Jeg er gravid, men samboeren er ikke klar.

[Squirrel79]

For en uke siden skulle mensen ha startet, men det gjorde den ikke. Til tross for at jeg er som en klokke når det gjelder dette, ble jeg ikke bekymret før helgen kom. Da begynte jeg å tenke på om det kunne være noe "galt". Jeg har gått på p-piller i 8 år, med et par avbrekk, og dette har alltid føltes sikkert. På søndag våknet jeg og følte at jeg måtte gjøre noe. Jeg gikk på google, og søkte opp tegn på graviditet. Alt stemte. Ømme bryster, går oftere på do, murring i magen... Gikk resten av dagen og tenkte på dette, og lurte på hva jeg skulle ta meg til.

 

På lørdag reiser vi på ferie i to uker, og jeg bestemte meg for å ikke gjøre noe før ferien var over. Men da kom tankene om alkohol. Det hører med til gode middager på ferie, og jeg hadde ikke samvittighet til å drikke da jeg begynte å bli mer og mer sikker på at noe er i ferd med å vokse inni meg. Og hvordan skulle jeg forklare til samboeren at jeg ikke har lyst på alkohol, jeg som synes rødvin er kjempegodt!

 

Jeg tok mot til meg og nevnte dette til en kollega på jobb i går, og hun oppfordret meg til å fortelle samboeren om mistanken og ta en test. Det resulterte i at jeg kjøpte en test på vei hjem fra jobb, og tok den da jeg kom hjem. Positiv! Hjelp! Hva nå? Samboeren kom hjem, og vi tilbragte ettermiddagen og kvelden sammen, og jeg sa ingen ting - før vi la oss. Da måtte jeg si noe. Jeg fortalte han det, og visste utfallet allerede. Han har tidligere sagt han ikke er klar for barn, kanskje om ti år... Vi lå og gråt og prata i flere timer, før trøttheten tok overhånd. Han føler at det er for stort, noe han ikke takler. Men han vil heller ikke tvinge meg til abort da han vil få skyldfølelse fordi han ikke tror det er det jeg vil. Han har forsåvit rett. Jeg er mot abort når det er et barn som ikke kommer til å lide. Vi er nesten 30 begge to, og i en stabil og god økonomisk situasjon.

 

Jeg har tatt fri fra jobben i dag, takler ikke tanken på å jobbe med så mye å tenke på. Samboeren har gått på jobb. Vet ikke hva han tenker, men vet at han ikke føler seg klar. Innerst inne håper jeg at han vil endre tankegang ettersom dagene går, men jeg er ikke overbevist. Han er redd, det er jeg også. Det er en avgjørelse som vil påvirke resten av livet vårt. Jeg klarer ikke tanken på å miste han heller, er altfor glad i han til det, men jeg vet ikke hvordan jeg vil takle å miste et potensielt barn heller. Jeg er kjempeglad i barn, og barn elsker samboeren også! Jeg har nok nettverk til å kunne ta vare på et barn alene, men det vil jeg ikke, vil ikke ta en avgjørelse uten samboeren.

 

Noen andre som har vært i denne situasjonen? Noen som har tanker eller råd? Det er tidlig, under et døgn siden jeg fant det ut, og mange tanker skal tenkes før noe mer skjer. Vi har også en to ukers ferie foran oss. Skulle gjerne visst hva situasjonen er 8 måneder fra nå...

[Hikken]

Jeg var i akkurat samme situasjon som deg, gikk på pilla og var egentlig veldig fornøyd med det, helt til jeg skjønte at noe var "galt".

Tok en test (som selvfølgelig var positiv) og ringte samboeren min og ba han om å komme hjem. Vi var ganske fortvila begge to, men ble enige om at abort var det eneste alternativet. Dagen etter skulle jeg på ferie i to uker alene til Thailand, var utrolig tungt å reise fra sambo da. Måtte avbryte og reise hjem igjen etter bare en drøy uke, ble kjempekvalm og dårlig og hadde det rett og slett helt forferdelig. Aborttimen ble bestilt mens jeg var i Thailand,skulle inn på sykehuset to uker etter hjemkomst.

