Jeg er gravid, men samboeren er ikke klar.

[Hurra133]

Jeg tror samboeren din bare trenger tid til å venne seg til det. Jeg kan tenke meg at du ville angret hvis du valgte å ta abort. Selv når barnet er planlagt og ønsket,kan man få helt panikk av tanken på det. Vi prøvde å bli gravide, og fikk det til etter 4 måneder. Begge er kjempeglade, selvølgelig, men jeg (mer enn ham, såvidt jeg vet), har hatt noen stunder med lammende panikk. "Hva hvis jeg ikke føler noe for barnet når det kommer ut?" "Hva hvis det bare blir et ork?". Dette er helt vanlige og akseptable tanker. Det blir nok noe helt annet når barnet kommer. Og jeg kan tenke meg, slik flere har nevnt her, at det kan bli vanskelig for dere å holde sammen også hvis du tar en abort. Men, selvfølgelig, det er din avgjørelse. Ingen moralpreken her.

[Squirrel79]

Ringte helsestasjonen i dag, og de beklaget seg med liten bemanning pga ferie, og at de ikke hadde mulighet til å ta oss i mot til en samtale nå. Mente jeg ikke trenger å komme dit før i uke 24 og at det var liten vits i å registrere meg i dag... Ble henvist videre til Amathea for å prate med de. Så jeg sendte en mail til Amathea, og de ringte meg innen en halvtime! Så nå har vi time til en samtale hos en familierådgiver på torsdag...

[mor_til_2_84]

Masse lykke til. Håper dere finner ut av det.

[Anonym bruker]

Heisann- kjente meg igjen i historien din og tenkte jeg skulle dele min..Ble ufrivillig gravid for halvannet år siden, jeg var 26år og hadde vært sammen med kjæresten i ett halvt år. Jeg tok litt "lett" på det med en gang, ble faktisk litt positivt overrasket etter en "sleivkommentar" fra en lege etter en operasjon som 13-åring om at det kunne hende jeg var steril... Men den umiddelbare tanken var abort, uansett. Kjæresten bodde i en annen by, og følte meg totalt umoden.. Kjæresten var også helt for abort, og sånn skulle det bli... Men tiden ble lang, og tankene maaaange de to neste ukene som gikk mot aborten.. Tvil og anger og tårer- samtidig som valget å beholde var like fjernt..

På ultralyd noen dager før aborten skulle være, oppdaget de at det var det de kalte en missed abortion- det var dødt. Alle ymtet frempå at jeg var "heldig" som slapp valget, jeg var knust og syns både jeg hadde valgt det bort og mistet på en gang...

Tiden etter gikk nokså greit, flyttet sammen med kjæresten- men fikk ett par måneder senere en kraftig etterreaksjon som gikk hardt utover min stakkars kjære.. Alt føltes galt og meningsløstog sinnet vendte seg mot ham.

Forholdet gikk verre og verre- til han faktisk gjorde det slutt sist høst.. Ett par dager etterpå oppdaget jeg at jeg var gravid - igjen! Ingen tvil om hva gutten ville da- abort var det rette syntes han- men jeg var veldig i tvil... men det var totalt mitt valg og han støttet meg uansett- selv om han var ærlig og sa at han ikke visste hvordan han ville reagere om jeg ville beholde... Denne perioden ble vi sammen igjen, men det var tøft.. Ante virkelig ikke hva jeg ville! Brukte tiden og pratet med Amathea, de var enorm hjelp. Bruk de for det de er verdt- engler på jorden altså! Var samtidig redd for at det hadde gått noe galt med graviditeten igjen, og fikk ultralyd på sykehuset.. Husker damen der sa at "det passer aldri helt å bli gravid" når hun fikk høre at jeg vurderte om jeg skulle beholde barnet eller ikke.. Og så sa hun at hun ikke viste skjermen med den lille når det var abort med i bildet for å ikke gjøre det verre... Rett før jeg fikk se det lille hjertet banke på skjermen:) (følte det var litt med vilje,men det dyttet meg jo i en retning- så glad for det idag:) )

Tiden gikk og etterhvert gikk det opp for meg at jeg ville ha denne lille, typen ble dratt med på neste ultralyd- da fikk han en større opplevelse av hele graviditeten! De trenger ett sånt lite dytt:) han var ikke "der" med en gang, men sakte ble han mer og mer engasjert. Det han også gjorde var faktisk å ta en alvorlig prat med sin egen far, og jeg tror det hjalp masse! Jeg var redd for å miste han helt i det jeg sa jeg skulle beholde, men det skjedde jo ikke. Og noe av det største er de gangene han har fått se den lille på ultralyd. Ikke undervurdèr det faktum at det er vi jentene som får føle dette hele på kroppen, og at det er mye vanskeligere for en gutt å forholde seg til. Så kan du, snakk deg til en ultralyd på sykehuset eller kjøp en privat. Vel og merke om du har bestemt deg selv.

