Dødt forhold (råd - tips?)

[Anonym bruker]

Vi er nettopp blitt foreldre til en nydelig tulle på 6 mnd, og det var gull og grønne skoger. Lykkelig uvitene var jeg når jeg endelig fikk satt meg og tenkt over livet generelt.

Sambo skal opp til eksamen så jeg har vært mye alene med den lille.

Vi bor på ett sted der jeg ikke har noe nettverk, var gravid da jeg flyttet hit for ca 1 år siden og med bekkenløsning var jeg ikke spesielt sosial av meg. Jeg / vi har ingen avlasting da familien bor på en annen kant av landet og dette tror jeg har gått på bekostning av mine følelser overfor sambo. Jeg merker jeg er sinnsykt sliten av å gjøre samme rutine hver eneste dag. Vaske klær til den store gullmedaljen, rydde, tørke støv samme leksen hver dag. Ikke har vi noe spesielt godt sexliv lenger. Tenner ikke på han lenger. Han forteller meg om hvor sliten han er og skal bli så godt å bli ferdig med eksamen, det gleder jo jeg meg og til. Men.... jeg vet ikke om jeg vil mer, er så mye frem og tilbake i hodet mitt. På en måte vil jeg bli hos han for når vi har det fint sammen så har vi det veldig fint, men så er det nesten som noe innhenter meg. Noe som sier meg at jeg må prøve noe nytt, det er ulikt meg da jeg foretrekker å ha et stabilt forhold ikke sånn av - på forhold eller one night stands. jeg er snart 30 år men føler det er så mye jeg har gått glipp av. Sambo er bestandig på jobb og jeg føler jeg bare sitter her og "venter". Vil liksom ikke kaste vekk mer tid. Har ikke sagt noe til sambo om hva jeg føler og tenker.

Huff nei jeg vet ikke, vet ikke hva jeg vil med innlegget engang men det var godt å få noe ut. Har jeg rett og slett gått på en smell , så sliten at det tar psyken på meg. Jeg vet ikke....

 

Takk for at du gadd å lese

[SOMMERSMILET]

Hei du:-)

Uff det er jo fryktelig trist at du skal føle det sånn i en periode som skal være lykkelig og spennende.Men er gjerne i denne tiden man føler seg alene også. Blir mye alene med babyen siden den er heelt avhengig av deg i begynnelsen og følelsene kan vel ta litt overhånd når man ikke får den omgangen med voksne mennsker og prate om litt voksne ting innimellom. Syns veldig synd på deg som ikke har noen familie el bekjente i området, klart det går utover kjærligheten også.

Men tror du ikke det hadde vært godt for deg og sette deg ned med samboeren din og si alt du har på hjertet. Kanskje du føler det annerledes etter det og at han kan få sjansen til og bedre ting. Bare og sende meg pm hvis du trenger og prate. Kanskje vi til og med bor i samme område:-)

 

[Anonym bruker]

har ikke vært i helt samme situasjon som deg, men merket veldig godt hvor hardt det var når sambo kunne fortsette sitt vanlige liv mens livet mitt ble snudd opp-ned. Han har tross alt jobben han går til hver dag mens jeg sitter hjemme med baby.

 

Har du ikke en barselgruppe du kan treffe? Begynne på et treningsstudio? Et kurs du har lyst til å starte på? DiB treff i nærheten der du bor?

 

Jeg merket på meg selv at humøret snudde helt de dagene jeg kom meg ut blant folk, jeg trengte rett og slett å være et voksent menneske og ikke bare en mamma. Jeg ville forsøkt slike alternativer før du evt gjør evt gjør noe drastisk med forholdet Når sambo er ferdig med eksamenene kan dere kanskje flytte et sted også du har nettverk?

[Gjest Nordavind fra sør]

Vi hadde det slik når vi bodde i Bergen. Jeg har ikke noen tips annet enn å holde ut å håpe på bedre dager. Det var det jeg gjorde. På mange måter følte jeg meg som jeg var i fengsel. Jeg hadde ingen å gå til og hadde en liten unge og en på vei og jeg hadde bekkenløsning. Kom meg ingen vei heller. Jeg visste at dette ville være for en periode og vi ble vedig satt på prøve i forholdet. Når studiene hans ble ferdig flyttet vi sørafor igjen. Jeg tok lappen, fikk meg jobb og vi kjøpte hus på et koselig sted. Nå er vår eldste sønn 5år. Og ikke før nå har jeg begynt å trives virkelig å føle jeg får brukt meg selv på andre oppgaver enn i hjemmet. Jeg er glad jeg holdt ut, for nå ser det ut til at livet går rette veien. Ble litt rotete skrevet, men er litt trøtt nå

[Anonym bruker]

Jeg føler jeg kjenner meg litt igjen i innlegget ditt. Håper du venter til hans eksamen er ferdig så får du heller lufte tankene dine til han da.

Kanskje du bare er sliten. Kanskje en liten ferie alene hadde gjort susen.

 

 

 

 

Klemmepå