 

Dagene gikk og ble bare tyngre og tyngre. Gruet meg mer til aborten for hver dag som gikk, og da jeg kom hjem fra sykehuset etter å ha hentet stikkpillene jeg skulle morgenen etter før jeg skulle inn til utskrapning knakk jeg fullstendig sammen.

Da sambo skjønte hvor vanskelig dette var for meg ble han plutselig bråvoksen (vi er bare 21 begge to) og sa at dette kunne han ikke la meg gjennomføre. Vi hadde den lengste og mest alvorlige praten vi har hatt noensinne, men ble enige om at jeg skulle ringe og avlyse timen. De på sykehuset ble bare kjempefornøyde og gratulerte og ønsket lykke til, og sambo og jeg satt igjen som to vettskremte 3-åringer.

 

Etter et par uker hadde nervene roet seg veldig og i dag gleder han seg mer enn meg :-)

Han trengte bare "litt" tid å venne seg til tanken, men etter å ha vært med på UL, kjent henne sparke og alt annet som hører med er han allerede verdens beste pappa :-)

Av og til blir man ikke klar for å få barn, man må bare hoppe i det. Det skal ganske mye til for å ønske det ugjort når man sitter her i herligheten :-)

 

Ønsker deg lykke til og håper samboeren din snur om litt på tankegangen. Hvis vi kan klare det kan han også :-)

[Hikken]

Nå er jeg foresten i min 34. uke, om seks-syv uker er vi forhåpentligvis blitt foreldre :-) (herrejemini, så fort tiden har gått)

[Squirrel79]

Tusen takk for positivt svar. Det er vel det samme utfallet som deg jeg håper på. Vi har brukt litt tid til å prate i dag, og samboer er veldig klar på at han ikke kan tvinge meg til noe. Men det eneste jeg vil er jo at vi holder sammen samme hva som skjer. Vi reiser på ferie i to uker på lørdag, og har vel bestemt oss for å ikke bestemme noe før vi kommer hjem. Jeg kan ikke se at jeg klarer å gjennomføre en abort, så kommer til å beholde barnet, men synes det er vanskelig å få dette fram til han. Mest fordi jeg er livredd for å miste han!

[Anonym bruker]

På alderen din har du ikke mye råd til å vente ti år på å få barn, da er du nesten 40 år....

Ikke for å være nedlatende, men det kan være at du mister han uansett går du gjennom en abort og begynner å angre.

Håper det ordner seg,så gammle som dere er så hadde jeg ikke ville vanta så mye lenger.

Hilsen ei som mista eggløsningen i en alder av 31 år...

En veit ikke hva fremtiden bringer.Ti år er for lenge å vente vil en ha biologiske barn..

[Squirrel79]

Det er vel dette jeg føler jeg også. Jeg har alltid hatt en frykt om at den dagen jeg skulle velge å få barn, så går det ikke. Nå vet jeg at denne frykten var unødvendig. Men nå er frykten der om å miste samboer. Men som du også sier, så vet jeg ikke om jeg klarer å leve med han om jeg tar abort heller. Har selvfølgelig et håp om at om jeg beholder barnet så vil han snu på tankegangen og bli en god far likevel. Må inrømme at det er det jeg tror kommer til å skje. Han sier han ikke vet hvordan han reagerer om dette er det jeg gjør, men den sjansen begynner jeg å få følelsen på at jeg bare må ta... Jeg har sagt at jeg venter til etter ferien med å bestemme meg, og at vi eventuelt tar en tur og prater med noen i fellesskap da. Men to uker kan gjøre mye med to personer, så det kan hende vi har kommet fram til noe innen vi kommer hjem.

 

Det som også sitter hardt i er at dattera til naboen i hjembyen min ikke kan få barn. De betaler ti tusener av kroner for å gå gjennom behandlinger, mens jeg sitter her og har blitt gravid og ikke vet hva jeg skal gjøre med det. Det hele er utrolig surrealistisk, og verden er veldig urettferdig sånn sett.

