Hvor viktig er det at han matcher deg intellektuelt?

[Anonym bruker]

Noen som har tanker om dette?

Jeg er 31 og vil gjerne ha barn. Samboer er 34 og også klar for å stifte familie. Vi har et trygt og godt forhold og koser oss veldig i hverandres selskap. Men det mangler noe... Føler at vi ikke er spennende for hverandre, særlig er det meg som savner mer "innhold".

Vil gjerne høre om deres erfaringer.

[Anonym bruker]

Tja... Et forhold er alltid et regnestykke; en avveining av verdier. Det er vanskelig å gi deg konkrete råd fordi du ikke sier noe om hva som er verdt mye for deg. Er det viktig for deg at dere har mer innhold intellektuelt, eller kan andre kilder fylle på her; venner? familie?

Er du villig til å bytte ut trygghet og godt selskap for spenning og utfordring? Det er ikke sikkert spenning er det du ønsker likevel?

 

Jeg slet veldig med det samme i et tidligere forhold; vi ble fine og praktiske for hverandre, men jeg savnet utfordringer intellektuelt fra ham, og likte ikke hvordan vi gjorde hverandre "late". Jeg var ganske forvirret og gjorde en ting venninner syntes var helt sykt: Jeg skjematiserte det hele. Jeg utarbeidet verdens største excel-ark hvor jeg langs en akse satt opp alle faktorer som er viktige for meg i et forhold. Men jeg skjønte at det ikke var nok, fordi hver verdi må vektes. F.eks synes jeg det var viktigere at vi var uforebeholdent på lag enn at han leser bøker. Derfor vil en høy score på førstnevnte bety mer for sluttresultatet enn en den på sistnevnte osv... Den andre aksen var hans score på mine verdier.

 

Det hele var kanskje overdrevent, men det resulterte i en utrolig ryddig tankeprosess rundt hvilke verdier som er viktige for meg. Scoren var ikke så viktig, men ryddingen i tankene var absolutt nyttig.

 

Når det er sagt, er det ikke uvanlig å gå noen ekstra runder før man vurderer å sette barn til verden, man er jo uløselig knyttet for alltid etter det. Så du er muligens "strengere" i disse dager enn du normalt ville vært.

 

[Anonym bruker]

Jeg gikk, for et års tid siden, igennom en masse slike tanker. Jeg og sambo er på mange måter veldig forskjellige, noe som tidvis gjør det vanskelig å forstå hverandre.

 

Vi er på veldig forskjellige plan når det kommer til sosial intelligens. Jeg er veldig utadvent og plukker opp på hva som passer/ikke passer. Jeg kan snakke til hvem som helst om hva som helst og så samtalen til å fungere.

Han derimot snakker bare til folk som han kjenner og da bare om ting han forstår seg på. Han kan ofte være upassende eller lite følsom for stemningen i en sammenkomst. Han er også ganske påståelig

Såklart spriker vi ikke sosialt HELE tiden, men tidvis ser jeg store sprik.

 

Ellers er jeg typen som liker kunst, bøker, indy filmer og alternativ musikk. Jeg liker å diskutere politikk, verdensproblemer og holdninger. Jeg er veldig klar på hvor jeg står, til det aller meste. Jeg er agnostiker, veldig liberal og veldig åpen for det meste.

Han holder seg til film...enkle filmer med mye som skjer hele tiden. Han hører og spiller bare Metal. Han bryr seg ikke politisk, og skulle han mene noe så er det ikke noe poeng å se det fra flere sider eller diskutere saken...for da bare er det sånn. Han er ateist og her også veldig bastant på det, han er liberal på det som passer han, men alltid med forbehld.

 

Passer vi to sammen i det heletatt? Man skulle virkelig ikke tro det.. MEN emosjonelt, der treffer vi hverandre. Vi kan snakke i evigheter om rare ting, livene våre, følelsene våre...i det heletatt. Han er fantastisk til å rose meg, gi komplimenter, kose og jeg får høre hver dag hvor mye han elsker meg. Han er fasinert over hvem jeg er, med alle mine meninger og stå på vilje. Og der han er litt "stomp" i andre sosiale sammenhenger, er han veldig følsom når det kommer til meg. Han ser meg...han skjønner når noe er galt og han plukker opp på alle de små tingene..

Vi har samme humor, og ler derfor masse sammen. Jeg føler meg helt uhemmet og fri sammen med han, aldri har jeg vært så trygg på meg selv som med han. Han vet alt som er å vite om meg..og jeg om han.

Dessuten er han en fantastisk far, noe som veier tyngre enn det meste.

 

Jeg kunne ikke tenke meg noen andre enn han. De dagene jeg virkelig føler at vi har INGENTING å snakke om og han har null forståelse av opplevelsen jeg har hatt av en hendelse/bok ol,. Så snakker jeg med en av vennene mine som er som meg på det planet...da mangler jeg ikke noe. Han trenger ikke å være min tvilling for at det skal fungere. Jeg Elsker jo han for alt han er, på godt og vondt.

[-maria-]

Synes dere høres perfekte ut jeg...to særinger

[Anonym bruker]

Utrolig godt å lese denne linken..

For dette er et av mine aller største problemer; vi snakker ikke sammen på den måten jeg føler at jeg har behov for.. Han er snill som dagen er lang, og han er der for meg og ser meg, respekterer meg og er veldig veldig imponert over den jeg er.. Men situasjonen er veldig lik den en av dere beskriver over; jeg elsker å diskutere og er interessert i det som skjer i verden, interessert i litteratur osv, mens han så vidt er i stand til å sette ord på hva han tenker og føler der og da.

 

Og jeg tenkte lenge at sånn er bare gutter, og at jeg sikkert ville ha nok med mine vennegjeng hvor mange er interessert i de samme tingene som meg..til jeg etterhvert fikk guttevenner og bekjente som jeg føler forstår meg på et helt annet nivå enn hva jeg dessverre føler at samboeren min har "kapasitet" til, om du vil, til å gjøre..

 

Føler meg arrogant, nedlatende og direkte stygg når jeg tenker slik om han, men dette er viktig for meg i forholdet, i sosiale sammenhenger og ikke minst i forhold til fremtidige barn..