Hvor mange av dere ville EGENTLIG sendt bv-mld?

[Dunder]

Når det diskuteres barnevern her inne er det veldig mange som sier at de ville meldt bekymring med en gang hvis de mistenkte at et barn ikke hadde det bra, og at det er bedre med en gang for mye enn en gang for lite..

 

Nå er det slik at barnevernet mottar svært få private meldinger. Enkelte steder sliter de til og med med å få offentlige instanser til å melde tidlig nok (selv om man faktisk som offentlig ansatt kan bli stående strafferettslig ansvarlig dersom man ikke har meldt).

 

Derfor må jeg spørre: Er dette nok et tilfelle av "All talk, no action" som vi så ofte ser her inne? Ville dere virkelig meldt eller ville dere tenkt at "det er sikkert noen andre som gjør det" eller "skolen/bhg har jo et ansvar her, hva skal liksom JEG gjøre".....?

[Gjest -<<-]

Ekstremt få ville gjort det. Men det vet du jo.

 

Vi kan dog satse på at de ytterst få bekymringsmeldingene man ser fra privatpersoner reflekterer det at de har en uproblematisk omgangskrets hele gjengen, men det er selvsagt lite sannsynlig. =)

[*Bluberrypai*og 3 prinsesser=)]

Ville gjort det hvis jeg så det nødvending. Men ville ikke gjort det uten å være relativt sikker på min sak. Vil jo være en utrolig stor påfrestning for de voksne(og barna og hvis de er store nok) hvis det er falsk alarm. Og man skal være forsiktig hvis man bor på et litet sted, der kan fort ondsinna rykter begynne å gå.

[Gjest]

Ja det ville jeg ha gort, men man må jo ha en grunn for å gjøre det også da og så langt i livet har jeg faktisk ikke sett noe som har bekymret meg nok til å melde ifra om (heldigvis)..

[*bolla pinnsvin*]

Jeg håper virkelig at jeg ville ha gjort det, men jeg skulle vært sikker i min sak.

[Gjest]

Jeg har ringt inn bekymrings melding en gang tidligere så da sier det seg vel selv.

Den gang gjorde jeg det anonymt, men situasjonen var slik at jeg ikke turte noe annet i frykt for trusler og det som verre var. Var rus inn i bildet der.

[hit og dit]

Eg meldte naboen til politiet på grunn av ei bikkje, og håper at eg ville gjort like mykje for ein unge. Kan hende eg ikkje er observang nok, men eg har aldri vert bekymra for ein familie. Eller utenom ein, men der var familien allereie involvert i bv, sjølv om tiltaka var noko merkelige. (høyrer med til historia at tiltaka vart snudd på hodet då dei fekk ny saksbehandlar).

[LisseUmmaNuddeAtteJamPjøver]

Jeg HAR gjort det. Bakgrunnen var at jeg plutselig fikk dumpa to fremmende unger så og si på døra, og foreldrene var for rusa til å passe et akvarie. Det var litt av en jobb skal jeg si deg, for barneværnsvakta hadde påskeferie og politiet ville ikke hjelpe og barneværnsvakta i nabokommunen hadde ikke kapasitet og besteforeldre osv til barna var ikke å oppspore. Etter ETT døgn fikk jeg levert ungene til et beredskapshjem.

 

Der og da MÅTTE jeg, ungene satt uttissa i skitne lær uten mat i magene sine, men observerer jeg noe i dag vil jeg ikke tenke meg om to ganger før jeg ringer. Heldigvis så kjenner jeg i dag ettpar fra barneværnet privat, så kan kanskje få litt mer råd og tips enn den gang. Men melde? Helt klart.

[pøber´n & je]

Jeg har sendt bekymringsmelding.

Men det var nær familie.

Hadde ikke meldt noen jeg ikke kjente IRL

[Mamma til gutt06+jente mai-10]

Jeg tror alle tenker at de ville gjort det dersom de så et barn ha det vondt. Men i de fleste tilfeller ser man ikke direkte bevis for at barnet har det vondt. Og man er usikre på om man har "bevis nok". Det er veldig synd.

 

Hørte faktisk en førskolelærer student som var overbevist om at dersom hun skulle melde til barnevernt, måtte hun ha konkrete bevis og legge på bordet. Synd hvis man kan så lite om systemet, når man skal jobbe med barn.

 

Jeg ville sendt bekymringsmelding til barnevernet dersom jeg var bekymret for barnet. Men nå er jeg barnevernspedagog, og har kunnskap om tema.

[silhah og emilie]

ja hadde jeg vært skikkelig bekymra så hadde jeg gjort det UTEN TVIL

[Gjest]

jeg har faktisk kun vurdert det 1 gang, men gjorde det ikke.

[Gjest irismor]

Jeg har gjort det og ville i samme situasjon gjoert det igjen uten å nøle et blunk. Barnets ve og vel i den situasjonen var det som telte, ikke noe annet.