[Anonym bruker]

Hei! Ble også gravid uten at det var planlagt, Hadde bare vært samboer i 1 1/2 år, kjent hverandre ca 2. Vi vet at vi vil ha hverandre for alltid, men ideelt sett kunne vi nok ventet noen år med barn.

 

Vi snakket aldri om abort riktignok, det hadde ikke vært et alternativ for meg heller, selv om man aldri vet om "man er klar"..

 

FOR NÅR ER MAN "KLAR" DA?

 

Svaret er veldig relativt, men kan være dere finner at dt aldri passer, og man gror fast i et liv med bare dere to.

 

Tror sambo forsto mer enn meg forøvrig da, har tatt LANG tid før jeg skjønte dette her!

Nå gleder vi oss enormt, og blir foreldre om knapt en måned.

 

Jeg tror ikke han går fra deg, men skifter mening og blir kalr i tide. Ting tar jo litt tid ofte med mannfolk.

 

Jeg tror det ordner seg for dere!

 

Lykke til!!

[Barnkanskje? m liten prinsesse]

Jeg syns du er veldig flink som ikke trekker forhastede slutninger og bruker tiden til å tenke på både deg selv og dere. Selv har jeg hele tiden hatt utgangspunkt i tanken du også har- abort er dersom man trenger en desperat utvei. Ellers ville jeg nok alltid angret i ettertid. men klart er reaksjoner vanskelig å forutsi..

 

Mitt råd til deg er å gi det litt tid. Sitter her selv høygravid med termin imorgen faktisk. Barnet var ikke planlagt, men velkomment. Til tross for dette gikk jeg i måneder i sjokk over at jeg faktisk var gravid. Etterhvert gikk det over i skrekkblandet fryd over at jeg faktisk kunne bli gravid. og det var skummelt med så masse ansvar, gi slipp på andre ting i livet (elsker å reise og dette begrenser seg ganske greit i fht økonomi og praksis med et lite barn for oss). FAktisk syns jeg det hele fortsatt er uvirkelig til tross for megakul på magen så det sier vel sitt.

 

Må si jeg er imponert over modenheten til mannen din,. har stor forståelse for at dette er en du vil holde på. Spesielt etter at man har lest så mange innlegg her med til tider ekstremt barnslige menn som truer med det ene og andre dersom samboeren ikke tar abort.

 

Gi det hele tid så skal du se at det går seg til:) Og god ferie til dere!!

[Mamma`n til Trym]

En ting er sikkert: Du har en flott mann og han kommer IKKE til å gå hvis du ønsker å beholde dette barnet. Som ei sa over her: ikke sikkert du har 10år til.... Kanskje dette var ment for dere?

 

Jeg sitter selv med en stor mage som ikke var planlagt og min sambo var heller ikke klar, han flyttet ut til en kamerat i en helg. Det var en tung tid fordi det var et sjokk for oss begge. Men jeg klarte ikke ta abort og nå er vi begge glade for at den lille gutten i magen kommer til verden om noen uker

 

Lykke til med alt

[Squirrel79]

Tusen takk for masse støtte! Jeg ønsker og tror også at sambo vil endre tankegang her, men klarer ikke å overbevise meg selv. Han har sagt ganske tydelig fra at han ikke er klar, men jeg klarer heller ikke å se at han klarer å frastøte seg et barn som er hans. Han har vært fantastisk i at vi har kunnet prate om dette her, uten at noen av oss har hevet stemmen. Ja, vi har grått mye begge to, men det er nok bare fordi det er mye følelser på spill. Vi er glade i hverandre.

 

I morgen reiser vi på ferie i to uker, og vi har hatt tre-fire fantastiske dager sammen nå. Jeg tror dette blir en knallferie, og håper at vi klarer å tenke litt hver for oss mens vi er der, og ta en avgjørelse når vi kommer hjem. Har bestemt oss for å ikke ta noen beslutning før vi kommer hjem igjen.

 

Nå er det pakking på gang. Lykke til alle dere som er i siste fasen av svangerskapet, og som kanskje får en liten en mens jeg er borte!

[Miss Misantrop]

Lykke til Squirrel.

