Gå til innhold

HJELP ! Dere må sjå her!! Eg treng hjelp!!


Anbefalte innlegg

Skrevet

Eg og mann min prøvde lenge å bli gravide. Ingenting skjedde. Me prøvde alt; progresteronkremer o.l men eg blei ikkje gravid. Så var eg på byen i hovudstaden med ei gammel studievenninne og blei dopa ned tydelegvis(eg var ikkje tenksam og let drinken min stå uten pass mens eg gjekk på do). Dagen etterpå vakner eg avkledd i ei grøftekant.. Ekkel opplevelse ja :-(

 

Eg ringte heim til venninna mi som trudde eg hadde dratt på nach til ein anna venninne. Eg ringte så mannen min og fekk han til å kjøre heilt til oslo og hente meg. Eg fortalte ham alt og han ble lei seg. Me blei enige om å anmelde saka. Det gjorde me og.

 

Eg hadde ikkje eggløysning då, eller, eg veit ikkje, KANSKJE. Eg hadde sex med mannen min dagen før og så da eg vakan i grøfta mangla eg truse og eg kjente godt, ja, at eg hadde hatt meget hard sex. Eg hadde vondt.

 

Så skjer det, 6 uker etterpå lyser ein positiv graviditetstest opp imot meg. :-(

 

Eg forteller mannen min det og me kalkulerer og finner ut at mest sannsynleg er mannen min far til barnet. Eg hadde eggløysning dagen før eg dro til oslo , og mest sannsynlig "kanskje" også dagen etterpå.

 

Siden me fant ein slags trøst i at dette var nok bornet vårt beholdt me og eg gjekk jevnlig til kontroller o.l og eg har ikkje hiv eller noke annet.

 

No er barnet vårt blitt 13mnd og ho likner kun på meg. Eg har litt lyst til å DNA-teste ho, men er det lurt?

 

Eg tok ein ny hiv-test for fire veker siden og eg er fortsatt ikke hiv-positiv så eg slapp unna.

 

Mannen min vil ikkje ta ein DNA-test. Eg veit ikke kvifor evt. eg vil ta ein DNA-test, eg aner ikkje kva som har skjedd men. Det hadde vært litt ok å vite kasnskje?

 

Han seier det ikke betyr noke for ham, det er jenta hans uansett, men eg vil så gjerne vite. Om de skjønner?

 

Vil noken legge ut på skravle for meg?

 

Takk.

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Virker som han er redd for vite hva sannheten er. Hva hvis det ikke er hans? Selv om han sier at det ikke betyr noe for han nå, kanskje han er redd for at det kan komme til å gjøre det fordet?

 

jeg skjønner godt at du vil vite det ihvertfall.

Skrevet

Uff, dette var lite hyggelig, men bra du "slapp unna" uten varige men som sykdommer osv.. de mentale arrene vil nok alltid ligge der men!

Så til mannen din, det kan hende han synest det er enklere å ikke vite, han leveri den tro på at dette er hans barn og det å kanskje få slengt i trynet etter13-14 mnd at nei dette er en voldtektsmann sitt barn??

Nei tror jeg skjønner han godt!

MEN skal ha ssagt at jeg skjønner din uro og, men trøst deg med det at det er ikke alle barn som har trekk fra begge sine foreldre=)

Skrevet

Eg tenker som så at det kanskje kan vere fint å vite mtp sykdommer og blodoverøfinrger og sånt. Eg veit jo ingenting om denne andre mannen (mennene ? Eg aner ikkje!!)

 

Eg veit ikkje heilt kva eg skal gjer..

Skrevet

Jeg hadde nok ville tatt testen, for jeg er så nysgjerrig av meg.

Forstår veldig godt at ikke han vil. Han er jo sikkert veldig glad i ungen sin og tenk om neste dag så er det ikke hans. Tror det kan være vondt å takle.

Skrevet

Dette var først og fremst en grusom historie/opplevelse for deg tenker jeg. huff hater sånt.

 

og jeg kan forstå dere begge egentlig. spesielt deg, og han er sikkert veldig nervøs for at han kanskje ikke er pappan, men velger å tro det.

Hva med prodtype da?? har hun lik far eller din? eler kanskje en helt annen og.

 

men dette er nok vanskelig for dere!

 

Lykke til så masse ihvertfall.

Skrevet

Eg skjønner jo det eg og :-( Eg vil jo gjerne at ho skal ver hans, han elsker ho og ho elsker jo han.

 

Eg lurer bere på kvifor eg så gjerne vil ta den testen. Eg vil bare me skal vere lykkelig slik me er.

Skrevet

Vet du, eg aner ikkje kva type ho er. Har aldri vært behov for å vite det, liksom.

 

Eg er rådvill :-(

Skrevet

Tror det beste for dere begge og barnet er å la være!!! Skulle det vise seg at han ikke er far, så kan det ødelegge deres forhold og mye av begge deres forhold til barnet....

 

Greit at dere er obs i forhold til alvorlig sykdom/ organdonasjon, men bortsett fra det, er det deres barn. Hold på det!

 

Lykke til!

Skrevet

Kan nok være en av 2 som er faren her.

 

Men jeg kan skjønne han ikke vil ta en DNA test. Han er vel redd for at barenet ikke er hans. Og blir veldig skuffet og lei seg visst det viser seg det ikke er hans eget.

