Hva er galt med å fortrenge fortiden?

[Anonym bruker]

Jeg har hatt flere forhold hvor mannen har vært både snill,omtenksom,ærlig osv. Men alikevel klarer jeg ikke å knytte meg til noen. Jeg har det liksom i bakhodet at de egentlig ikke er glad i meg men at de bare syns synd på meg så derfor er de sånn. Sikkert en dum tanke men det er slik jeg tenker.

Har en kjæreste nå som forguder både meg og datteren min, jeg vet han ville gjort alt for oss. Han er ærlig og oppriktig å han viser at jeg er det beste som har hendt han.

Problemet mitt er at jeg ikke klarer å sette ord på følelsene mine. Jeg har problemer med å ta til meg ros og hyggelige kommentarer.

 

Verste jeg vet er å høre positive ting om meg selv eller utseende. Innerst inne vet jeg jo at jeg ser helt normalt ut å at jeg ikke har noe å skamme meg over, men alikevel klarer jeg ikke å innse dette i realiteten. Jeg har store problemer med å være i en forsamling med folk jeg ikke kjenner. Selvtilgitten min er så dårlig at føler at alle tenker stygt om meg. Unngår å prate med noen også. Dette fører da til jeg at ikke greier å skaffe meg nye venner, men kun holder meg til de jeg har kjent over flere år.

 

Kjæresten min mener jeg bør gå å snakke med noen profesjonelle om alt dette(mange ting til jeg ikke orker å skrive)

Jeg har hatt et par hendelser i livet mitt som gjorde at jeg mistet all tro på at menn vil meg noe godt, eller at noen i det hele tatt vil meg noe godt.

Han sier at han syns det er så vondt å se at jeg "hater" meg selv så mye som jeg gjør. Han tror det er noe "galt" i hodet mitt siden jeg tror jeg er stygg å gjerne går på gata å føler at alle ser stygt på meg, å må gå hjem å skifte fordi jeg tror de ser på meg fordi det er noe galt med klærne mine.

 

De tingene jeg har opplevd har jeg fortrengt i alle år å det har funket greit, har tenkt svært lite på de i de siste 5 årene hvertfall. Kjæresten min er den første jeg sa det til så han har drevet å pushet meg om å snakke om tingene for å blir ferdig med de. Men jeg føler selv at jeg ferdig.

 

Har ikke så veldig lyst til å blande en psykolog inn i dette heller. Hvor mer jeg snakker om tingene jo mer lei meg blir jeg. I tillegg resulterer de alltid i et angstanfall. Men når jeg ikke snakker om det, å ikke tenker på det så blir det glemt å da plager det ikke hverdagen min. Om jeg jevnlig skulle gått å snakket om det så hadde jeg blitt gal tror jeg.

 

Jeg vet vel selv best hva som er best for meg?

[Anonym bruker]

Det du fortrenger, vil etterhvert innhente deg.. Det er det som er galt med å fortrenge, for det vil på ett eller annet punkt i livet hjemsøke deg.

Og det gjør det jo allerede, det du fortrenger er skyld i det du føler nå, så lenge du ikke får pratet ut om det, pratet det i stykker, forsonet deg med hendelsene og klarer å se at det er skjedd men at du ikke kan la det påvirke hele ditt liv, så vil det fortsette å påvirke deg.

 

At du får angstanfall trenger ikke være så skummelt, noen ganger må de bli verre før det kan bli bedre (altså mener ikke at angst er skummelt, men det trenger ikke være en negativ ting). Neste gang du får angstanfall av det, så la anfallet komme, opplev det, pust deg gjennom det, kjenn på følelsen etterpå og fortell deg selv at du klarte deg gjennom anfallet. Istedet for å rømme fra frykten, så møt heller frykten, det er da du klarer å bli kvitt den.

 

klem fra ei som har levd med angst og psykiske plager i mange år men endelig er kvitt dem pga tingene jeg nevnte:)