Hvis han betyr mere for deg en dette ufodte barnet og hans besluttning faller paa abort skjonner jeg at du utforer aborten. Man vet hva man har, men ikke hva man faar osv. Men jeg vil legge til at han da ikke er mere redd for aa miste deg enn aa bli pappa. Det er en stor frykt han kanskje maa jobbe med hvis dere noen gang har tenkt aa bli foreldre sammen.

Haaper at du tar et godt valg for dere alle 3. Lenge leve utilitarismen.

[cheerio]

Masse lykke til i tenkeboksen!

 

På noen måter høres det ut som en ganske parallell situasjon som den jeg var i.

 

Jeg ble også gravid på p-pillen. Hadde bare vært sammen med kjæresten min i tre måneder da jeg oppdaget det. Kjente ham ikke fra før - klassisk kjærlighet ved første blikk-historie og vært sammen nesten hver eneste dag siden. Sjokket var rimelig stort da jeg oppdaget at jeg var gravid. Selv om vi hadde vært sammen så kort tid hadde vi allerede snakket om å få barn, men begge var da klare på at det var det ingen grunn til å stresse med.

 

Da jeg fant ut at jeg var gravid, ble jeg kjemperedd. Dels fordi jeg syntes det var tidlig - selv om jeg var veldig sikker på at jeg ville ha barn med ham på et tidspunkt, tenkte jeg at vi ikke kjente hverandre godt nok enda. Dels fordi jeg ble redd for at han skulle føle seg lurt. Men mest fordi jeg var så redd for å miste ham på det, hvis vi tenkte veldig forskjellig om å beholde eller ta abort, eller fordi det ble for overveldende for oss. Jeg har alltid tenkt at jeg ikke kunne tatt abort om jeg ble gravid når jeg var i en livssituasjon der jeg kunne ta vare på barnet - men mens jeg ventet på at han skulle komme hjem fra jobb så vi kunne snakke sammen om det, tenkte jeg at forholdet vårt kanskje var verdt det allikevel.

 

Heldigvis var spontanreaksjonen hans et smil og en stor klem, og så spurte han meg hva jeg tenkte om det før jeg rakk å spørre ham, og når jeg sa at jeg alltid hadde tenkt at jeg ville beholdt det om jeg tilfeldigvis ble gravid, men at det var opp til ham også og at jeg ikke ville bestemme over hodet hans, var han helt med på å beholde det. Han var veldig tydelig på at han støttet meg, men at han hadde støttet meg om jeg helst ville ta abort også. Tror han også tenkte at det ikke var verdt å risikere forholdet vårt på en uplanlagt graviditet. Dessuten hadde vi jo sett for oss å få barn, bare ikke ennå. Så nå blir det unge i november, han har skaffet seg fast jobb (jobbet freelance før), jeg har flyttet inn hos ham, og vi gleder oss vilt til ultralyd om to uker:-)

 

Som sagt, masse lykke til i tenkeboksen! Som du sier, det kan godt hende det ikke er verdt å risikere forholdet deres på dette her, men det er ikke sikkert at å beholde innebærer å risikere forholdet. Det er ikke sikkert at en abort er helt uproblematisk heller, særlig ikke når tonen i innleggene dine egentlig høres ut som du helst vil beholde selv. Med det sagt, trenger ikke abort være det verste heller, mange her som har abortert og ikke hatt noen problemer med det seinere.

 

Både du og kjæresten din høres kjempereflekterte ut, både med tanke på egne følelser og hverandres følelser. Det er jo det beste utgangspunktet dere kan ha for å komme frem til et valg dere begge kan stå for. Og det er jo også det beste utgangspunktet dere kan ha for å klare dere sammen videre, enten det blir abort eller barn.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Du er bare 29 år... Jeg har hatt 4 svangerskapene, bare en abort og en spontanabort da jeg fikk to nydelige barna til verden som var planlagte da jeg har vært gift med en utrolig og god ektemann gjennom 15 år, snart. For første gang jeg ville bare fjerne fosteret fordi jeg hadde det så vondt i magen og fikk endelig abort for første gang som bare 21 år. Men etter så mange år har jeg vært sammen med en mann så lenge i snart 11 år, trodde at jeg ble kanskje barneløs slik jeg giftet med ham etter vi har vært sammen i over 10 år.

