Lang ventetid!

[lillemor og meg:)]

Noen fler som ønsker å prate litt?

 

Selv har jeg vært klar for unger ganske lenge, flere år. (Vi er begge 24år).Jeg pratet med samboeren min om dette med barn allerede da vi ble sammen (for 2år siden), og fortalte at det er det største ønsket jeg har i livet - det å få bli mor:)

Selv ønsker han seg barn han også, men ikke ennå....selvfølgelig....

Han sier nå at det begynner å nærme seg..og jeg har sååå sommerfugler i magen:)Gleder meg så fælt til det blir vår tur! Han er ikke klar RIKTIG ennå sier han, men det nærmer seg, nå er det snakk om bare mnder:) Selv skjønner jeg ikke hvorfor han vil vente - hva i all verden skal en mnd eller to til være godt for?? Hvorfor vente når vi kan begynne å prøve nå?? Men han sier selvfølgelig det til meg også, hvorfor ikke vente et par mnd til når jeg allerede har ventet så lenge?

Dette er vanskelig og det tærer litt på oss merker jeg. Jeg prøver å være tålmodig og vente, men det er jaggu ikke enkelt.

 

Måtte bare få ut litt her, kan jo ikke gå hjemme å mase om det hver dag heller, da blir det iallefall ikke noe...

 

[Anonym bruker]

Hei!!

 

ååå som jeg kjenner meg igjen i deg..

Disse mannfolka har mye bedre tid enn oss kvinnfolk på dette med å få barn. Mange menn tror at nå er det slutt på alt som heter fyll attme kompisene og fritid. Sannheten er jo at det kanskje ofte er akuratt slik det blir.. Selv kommer jeg aldri til å bli sånn, min samboer får alltid gjøre hva han vil uansett om det er guttetur til utlandet eller fyll attme kompisene, og det skal han få fortsette med.

 

Mannfolka kunne ventet til de var 100 år med å få barn, om det hadde gått. De har veeeeeeeeeeeeldig god tid... Men hvorfor er det vi kvinner som alltid må vente og ta hensyn til dem? ja, vi respekterer deres ønsker og behov, men det bør vel de gjøre med oss også? Og når det gjelder det å få barn, så kan det som du sier, tære veldi på forholdet når kvinnen har fått det får seg at NÅ vil hun ha barn. Sånn har det vært med meg siste året.. Har vært til tider sur og deprimert. Tenker på barn hver dag...

Det må gå ann å kunne møtes på halvveien/inngå kompromiss.

Min samboer har hele tiden sagt at han vil ikke ha barn før neste år.

 

Men så idag måtte jeg på apoteket og få nye p-piller. En eske er for 3 måneder. Jeg sa til ham (han er et stabeist uten like, som alltid har fått viljen sin) at du har 3 måneder på deg til å venne deg til tanken på å bli far, så du får begynne å jobbe litt med deg selv, ellers flytter jeg til bloksberg (jeg er tilflytter på denne plassen, og han vet at han er den eneste grunnen til at jeg fortsatt bor her.) Han tok det seriøst, og sa at: ja, jeg vil jo unngå at du flytter fra meg:-)

 

Så da er det klart.. i august/september blir vi prøvere:-)))

 

Kanskje du kan si til samboeren din noe alà det samme, at du gir ham 3 måneder? på 3 måneder kan man virkelig få gjort mye med seg selv og forberede seg skikkelig, begge to:) pluss dere får nyte denne siste sommeren alene!

 

Nå skal det jo sies at vi eier hus sammen, og planlegger å bygge nytt neste år. Pluss vi eier bil sammen osv osv. så alt ligger jo tilrette for en baby nå

 

-j22-

[lillemor og meg:)]

Åå, så godt å vite at flere har det sånn som meg...selv om jeg selvølgelig ikke unner deg det! Jeg tror nok ikke mennene noen gang blir skikkelig klare, kanskje noen, men iallefall ikke han jeg bor sammen med. Det er ikke sikkert jeg er det jeg heller, for jeg vet jo ikke nøyaktig kva jeg går til. Men jeg jobber i barnehage, og vet godt hva det vil si å ha barn rundt seg, selv om jeg ikke vet hvordan det er å ha noen selv. Men kjenner på en underlig måte at klokken tikker og at dette er noe jeg virkelig vil og ser frem til, til og med fødselen;)

 

Det er vanskelig det der om man skal gi en "frist". Det er veldig fristende og jeg har tenkt på det selv mange ganger, men samtidig så går det jo ikke noe fortere om man ender opp som singel igjen heller...og jeg vet med meg selv at jeg vil virkelig at han skal være far til mine barn:)vi har det så bra sammen på alle områder (ikke akkurat dette da..)men det er klart at man må møtes på halvveien, det er ikke bare vi som skal ofre mye for at de skal få det som de vil.

