Andre med ekstremt utadvendte babyer her?

[Gjest]

Mini på 11 mnd har alltid vært utrolig utadvendt og tillitsfull. Så langt har jeg bare en gang opplevd at han vært skeptisk mot noen og da virkelig hylte han også. Vanligvis er han slik at om noen smiler til ham så prøver han å kaste seg ut av armene mine for å komme over til den som smiler til han, mens han smiler tilbake og gjør seg til. De fleste blir jo litt paff da, noen tar i mot ham, andre rygger forskrekket litt bakover (jeg holder ham jo fast så klart, men det er et styr for han er sterk og virkelig kaster seg). De som tar i mot ham bli fort utsatt for råflørting og kos, han legger hode tillutsfullt inn mot skulderen og koooooser selv om han aldri har sett vedkommende før, gjerne med armene godt rundt halsen på vedkommende. Noen ganger trenger han en 10-15 sekunder på seg med litt gransking av den andre før han evt kaster seg over, men som regel er det med en gang noen smiler til ham. Og er det noen han kjenner blir han helt vill, mammaen min, ene tanten, noen av de ansatte i barnehagen, da hyler han illsint om det tar mer enn ett sekund før han får lov til å komme til dem.

 

Jeg skjønner bare ikke hvor han har dette i fra jeg? Både pappaen og jeg er vel heller litt reserverte av oss når det kommer til kroppskontakt med andre enn nærmeste familie, vi er riktignok forholdsvis utadvendte, men ikke sånn utpreget. Og mini får tonnevis av kos fra både oss foreldre og de to storebrødrene, så det er jo ikke det at han er utsultet på kos heller, tvert i mot. Jeg er ikke vandt til at små barn holder på slik, i hvertfall ikke mine barn, så begynner jo å lure litt på om dette er normalt? Er det flere som har slike babyer? Som kaster seg over til hvem det nå enn måtte være bare de er syndige nok til å smile til ungen?

[hopplaaa har to guttetroll:)]

Hehe ja jeg har en gutt på nå 18 mnd som alltid har vært veeeldig sosial og tillitsfull. Holder på slik som din gutt. Jeg har bare fått tilbakemeldinger om at den gutten har det bra og får masse kjærlighet hjemme . Både meg og samboer er "veldig " fysisk, vi gir klem, kyss og er ganske fysiske av oss. Merker jo selvfølgelig at småen tar etter. I barnehagen deler han ut leker til alle, gir kos og trøster de som gråter ved å gi dem en leke :=)

 

Artig liten kar :=)

[@LilleMy@venter nr3]

Min første var slik og er vel litt for mye (etter min mening) tillitsfull mot andre enda, og han er fem år. Hadde noen vinka med en tyggis så hadde han blitt med hvem det skulle være. (skummelt)

Da han var rundt 9 mnd, lå han på gulvet og kosa med alle føtter han så. Det var ganske komisk når vi fikk besøk av venner. Da kom han ålende som en fisk bort til føttene og la seg med ansiktet opp på dem. Strøk, klemte og lukta på føttene. Til værre lukt dess mer kosing. Siden har han utviklet seg til å bli en kløgris. Han skal bli massert og klødd på ryggen konstant.

Komisk

[*bolla pinnsvin*]

Gutten vår er snart 2 og er på akkurat samme måten. De få gangene han faktisk har reagert på noen, så har vi blitt helt overrasket, for vanligvis er han helt "på" med en gang.

 

[Gjest]

Godt å høre det er flere! :-)

 

Min eldste var stikk motsatt, veldig skeptisk mot alle andre enn oss foreldre og farfaren, ville overhode ikke gåtil noen andre og var spasom på smilene sine. Nå som han er 5,5 år er han faktisk blitt ganske utadvendt han også, men ikke sånn enormt heldigvis. Bare er ikke genert og innadvendt lenger. Mellomste var mer vanlig, ville gå til noen, men bare når de strakk seg ut mot ham først. Så dette er litt uvandt for meg.

[Thula]

Ja, nå var ikke mine to eldste akkurat sjenerte heller, men Vesla er mer eller mindre akkurat som du beskriver. Har aldri vært redd for noen, aldri skeptisk, bare durer på og skal helst sitte fanget deres resten av kvelden. Nå er vi riktignok veldig kosete her hjemme og hun blir mye kost på, men jeg tror bare hun er sånn jeg. Tillitsfull, åpen og kjærlig.

 

Vi hadde problemer med de to eldste en stund. De kunne klemme folk på butikken. Det var VELDIG ubehagelig, når de løp bortover glade og fornøyde og så bare klemte en fremmed dame i ren og skjær livslykke. For hva sier man? Det hele toppet seg da de plutselig uten forvarsel klemte en mann når vi sto i dokø på senteret. Mannen var tydelig psykisk tilbakestående og hadde tisset seg ut, så han stinket og de nådde han jo omtrent til ...utstyret hans... og sto der og klemte. (Jeg var på do akkurat da, så mamma passet dem). Da tenkte ikke min mor seg om og bare skrek NEI og slepte dem vekk derfra mens hun kjeftet. Ikke så lurt, men jeg tror hun fikk seg en støkk, og hva skal man gjøre, liksom?. Ungene ble helt forferdet og hulkgrein fordi mormor hadde blitt så opprørt og så måtte jeg forklare at vi ikke klemmer folk vi ikke kjenner og hvorfor det ikke er greit. Det ble heldigvis en slutt på det etter den episoden, men jeg kommer aldri til å glemme det. Uff, det ble visst litt av en digresjon.

 

Men det er jo koselig at de er så tillitsfulle og kjærlige

[Gjest]

Uff, det hørtes ut som en ekkel situasjon ja!

 

Jada, det er koselig at han er slik, bare litt uvandt :-)

[Anne-B.]

Hun er ganske utadvendt, lilletøtta mi på straks 9 mnd. Ikke vært skeptisk til noen, selv om hun er en liten gransker og, må liksom lagre og plassere ansiktet til nye folk først. Når hun ser andre babyer, spreller hun og er helt bajas. Vi skulle vært mer sammen med andre babyer, for hun har tydeligvis glede av det.