Jeg var bare 34 år og fikk en første datter til verden og så prøvde vi igjen med 2.gang som planlagte, men det gikk galt med fosteret... Om natten drømte jeg at fosteret satt godt, men det dukket opp noe blod i livmoren da fosteret forsvant i full blod... Jeg våknet opp med full blod i underlivet og løp til toalettet med en gang.

Fosteret forsvant bare... på 16.mai, jeg bare blødde så mye i flere timer til jeg var så sliten av mye blod og fikk 2 liter blod i årene mine. På selveste 17 mai jeg ville bare komme hjem og datteren min kom med flagget vinket for andre syke pasienter som ikke kom til 17 mai.

Jeg prøvde igjen med 4.svangerskapet på nytt. Og klarte det med en nydelig sønn. Det var alt for meg. Du må ikke tenke på at du har en håpløs mann som ikke tåler å få baby en gang til, du kan jo bare velge abort eller ei. Det er bare ditt valg. Det blir svært tøft å ha et barn til verden... Tenk deg om ditt barnet har dine øynene og gener dine osv, det er så perfekt å ha egne barna til verden!

 

[Squirrel79]

Liten oppdatering fra meg. Det har gått noen uker siden jeg først skrev dette innlegget, og dagene går fra meg. Vi reiste på ferie og hadde det kjempebra! Et par dager etter vi kom hjem, kom trangen fra begge om at nå måtte vi prate. Jeg hadde håpet at sambo hadde et litt annet syn da. Uheldigvis har han ikke det. Føler at vi står på stedet hvil og ikke har kommet så mye lenger. Jeg er i uke 9 nå, og det begynner å haste å ta en avgjørelse.

 

Jeg har legetime på fredag, og har opplyst om at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre da jeg bestilte time. Det jeg vil aller mest er at sambo får noen å prate med. Jeg har en utrolig bra kollega som jeg har pratet masse med, samt at jeg delte dette med sjefen min på jobb i dag. Viser seg at hun var gjennom nesten det samme for noen år siden, og hadde tenkt å ta abort. Hun ombestemte seg en time før det skulle gjennomføres. Det var godt å prate med noen som har vært gjennom det.

 

Innerst inne har jeg nok bestemt meg for at jeg ikke klarer å ta abort, men klarer ikke helt å bevise dette for meg selv. Sambo har sagt ganske klart at han ikke føler seg klar, og er usikker på om vi kommer til å bo sammen ut svangerskapet. Jeg håper dette bare er en sjokkreaksjon, og at han evt endrer mening etter en eventuell ultralyd. Om det ikke hadde vært for graviditeten hadde vi ikke tenkt tanken om å flytte fra hverandre.

 

Utrolig nok har jeg ikke vært dårlig i det hele tatt da. Litt treg mage, litt tendenser til menssmerter og litt svimmel innimellom fordi jeg er elendig til å drikke nok, men det er det. Så anser megselv som veldig heldig!

 

Jeg skal holde dere oppdatert. Håper det går bra hos legen på fredag.

[Anonym bruker]

Du kan aldri erstatte et barn med et annet, men man kan alltid få seg en ny samboer, om du skjønner. Det er ditt eget kjøtt og blod om du forstår hva jeg mener Jeg var også livredd da jeg ble gravid, men valgte å beholde. Er så glad for det idag, du aner ikke. Du vil jo beholde barnet, men er redd for å miste samboer. Jeg kan fortelle deg at du kommer til å angre hvis du tar abort pga at samboern din vil det og ikke du. Er han virkelig glad i deg så blir han jo hos deg uansett hva du velger Håper ikke du misforsto noe, jeg mente ikkeno vondt om du oppfattet noe av det jeg skrev sånn. Bare at du må gjøre det du føler er rikti. Lykke til

[MorLykkelig]

Hvis jeg var deg, ville jeg tenkt meg veldig nøye om. Du er allerede 30 som du sier, og i en så tidlig alder som 25 år, begynner fruktbarheten å synke. Du er 30 år, og føler deg kanskje ikke klar. Men i den alderen du er i, er faren større for at du faktisk ikke kan få barn om noen år.