 

Jeg sluttet på pillen før jul jeg, da sa jeg at "kroppen min skal iallefall være klar når du endelig blir det!" Dermed basta!.Hehe. Så etter det ble det kondom, men da fikk jeg en underlig sperre som jeg ikke ble kvitt. Det resulterte i veldig lite kos...for å si det sånn...så til slutt ble vi enige om kos uten samleie, og det har fungert så langt iallefall...

Men han vet og ser hvor mye jeg sliter, og jeg jobber med meg selv hver eneste dag for ikke å spørre om det nærmer seg...

 

Vi har også hus og bil sammen, fast jobb begge to, så hva venter vi egentlig på?

Ønsker ikke å henge meg for mye opp i det å "prøve" heller, vil bare ha samleie uten kondom så får det skje når det skjer. Kommer ikke til å peise på akkurat den perioden jeg har EL, men vil bare ta det rolig og la det skje. (Jeg håper jo selvfølgelig at vi KAN bli gravide da, men det vet man jo ikke sikkert).

 

Hvordan jobber du med deg selv for å få dagene og forholdet til å gå da? Begynner å gå tom for tips jeg...Prøver å være i aktivitet så mye som mulig og tenke på andre ting, men av og til sprekker jeg. Men vet at hvis jeg maser så må jeg bare vente enda lenger....

 

Godt å prate med noen om dette:)

 

-j24-

[babysyk-med spire!]

Hei legol!! Herregud som jeg kjenner meg igjen!!! Det var som jeg skulle skrevet selv.. Jeg er også veldig klar for barn, men samboer ikke... Jeg prøver og ikke snakke så mye om det, men det er ikke lett bestandig. Jeg har vært klar i to år selv.. minst.. Jeg elsker barn over alt på jord og digger tantebarna mine og barna til venninnene mine. Jeg er faktisk så glad i barn at jeg mer enn gjerne er barnevakt en lørdagskveld framfor å ta meg en fest. Og jeg kjenner at denne klokken virkelig tikker!!! HØYT også! hehe, så jeg vet godt hvordan du har det. Jeg sluttet på pillen for noen mnd siden og har sagt klart ifra at nå stapper jeg ikke i meg mer driiit, fordi jeg vil ikke tukle mer med kroppen min nå. Vi snakket litt i bilen i stad, og han sa at det begynner å "nærme" seg... men det tror jeg nok ikke på enda.. Jeg prøver å si at det er jo ikke alle som blir gravide etter første forsøk!!! Så han er enig at man må prøve litt før enn: NÅ SKAL VI HA BARN, liksom.. heldigvis. Men jeg er redd for at det er snakk om i allefall et år enda...

 

Nå har jeg bestemt meg for å prøve og la være å snakke om dette en stund.. kanskje drøye den til etter sommer... (HVIS JEG KLARER... noe jeg tviler på...).. så kan jeg ta det opp igjen da, så får vi se.

 

Jeg forstår godt frustrasjonen din... Vi har det helt topp på alle måter vi også, bortsett fra dette her... det ødelegger litt, det må jeg si!! Men jeg vil jo også gjerne at han skal bli far til mine barn... og man får i allefall ikke barn fortere om man blir singel!!! Huff.... frustrasjonen brer seg nå... hehe

 

Ønsker deg lykke til!!!

 

[Anonym bruker]

virker som det ikke funker å slutte på p-pillen for noen, mannfolka leter bare frem gummin;) hehehe...

 

Nei det er nok et sårt tema for oss dette... babysyk-82, du sier at du skal prøve å ikke tenke på det før etter sommeren, jeg tenker jo bare mer på det nå jeg!

 

Men til deg legol.. jeg synes det er litt skremmende at samboeren din ser hvordan du sliter med dette, men likevel gir han ikke etter... dette er et tema som har kjørt mange forhold i grusen. jeg vet om noen eksempler selv...

Grunnen til jeg har holdt ut er håpet om at han snart skulle bli klar. Og så elsker jeg han over alt på jord, og det er ingenting jeg heller vil enn at han skal være far til mine barn! Men nå når han har sagt vi kan prøve i august/september, så blir det noe helt annet, for det er bare 3 mnder til liksom... men jeg har vært mye sur og irritert siste månedene... han har vel sjønt grunnen til dette, derfor har han vel heller ikke gått fra meg...

