Senario

[Anonym bruker]

Vi har to små barn sammen, han har tre fra før, vi har flytta inn i nytt hus, det er hektiske tider. Når vi går til sengs om kvelden glir øynene igjen uten særlig med intimitet.

Så har vi fått eldste i seng halv syv, baby sovnet ved brystet, og vi bestemmer oss for å benytte sjangsen. Det viste seg at eldste slettes ikke sov, og baby med lakenskrekk våknet med en gang. Så skulle jeg amme litt til i senga, og vi bestemte oss også for å ta eldste opp, for å leke litt, bli litt trett og sove bedre.

Så etter en liten stund sier han at dette var bare så koselig, jeg tror jeg vil ringe de eldste. Så sagt så gjort, frem med telefonen.

Jeg ammer baby i søvn, leser og synger litt med den eldste før inn på eget rom, og rett i seng, begge sov på en halvtime.

Vel han satt igjen i dobbeltsenga og pratet på telefonen, og jeg gikk å satte inn i oppvaskemaskina, vasket klær, og så litt på tv.

Så ble det ikke sengekos denne gangen heller.

Helt utrolig at det ikke kan gå an å kose seg litt med de yngste, uten at han må tenke med savn på de eldste. Blir lei meg.

[*-*]

Hehe, ut fra oveskriften og starten så ventet jeg meg noe helt annet, feks at da dere endelig kom i gang så kom stebarna busende inn og tok dere på fersken eller noe:)

 

Ikke at man skal spøke med dette, skjønner at det føles alvorlig nok for deg. Men skjønner likevel ikke at det er så ille. Det handler vel om at han får dårlig samvittighet for sine eldste barn som ikke er der og som han ikke har sånn hverdagstid med. Kan vel godt hende at du hadde reagert likedan om situasjonen hadde vært omvendt.

Kan dere ikke prøve å snakke om det? For eks bli enige om litt faste tider når han kan ringe barna? Du kan møte ham på at det er naturlig å savne dem, og så kan dere to sammen passer på at det er nok rom til å ringe dem og se dem - samtidig som dere blir enige om hvordan dere skal sette grenser og skjerme også, slik at det blir noe tid igjen til dere.

 

Jeg skjønner godt at du blir lei deg hvis dette er noe som skjer hver gang dere har det koselig som familie uten hans barn. Da blir det jo på en måte som om han ikke er ordentlig til stede, som om han egentlig vil være et annet sted liksom. Det er selvfølgelig vondt. Men det kan dere vel kanskje prøve å snakke om? Det er jo på en måte det samme barn med to hjem føler. Vi brukte mye tid i starten på å snakke med mine stebarn om at det var lov å ha det hyggelig og gøy et sted, og at man ikke skal ha dårlig samvittighet for det. Det at man glemmer å tenke på den som ikke er det betyr ikke at man er mindre glad i den personen. Første tiden vi bodde sammen, hvis vi hadde hatt en ekstra fin dag så ble det yngste stebarnet mitt ofte lei seg på kvelden og ville ringe til mamma. Det var vel en kombinasjon av at barnet hadde litt dårlig samvittighet for å ha det så familiemorsomt uten mamma, men også at det var så gøy at mamma skulle ha vært der!

 

Det må jo være rart og sårt å ikke ha alle barna sine rundt seg også, så du bør sikkert ikke være for streng. Men hvis han setter av ordentlig tid på bestemte tider så trenger det liksom ikke gjennomsyre alt?

Og kunne dere ikke ha elsket når han var ferdig i telefonen? Snakket han såå lenge, eller var det du som ikke hadde lyst lenger fordi han hadde ringt de eldste barna sine?..

[Anonym bruker]

For meg må han kunne ringe barna sine når han vil, men han må jo ha litt antenner ute for når det passer seg.

Ja, ja så viktig var det altså for han, å få i gang sexlivet igjen, vi har nemlig snakket om det, at det må prioriteres. Han liker vel mest bare å sutre over at jeg aldri vil, når det ikke er tilfellet, jeg vil derimot at vi tar oss tid til det, og tid til hverandre, og gjør koselige ting sammen. Alt som legger opp til gode følelser, kose seg sammen, intimitet og sammhold, må prioriteres. Å ringe steungene fra sengekanten hører ingensteds hjemme.

Å rulle litt i sengen med fellesbarn og kose seg sammen er noe annet enn at EN sitter å prater i en telefon. Det får da være grenser for hva en skal finne seg i, fordi han har dårlig samvittighet ovenfor noen andre, forøvrig helt ubegrunnet. Det er rett og slett dårlig gjort, er verken meg eller barna våre sin feil at de skillte seg, så hvorfo la det gå utover oss?

[Anonym bruker]

Jeg støtter deg fullt ut her, HI. Dette er er svært respektløst gjort av mannen din.

 

Jeg hadde også blitt veldig lei meg dersom mannen min ikke kunne nyte familielivet (og samlivet vårt), uten at stebarna måtte inkluderes. Heldigvis har mannen min skjønt at han ikke kan være to steder samtidig, verken psykisk eller fysisk - det må mannen din også prøve å forstå. Selvsagt er det kjempefint at han savner barna sine og kontakter dem ofte, men alt til sin tid!

 

Du er nok bare nødt til å ta en skikkelig oppvask med mannen din og fortelle han hvordan du føler det. Skal dere få igang sexlivet igjen, bør første bud være at soverommet er forbeholdt dere to - unger og telefoner har ingenting der å gjøre (bortsett fra en kosestund på morgenkvisten kanskje .

 

Jeg blir litt irritert på disse mennene (og damene) som tror at de kan få i både pose og sekk, i dette tilfeller være tilstede i to familier til enhver tid. Det går bare ikke - og det valget har de tross alt tatt selv!