Det kommer aldri til å passe 100% å få barn. For meg og samboer, passet det ikke sånn kjempe bra. Men valgte allikevel å beholde da jeg ble gravid. Nå har vi en sønn på snart 2 år, og gleder oss veldig til at han skal bli storebror i desember. Ville absolutt ikke hatt det annerledes.

Min mening er at du bør gripe sjansen nå, som du alt er gravid. Hva om samboeren din bestemmer seg for at han fortsatt ikke er klar for barn om 10 år, da sitter du der, og får kanskje ikke det barnet du ønsket deg uansett... De aller fleste fedre venner seg til tanken, det kan bare ta litt tid.

Valget er ditt, men hadde jeg vært deg ville jeg ikke tatt abort. Ved abort og alderen din, risikerer du at det kan bli vanskelig å få barn om noen år. Det ville vært så leit, det høres ut for meg som om du VIL ha dette barnet.

[Anonym bruker]

hei

 

vil bare si lykke lykke til.

 

da jeg leste ditt første innlegg forsto jeg at her er det ei dame som vil beholde barnet ut i fra teksten jeg leste. Det ble forsterket ved innlegg nr 2.

 

husk mye kan skje i livet.. ting vi ikke har kontroll over.

 

hvis du tok abort i dag, og mannen din omkom i ulykke senere på dagen.......... ja... da hadde du i allefall blitt alene... forferdelig å si sånt men det er så mye i livet vi ikke har kontroll over, og hvorfor skal vi påføre oss sorg selv?

 

jeg tror du blir en fantastisk mamma, og jeg synes ikke samboeren din er moden overhode som uttaler at han ikke er klar for barn... man kan aldri bli klar for en så stor ting. Men han er voksen og bør ta sitt ansvar på lik linje som deg. Vi kan jo ikke tro at vi skal bli mer modne om noen år når man er blitt så voksen i alder allerede.

 

min søster tok abort når hun var 19 år fordi kjæresten hennes som da var 26 år ikke var klar enda. de er barneløse i dag, og de gjør seg nok noen tanker om barnet sitt som ikke lever.

[Anonym bruker]

min søster er forresten 40 år nå.........

 

hun jobber i barnehage, og elsker de små :-) men det kan aldri bli det samme som sine egne.

 

 

 

[Faylinn]

Mye fornuftig er sagt av de med erfaring, og jeg har det ikke. Min referanse er en venninde med to barn og to provoserte aborter. Det går forholdsvis ok til daglig, men hun tenker ganske mye på de barna hun ikke lot komme til verden og hvordan de ville vært! Håper du tenker på det aspektet også.

 

Ta med samboer på UL, ni uker er såpass at dere ser en liten baby sprelle med armer og ben. Det er lettere å forholde seg til noe man ser er virkelig!

 

Når han sier han er klar om ti år, er det bare tøys, hvorfor skal han være mer klar da? Tvert imot er vanene hans enda mer inngrodd. Han blir klar når han sitter på gamlehjem og ingen besøker han. Unnskyld at jeg er krass, men en som sier han ikke er klar enda tror jeg bare ikke blir "klar" før han er midt oppi det.

 

Jeg synes synd på deg som elsker en mann som ikke (umiddelbart) vil ha barnet deres, og jeg skjønner veldig godt din fortvilelse! Håper du tar en avgjørelse du kan leve resten av livet ditt med. Hvis mannen virkelig elsker deg, vil han ha deg med eller uten barn. Kanskje må han ta time-out og blir borte en stund, men jeg tror han kommer tilbake for det høres ut som dere egentlig har et ganske nært forhold.

 

Lykke til!

[Squirrel79]

"Kanskje må han ta time-out og blir borte en stund, men jeg tror han kommer tilbake for det høres ut som dere egentlig har et ganske nært forhold." Her tror jeg du traff en spiker på hodet Faylinn.