 

Nå vet han ikke 100% sikkert, og kan helelr gå å tru det er hans.

 

Men for all del. Min yngste hun er bare lik meg hun også, og overhodet ikke et snev lik faren sin. Nr 1 hun ligner veldig på pappan. Så om hun kun er lik deg, så trenger det ikke bety han ikke er faren.

 

Men skjønner jo du vil vite da. Men skjønner han ikke vil.

 

 

 

Skrevet

Først så må eg seie at du høyrest sterk og fornuftig ut. Det var ei vond historie, det der.

Eg ville tatt testen. Fordi eg trur ikkje du vil få fred i sjela utan å gjere det. Uroen vil alltid gnage. Det er lettare å få roen når ein er sikker på ein ting, sjølv om det ikkje var det resultatet ein helst ville ha ...

Om ho ikkje genetisk er mannen din si dotter, er ho det jo likevel.

Skrevet

Han er ikkje meir eller mindre hennes far sjølv om DNAet seier det. Det er bare ein viss closure eg vil ha. Eg vil bere vite det. Eg håper jo han er faren. Han er jo "faren" uansett. Men det ville vert det beste for begge å vite det. Eg vet han vil bli lei seg om han ikkje er det.

 

Han har skreve under på at han er faren. Han gjer alt for ho. Eg bere.. må vite..

 

Og eg skjønner han så godt..

 

Takk for svar altså.. Vil noken legge på skravlesia?

Skrevet

Kan legge det ut for deg

Skrevet

jeg ville prøvd og snakke mer med han om dette....

hvis det viser seg at han ikke er faren, kan han ikke da bare adoptere datteren? som du sier så er han jo faren hennes uansett..

og hvis det har seg slik at han ER faren hennes...tenk den lettelsen det må være for han å vite..... jeg vile visst dete sikkert... det kommer så mange situasjoner hvor du kommer til og tenke på det... om hvem som er faren...masse hvis/om og men situasjoner..

 

Skrevet

For en fæl historie!

Jeg tror jeg ville latt være å ta DNA test. Mannen din anser seg tydeligvis for å være far til jenta deres uansett hva utfallet ville bli, og det vil vel være det beste for barnet også å leve i den tro. Kontakt med voldtektsmannen er uansett uaktuelt.

Prøv så godt dere kan å legge dette bak dere, gled dere over at dere har et barn!

Skrevet

Jeg ville tatt en test, dersom barnet ikke tilhører din mann kan dere søke om å la han adoptere barnet så det får alle rettigheter i forhold til evt nye søsken. Tenk om man senere oppdager at barnet ikke er hans og det blir konflikter i familien på grunn av feks arv??

 

Jeg er av dem som alltid vil ha fakta på bordet - så finner man en løsning å takle dem på etterpå. Barnet mister ikke en far av at du tar en test, men du får sjansen til å bekrefte at han er din manns (ingen ting hadde vært bedre enn det) eller du har muligheten til å være litt mer obs på sykdommer etc dersom det viser seg at det er en du ikke kjenner bakgrunnen til.

 

Har du snakket med mannen om hvorfor han ikke ønsker testen?

Skrevet

 

Hei!

 

Trist det som skjedde med deg. Jeg har opplevd noe av det samme, bare at jeg var 14 år da det skjedde. (ble heldigvis ikke gravid, men har slitt på det seksuelle plan etter voldtekten). Du må bearbeide det som skjedde skikkelig, ellers vil det "spøke " i bakgrunnen i livet ditt videre.

 

TA TESTEN, finn ut sannheten, og få sjelefred!

 

Viss mannen din ikke er faren, så la han adoptere barnet. Og så ville jeg ellers holdt godt tett om det som skjedde, både nå og i fremtiden. Tror ikke det er til det beste for verken deg, barnet eller typen om alle vet hva som har skjedd - blir bare vanskligere å komme videre når alle vet. Det er nok at du og mannen vet om det, dere må ha saken liggende i en "skuff". Ta den fram og snakk om det når det trengs, og legg den tilbake i "skuffen" etterpå.

 

Lykke til, høres ut som mannen din er en OK type, forresten..

Kos dere sammen, vær en flott liten familie!

 

Klem fra meg!

Skrevet

 

Eller forresten: det enkleste er vel at typen din bare står oppført som far på papiret? Vet ikke om det går an etter at man har testet DNA ?

 

Viss det går an, så bare la det stå typen din sitt navn uansett.

Skrevet

Enn om det hadde vært motsatt. At du var i tvil om det var du som var moren til barnet du elsker mest av allt på jord????

 

Nysgjerrigheten din bør ikke få avgjøre fremtiden til datteren og mannen din,-mener jeg..Hadde selv vært nysgjerrig, men latt være om det var mannens ønske... Så hadde vi kunne fortalt historien til barnet når h'n ble eldre også kunne far og barn fått diskutert sammen om hva de vil gjøre...Du er jo mora og ingenting vil bli forandret for deg (selvsagt vil du også bli påvirket av dette, men på langt nær å samme måte)

 

 

ALtså, hva skal vinne; Din nysgjerrighet eller far/datter forholdet??? Må jo regne med at om han ikke er faren så vil han ikke føle det samme for dattera som før, det KAN skje...Og om testen taes og han er faren så hadde det jo vært kjempebra, men så lenge testen ikke taes så er det faktisk som om testen skulle vist at han er faren!!!!

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...