Veien vår har vært lang, men forholdet har blitt bedre og bedre og vi gleder oss nå masse til den lille som skal komme i disse dager! Det går nesten ikke an å ikke bli mer klar og glede seg på den tiden en graviditet tar:)

Dette ble kanskje litt langt og personlig dette, tanken var egentlig bare å si at en abort nødvendigvis ikke vil si det samme som at forholdet blir som før. Tenk på deg selv og hva du virkelig vil- det valget du tar da er dèt du vil leve med- og klarer leve med:)

[Anonym bruker]

Squirrel, jeg syns synd på deg!

 

Man er tilbøyelig til å si at en mann som snart er 30, og som virkelig elsker sin partner, forlanger ikke et kjærlighetsbarn fjernet ved abort.

 

Dessverre finnes det likevel en del slike umodne, egoistiske menn. Ja, det er mange eksempler på menn som finner en ny kvinne i sitt liv når den dama man hadde fra før av blir høygravid, eller når et barn kommer og får all oppmerksomhet. Når ikke mannen er nr 1 lenger, så finner han en ny dame å være nr 1 for. Barnet har ingen betydning. Den type menn er ingenting å samle på...

 

Ikke sikkert din samboer er så gær'n.... han er i alle fall interessert i å prate om situasjonen og har ikke tvunget deg så langt...men jeg føler at han presser deg litt ved å spille på dine følelser, tilknytning og kjærlighet ovenfor han.

 

"Velg bort barnet - eller så stikker jeg kanskje"..nei vettu hva, enkelte menn har en tendens til å bli sjalu på sine egne barn da de tar mye av kjærligheten og oppmerksomheten som mannen først hadde for seg selv. Slikt må man bare overse og leve med. Det går ikke an å være redd for å få barn når man er snart 30, det er da på høy tid å sette i gang med å få barn om man er i et stabilt og varig kjærlighetsforhold.

 

Jeg har selv vært gjennom prov abort som 22-åring. Min kjæreste den gang bodde på en annen kant av landet, og jeg var student. Vi ble senere samboere og var sammen ytterligere 8 år, barnløst, før forholdet røk pga hans utroskap. Jeg var inderlig glad for å bli kvitt han, og glad for at jeg ikke fikk hans barn, men den dag i dag lurer jeg på hvordan det barnet hadde vært, så en abort er alltid sårt.

 

Heldigvis traff jeg en fantastisk mann som jeg har vært gift med siden 1996, og vi har tre flotte barn sammen. Han var 25 og jeg 30 når vi møttes. Det sa bare "pang", og etter 6 uker var vi forlovet, så samboere, deretter gift før året var gått. Etter en spontanabort, fikk vi endelig vårt første barn i 1997. Når du treffer din virkelig "store kjærlighet", og er passert 25 år og vel så det, så vil jeg påstå at et barn alltid er velkomment. Noe annet kan være et "sykdomstegn" i deres kjærlighetsforhold, evt må du bare leve med en mann som ikke er moden på det punktet som gjelder barn. Kanskje blir han det ikke heller før du ikke er fertil lenger..?

 

Nå er jeg nok negativ, men jeg håper dette ordner seg til ditt beste, fordi det er du som har min sympati i denne saken.

 

 

[Anonym bruker]

Det er ikke alle menn som stikker av dersom du bestemmer deg for å få barnet.

 

Jeg var i en ganske lik situasjon som deg Squirrel. Uplanlagt gravid og kommende barnefar var ikke klar for å bli pappa (han var over 30 år og voksen).

 

Den kommende pappan var klar på at han ønsket abort, men sa samtidig at jeg måtte bestemme og at han skulle støtte meg i valget. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle ta abort, men jeg bestilte time og gikk til rådgivning. Jeg gjorde et forsøk på å forberede meg til abort, men jeg forsto etter hvert at jeg ville aldri kunne gjennomføre det. Timen ble avbestilt to dager før jeg skulle på sykehuset.

 

For mannen tror jeg det var en lettelse at en beslutning ble tatt, for da jeg fortalte at jeg ikke kunne ta abort fikk jeg ingen negative reaksjoner. Fremdeles ganske ulykkelig sa jeg at det var jo ikke sikkert at dette gikk bra, men da var han helt klar på at nå når valget var tatt var dette et ønsket barn, og at nå skulle vi bare glede oss og håpe at alt gikk bra.

 

Jeg tror mange menn ikke har sjans til å sette seg inn i hva en endelig beslutning om abort egentlig betyr. De slipper alltid å ta det endelige valget og da er det kanskje enklere å si at de ønsker abort. Jeg har alltid vært for fri abort og ønsker at andre skal få velge for seg selv, men for min egen del kunne jeg ikke gjennomføre det.

 

Vi er fremdeles sammen og venter barn nr 2 (planlagt denne gangen), mannen er en strålende far og har deltatt på alt i forhold til nr 1. Vi snakker aldri om det som skjedde den gangen, men han sier han ikke kunne vært mer fornøyd med livet og ingenting er vel bedre enn det.

 

Lykke til

[Squirrel79]

Ja, da var torsdagen over og vi er godt inni fredag. I går hadde jeg fri fra jobb, og deler av dagen ble viet til et besøk hos en veldig hyggelig familierådgiver hos Amathea. Endelig er det noen som hører på meg og ikke bare sender meg videre til noen andre! Hadde lyst å gi henne en stor klem da vi gikk, og takke for at hun hørte på meg/oss.