 

Det er dette jeg "håper" kommer til å skje. Klarer liksom ikke å overbevise meg om at han blir borte og ikke kommer tilbake. Vi kommer uansett ikke til å miste kontakten, og han kommer til å ta sitt ansvar om det så betyr at vi ikke bor sammen, men jeg vil jo helst at vi skal holde sammen da.

 

Blir nok en prat i helgen etter jeg har vært hos legen på fredag, så må vi bare ta ting som de kommer. Etter samtalen med min sjef i går så er jeg ennå mer sikker på at jeg ikke kommer til å klare å gjennomføre en abort.

 

Blir noen spennende dager framover... Og følelsesladde, det skal være sikkert. Så får vi se hva tiden bringer...

[cheerio]

Lykke til i dagene fremover, tenker på deg!

[Squirrel79]

Tusen takk! Sitter her med en time igjen til jeg skal til legen nå. Første sjekk...

[MammaRikke]

hvordan gikk det hos legen ?

[Squirrel79]

Joda, det var jo en interessant opplevelse. Jeg har aldri vært på dette legesenteret da jeg flyttet i fjor høst, og har ikke vært hos legen siden. Han som egentlig er fastlegen min er på ferie, så jeg ble henvist til en kvinnelig lege som ikke snakket spesielt godt norsk. Det i seg selv var ikke noe problem, da jeg er vant til dette etter å ha bodd noen år i England. Det som var litt sånn ubehagelig var at jeg følte at jeg fikk veldig lite informasjon. Jeg måtte liksom hale det ut selv. Forklarte problemet med at vi har tenkt på abort og hun bare ga et vagt "hm" til det. Da jeg spurte om hun kunne henvise oss til noen vi kan snakke med, så sa hun bare at da må du nok snakke med jordmor. Jeg spurte om jeg ble henvist, og hun bare mumla at jordmora var rett rundt hjørnet. Jeg spurte hvor, og hun sa "her nede" og pekte med en finger. Jeg ba henne forklare veien, og fikk til slutt vite hvor det ligger... Måtte bestille time der selv. Vet ikke hva som er normalt i forhold til dette, men her var det ikke noe hjelp å få.

 

Hun fylte inn helsekortet, tok celleprøve (siste ble tatt i 2004) og clamydia test. Samt at de tok blodprøve da jeg dro. Urinprøven var helt fin uten infeksjoner. Fikk med meg et hefte jeg kunne lese, og en bok med "til far" og "til mor" på hver sin side. Hun estimerte termin til 29. januar.

 

Så nå venter jeg i grunn bare på resultatene fra blodprøvene og testene, og må ringe jordmor selv på mandag. Slo opp på nettet og fant helsestasjonen. De har hvertfall en veldig hyggelig nettside, så det lover bra! Håper å få kunne komme til uka, og ta med sambo.

 

Etter legetimen dro jeg rett på jobb, og da jeg møtte sambo etter jobb spurte han hvordan det gikk. Jeg svarte som beskrevet over, og han var stille hele veien hjem. Da vi kom inn døra ga jeg han en klem og spurte hvordan han hadde det.Jeg fikk "bra" til svar, og spurte en gang til. Da knakk han sammen. Gråt kjempelenge, og det gjorde jeg og. Han er fortsatt på det at jeg må ta avgjørelsen, og har nok skjønt at jeg helst vil beholde. Sagt at jeg vil ha han med til jordmor slik at vi kan prate begge to. Så da får vi se hva som skjer til uka...

 

Ble langt dette her, men trengte å få ut litt tanker...

[Hikken]

Hei!

 

Plutselig poppet innlegget ditt opp, har tenkt masse på deg de siste dagene.

Så fint at han blir med deg til jordmor, er nok godt å snakke med hverandre med en "buffer" tilstede som kan hjelpe til med å sortere tankene. Veldig ofte lettere for begge parter å sette ord på følelsene når de snakker til partneren gjennom en annen, merkelig nok er det av og til lettere å åpne seg for fremmede enn for de man kjenner best :-)

 

Ønsker deg fortsatt lykke til, håper du får en fin helg og oppdaterer oss til uka :-)

 

Klem