Gå til innhold

barnet mitt på 4 år, er redd for å dø...... hva sier jeg???


Anbefalte innlegg

Skrevet

huff å huff, nok en natt med tårer for den vesle jenta.... enn å bekymre seg for døden allerede nå.

hun gråter å gråter, å hyler hysterisk "JEG VIL IKKE DØ, MAMMA!!!" jeg trøster å sier hun ikke skal dø, "LÅVER DU MEG DET MAMMA??" svarer hun da.

hun tørr ikke å være i barnehagen lengere, da hun er redd for att jeg skal dø fra henne.

hun har gjømt unna alt som er "farlig" i hjemmet, i frykt for å foreksempel skjære seg slik at hun begynner å blø. hun er aldri ute å leker med vennene sine eller i sandkassa lengere. hun sitter bare her på gulvet med dukka si, for da verken slår hun seg eller faller. hun er vist blitt liiiiivredd for blod, og forbinner det med døden!!!!

 

noen med litt mere utdanning der ute som kan hjelpe meg??? hvordan skal jeg snakke til barnet mitt???

 

hilsen fortvilet mor.

Videoannonse
Annonse
Gjest Mamsen til 2,5 jenter
Skrevet

Jeg har ikke erfaring på området, men min 4 åring har fått et helt naturlig forhold til døden. Hun har vært med faren på graven til farmoren og de har snakket mye om hvorfor farmor er død. Det finnes en del gode bøker om temaet.

 

Jeg vil anbefale en bok av Kari Grossmann som heter "Lillesøster og Mimmi". Den handler om en lliten jente som er med mamma for å stelle bestemors grav. De har en god samtale rundt dette med å dø.

 

Ønsker det beste for deg og datteren din.

Skrevet

Uff, da. Stakkars jenta di. Jenta mi har også hatt endel dødsangst, men ikke i de grader du beskriver.

Det virker på meg (jeg er ingen ekspert) som om det må være noe som har skjedd som forårsaker en slik redsel.

 

I min datters tilfelle var det noen naboer som tok henne med på søndagskole en periode.. Ble pratet endel om døden tydligvis. Det var mange tårer og trøstende ord i en periode, men gikk over etter et par mnd.

 

Men at hun trekker seg bort fra alt som kan være farlig høres ganske alvorlig ut. Har det pågått lenge?

 

Håper at det går over hos henne og, men det kunne kanskje vært en tanke å oppsøke lege som eventuelt kan sende henne videre til psykologisk vurdering. Ihvertfall hvis dere ikke ser bedring i løpet av kort tid.

 

 

 

 

 

Skrevet

gutten min var 7 år når han begynte skikkelig med det der.det eneste som nyttet var trøst og lot han ligge på soverommet med oss i en uke så var han over det:)

Skrevet

Kople inn fagfolk så fort det lar seg gjøre!

Skrevet

Du skulle ikke tatt henne med til en barn psykiatrer eller noe da? Er greit med litt profesjonelle synspunkter en gang i blandt. Det høres ikke akkurat ut som lille jenta de har det så godt med seg selv akkurat nå.Noe traumatisk som har skjedd? Ønsker dere alt godt, og lykke til.

Skrevet

Da jeg var 5 år var min mamma utsatt for en veldig alvorlig bilulykke som nesten tok live av henne.

Hun tilbringte mange uker på sykehuset og da hun kom hjem kjente jeg ikke henne igjen.

Kjente ikke ansiktet og kjente ikke personen lengere.

Alt gjorde at jeg nekta og prate om det som hadde skjedd og gikk med volsom dødsangst for meg selv og min mamma i mange år.

når min mamma skulle ut måtte hun si ifra når hun skulle dra,hvor lenge hun ble vekk og hvor hun skulle,Dette holdt på i mange år...Til jeg var i tenåra.

Kom hun hjem senere enn hun hadde sagt trodde jg det værste og ble kjempe sinna på ho...

 

Fra ulykkes dagen(5år) og frem til jeg var 10 år hadde jeg samme marerittet hver natt om en jente som gikk i skogen og falt igjennom bakken...Hun bare falt og falt og kom aldri ned...

Siste gangen jeg drømte denne drømmen landet hun på bakken.Tror denne drømmen symboliserte meg selv og den dagen hun landet hadde jeg fått fred med det som hadde skjedd og godtatt alt.

 

Min mor ble aldri den samme personen igjen og jeg mistet min mor den gang,min far mistet sin kone,Jeg har ingen minner fra det som skjedde i mitt liv før denne ulykken.Alt jeg husker fra den tiden er at jeg måtte fortelle i bhg``en dagen etter ulykken hva som hadde skjedd og ansiktet til min mor da hun kom hjem.

 

Den gang ble man ikke tilbudt ``krise`` hjelp,noe som vi abselutt skulle hatt.

Går ditt barn med så fryktelig angst vil jeg anbefale deg og ta kontakt med fagfolk med en gang.

Det er fryktelig vondt.

uansett om det har skjedd noe traumatisk i hennes liv eller ikke..

For alt vi hvet kan ho har sett noe grusomt på tv eller hørt andre barn prate om noe fælt som har resultert i angst for henne.

 

har du noen gang spurt henne hva som som gjør at ho er redd??

 

hilsen kristine

 

Skrevet

Jeg var som jenta di da jeg var på hennes alder, så utrolig redd for døden.

Da jeg var 5 hadde jeg rett og slett et llite sammenbrudd, og når alle skjønte hvor alvorlig det var fatt fikk jeg hjelp fra BUP, psykolog og leketerapi 2ggr i uka i et par år. Nå er jeg i midten av 30 åra, og utrolig taknemmelig for den professjonelle hjelpen. Så velmenende som min mor enn var tror jeg aldri hun hadde kunnet hjelpe meg alene. Hva de gjorde og hvordan det hjalp kan jeg faktisk ikke sette ord på, men jeg vil gjette på at det var en blanding av mestringsteknikker og bevisstgjøring.

 

Det høres virkelig ut som om jenta di har kommet til et punkt hvor hun trenger mer hjelp enn du kan gi henne alene.

 

Lykke til, akkurat nå har hun det forferdelig vondt-men det kommer til å bli bra!!!

Skrevet

Jeg har ikke erfaring med barn som er redd for å dø, bare voksne.. Jobber som sykepleier, for disse menneskene hjelper det ofte å snakke med en prest eller psykiater. Personlig ville jeg ikke sagt til et barn at det IKKE skal dø, for det er jo ikke sant. Alle mennesker skal jo dø før eller siden, det gjelder for oss foreldre å forsøke å forklare det for barna, at alle mennesker skal dø, de aller fleste når vi blir gamle og lei av livet. Det er ofte godt å dø, særlig hvis man har levd lenge, er sliten og trett eller har vært syk lenge.. Døden blir da en befrielse, og for mange er det trøst i å tro at vi kommer til himmelen eller noe lignende sted, hvor vi treffer igjen våre kjære..

Skrevet

eg har ei søster på snart fem år som mista faren sin (vår) for et år siden, hun synes ikke døden er noe vondt, hun forbinner bare døden med at pappa sitter på en sky å ser ned på henne å passer på:) hun er så skjønn, men har u prøvd å snakke me dattera di? om hvorfor hun har angs for døden? kan jo hende noen har fortalt henne noe...

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...