 

synes det er litt viktig å tenke på at man faktisk skal ha et liv etter at barna er komt ut av hus også... derfor tror jeg ikke dagens "mote" med å vente til man er over 30 er så trix...

 

 

-j22-

[lillemor og meg:)]

Hei babysyk 82 og j22:)

Det er så godt å endelig få litt forståelse fra noen! Blir jo gal av å gå å tenke på dette alene. Jeg og samboeren min ertet hverandre litt på sms idag (prøver å få opp piffen litt), og da fikk jeg en mld hvor det sto "nå nærmer det seg sakte, men sikkert.." OH LORD!!! Jeg kjente jeg ble så irritert, hvorfor i F... må han holde meg sånn på pinebenken, er det virkelig nødvendig å få en ekstra mnd eller to til å tenke på???

Jeg har ikke troen på at han blir klar før den dagen jeg sier at nå er jeg gravid!

 

Måtte bare få ut litt frustrasjon, jeg har mest lyst til å grine hver gang han sier at "nå blir det snart"....MEN NÅR ER SNART???

Vi skal flytte i august, så jeg er redd han vil vente til etter det. Men jeg blir da ikke liggende i sengen i ni måneder heller! Jeg skal da forhåpentligvis fungere som normalt!

 

Jeg prøver å gjøre som deg "babysyk 82", og ikke prate så mye om det, men det er vanskelig. Sier som deg at det kan jo ta sin tid før vi blir gravide da, men da får jeg til svar at det kan skje på første forøk også...

Noen ganger blir jeg faktisk usikker, er det jeg som stiller for høye krav eller er det han som styrer meg nå....Jeg har jo igrunnen ikke noe valg annet enn å vente...

 

Jeg kjente jeg ble lettet og glad da jeg så at det er flere i min situasjon. Jeg har vært inne på denne siden en god stund, men det var først nå jeg så at det var et forum som het "mannen ikke klar?". Så jeg har bare lengtet etter å komme meg inn på "bli gravid". Men det ser ut som det kan ta sin tid.

 

Godt å endelig få snakke med noen.

Ønsker dere lykke til babysyk82 og j22:) Håper å få høre fra dere igjen.

[babysyk-med spire!]

 

Ja, nå sa sambo i går at han godt kunne tenkt seg å vente til han ble 32 år med å få barn.!!! Flott gitt... herregud!!! Det er 4 år til det.... jeg er stum.......

 

Driiiiiiiiiiiiiit!!

 

[Anonym bruker]

øøh hva slags mann er det du har da?? innen 4 år har du funnet deg en ny, og sitter der med en unge også..........

[lillemor og meg:)]

Hei.

Nei 4år er aaalt for lenge å vente. Nå skal jeg selvfølgelig ikke si hva du skal gjøre, men hadde det vært meg så vet jeg ikke om jeg hadde klart å vente på han rett og slett... Skjønner jo at du er glad i han, men han bør jo være såpass glad i deg også, at han skjønner hvor sterkt du ønsker å få barn...

 

Nei dette er ikke enkelt, jeg håper dere finner ut av det.

Lykke lykke til.

 

Klem.

[babysyk-med spire!]

Nå har han sagt at han at selvfølgelig må møtes på halvveien... så det er vel gått ned til to år til, men fortsatt er det lenge synes jeg... har jo vært klar i snart to år eller noe jo.... huff... Men han er redd dette skal ødelegge forholdet vårt, så han tenker nok mye på det. Men jeg må ærlig innrømme at jeg ikke vet om jeg orker å vente så lenge heller.. dette tærer på forholdet, følelser og alt. Jeg føler meg så ulykkelig og trist.... usj....

[lillemor og meg:)]

Hei kjære babysyk-82.

Jeg skjønner det såååå godt. Det er ikke lett å gå å vente, og samtidig kanskje være usikker på om du vil vente på han. Du må kjenne på det som blir mest riktig for din del.

 

Her går det heldigvis framover. Har kommet dit hvor han hopper av i svingen nå iallefall:P (Akkurat som det er trygt..hihi). Men ikke noe "uhell" enda, så håper at han kanskje er klar etter neste mens. Kjenner at humøret synker hver gang han ikke tørr...som han sier. Men det nærmer seg iallefall:) Jeg vet ærlig talt ikke om jeg hadde klart å vente i to år til...

 

Håper det går bra med deg. Ta gjerne kontakt hvis du ønsker å prate.

Klem legol.

[babysyk-med spire!]

Hei Legol!

Jeg har sendt "post" til deg, så sjekk postkassen! Her inne altså, hehe si ifra hvis du ikke har fått det