 

Besøket hos Amathea gikk greit. Sambo var med, og vi fikk pratet litt. Rådgiveren stilte masse spørsmål, men tvinget ikke fram noen svar eller påførte oss noen meninger. Bare inspirerte til at vi må tenke selv, og litt på hvorfor vi har de standpunktene vi har. Dette førte til en lang prat mellom meg og sambo etter vi gikk fra Amathea, og jeg har litt mer innblikk i hvorfor han ønsker at jeg skal ta abort. Jeg var klar over at han er livredd som det er, men vet nå litt mer konkret hvorfor. Han er redd for å ikke elske barnet når det er født, redd for at livet hans blir endret, og redd for at han ikke skal takle situasjonen. Han har nok ikke endret noen mening om hva han vil, men jeg fikk hvertfall ut av han at han ville blitt med på ultralyd om/når den tiden kommer. Jeg har ikke klart å fortelle han klart at jeg inni mitt hode har bestemt meg for å beholde, i frykten av hans reaksjon. Men jeg tror han innerst inne vet hva utfallet blir. Særlig etter samtalen i går også.

 

Jeg har fått ny time hos Amathea på torsdag, og har bestemt meg for at jeg skal ha tatt alle avgjørelser da. Blir godt å prate med noen som hører på meg og gir meg tilbakemeldinger på det jeg sier. Det er utrolig vanskelig det her. Føler at jeg velger mellom sambo og barnet, selv om jeg har på følelsen av at sambo kommer til å prøve det han orker for å få dette til. I følge siden her er jeg 11 uker i dag, men i følge legen var jeg 9 1/2 forrige fredag, så da er jeg nok nærmere 10 1/2 i dag. Så fristen for abort er i ferd med å løpe ut. Men jeg klarer nok ikke å benytte meg av den uansett...

[Anonym bruker]

du tenker som en mor allerede! men det er vel bare i vår natur;)

 

jeg kan ikke gjøre annet enn å ønske deg lykke til, og håpe på at ditt endelige valg er et valg du kommer til å være glad for at du tok!!

 

hos oss kom reaksjonen til far da sønnen vår var ca 6-7 mnd gammel. det var en utrolig tøff tid, som jeg fortsatt blir uvel av å tenke på.

men vi jobbet sammen, etter at jeg tvang han til det siden han bare så "den enkleste utveien". noe som også er typisk menn!!

 

i dag angrer han fælt på alt som skjedde, og har unnskyldt seg utallige ganger. panikk-angst og deprisjon var nok grunnen, noe vi har kommet frem til ved hjelp av god komunikkasjon og samtaleterapi (NOE HAN HATET I UTGANGSPUNKTET).

 

i dag elsker han familien sin, og kjenner seg ikke igjen i de tankene han hadde da. det jeg la vekt på ift meg selv og min oppførsel, under de vanskelige ukene (ca tre-fire uker) var at jeg ihvertfall skulle være en kvinne han ville komme tilbake til, hvis han ønsket det!

da mener jeg ikke at jeg var noen dørmatte, men ikke en kjeftesmellende dritt kjerring han ville rømme fra heller;) hvis du skjønner!

 

i dag venter vi nr 2, han gleder seg masse! jeg har erfart hvor viktig det er å være kjærester selv etter at barnet er født, selv om det krever innsats fra begge to. og det er ikke farlig å ha barnepass i ny og ne;)

 

 

[Squirrel79]

Takker for alle positive kommentarer og støttende ord gjennom denne debatten. Det har vært en laaaaang prosess, og jeg har tatt det endelige valget. Det at jeg er 12+3 i dag forklarer vel sitt. Jeg trosset ønsket til sambo og har valgt å beholde. Vi har ikke hatt den endelige praten, men han vet at det er veien det gikk. Til tross for dette har vi et kjempebra forhold, og alt er som normalt. Jeg vil gi han tid og ikke presse på han samtaler om dette. Fra nå av må litt av det gå på hans premisser. Vi har ikke delt nyheten med noen ennå, dvs ikke noen andre enn de som allerede vet at jeg er gravid (4 personer).

 

I ukene framover blir det lettere å ha en positiv synsvinkel på det hele. Jeg begynner så smått å glede meg, og jeg tror at sambo kommer til å klare dette kjempefint når det kommer til stykket. Jeg har stor forståelse for at han er livredd, og jeg synes ikke det er kjempelett jeg heller. Heldigvis har jeg vært i fin form hele tiden uten kvalme og trøtthet etc. Bare treg i magen og litt halsbrann. Har fått ultralydtime 29. august, og gleder meg til det nå. Vurderer tidligere UL time fordi jeg vil gjerne ha tegn til liv da jeg har vært i så god form. Men de få symptomene jeg har tilsier at det er noe der inne. Inbiller meg også at jeg kan så vidt kjenne livmora, men det er vanskelig å si da jeg ikke vet hva jeg kjenner etter...

 

Vil ønske alle i samme situasjon som meg lykke til i valget. Jeg vet hvertfall at jeg har valgt riktig