om å oppdra andres barn

[Gjest]

Vi har et par gode venner med en passe gjeng med barn. Mor i familien er mer enn gjennomsnittet konfliktvegrer, og barna er utstyrt med rikelig viljestyrke. I dag har datteren deres grått krokodilletårer på sofaen vår i over en time fordi jeg ikke ville gi henne påfyll på såpebobleboksen. Hun ble så utav seg at hun måtte droppe turninga og reise hjem til mor for trøst. Og jeg kjenner at jeg er så innmari lei av dette nå. Det har vært utallige episoder med disse ungene, og stort sett går det i at de er vant til å sutre (jenta) og brøle (gutten) seg til viljen sin. Mor gir seg når det er en scene under oppseiling, for hun orker ikke alt bråket det medfører. Noen små eksempel;

- når barna var mindre ville hennes eldste ikke låne bort lekene sine til barn som var på besøk. Han satt som en drage og ruget over en haug med leker, mens besøkende barn ikke fikk noen. Det grep foreldrene ikke inn i, og vi måtte i en lang periode legge alle treff til vårt hjem. - jeg har opplevd å bli brølt stygge skjellsord til av eldste gutten, da seks år, fordi jeg sa at han ikke fikk dytte min sønn. Mor stod da og hørte på uten å gjøre noe.

Dette er bare eksempler, jeg har vel flere på lager, men prøver å ikke dvele for mye ved det, for det er gode venner som jeg setter pris på.

 

Jeg har forsøkt å ta det opp med dem, men har gitt opp, så jeg har kun meg selv å jobbe med. Og jeg merker noen sider ved meg selv her som jeg ikke liker så godt. Det ene er at jeg sliter med å like disse barna, og det er barn vi har mye samkvem med. Hvordan kan jeg pense meg over i et bedre spor her? Det andre er at jeg er såpass irritert på mors ettergivenhet at jeg plutselig i dag innså at jeg stod i fare for å gå i den andre grøfta. At jeg i forhold til disse barna mister fleksibiliteten min, og blir like sta og egen som de små.

[iznogood]

Jeg tenker at du først og fremst må være degselv. Det finnes ikke noe tryggere en voksne som er ærlige om hvem de er og hva de står for. Si klart i fra hva som er grei oppførsel i ditt hus og hva som ikke er det.

 

Gjestebarna må klare å lære seg at du har dine regler særlig i ditt hus. Sånn som de kan grine seg til og sutre seg til hjemme - det kan de ikke hos deg, for der er det du som bestemmer. Så får mammaen deres heller bestemme noe helt annet hjemme hos seg.

 

Jeg skjønner godt at sånne små troll oppdratt uten grenser kan være vanskelig å like. Forsøke å se etter et par gode egenskaper hos dem - og få disse til å bli tydelige for deg. Så du klarer se noe positivt ved det å ha samvær med gjestebarna.

 

Synes ikke du skal være flau for å si i fra hva du tillater eller ikke uansett om mammaen deres er tilstede. Når du blir overøst med skjellsord, så må du ha lov å si fra at det ikke er greit.

[dritgrei hei hei!]

dette er det lett å kjenne seg igjen i... Jeg har valgt å være streng med andres barn jeg. Jeg er den "hurpa" som setter fremmede barn på plass, når de denger søsknene sine uten at mor sier noe, eller den hurpa som sier at "den lyden kan du skru av, prøv en hyggelig en i stedetfor". Men jeg slieter med å like barnas foreldre etterhvert jeg, når de tydelig ikke tar tak i egne barn der det trengs korrigering og tilstedeværelse. Handler det om å vøre like sta som ungene??? jeg syns ikke det... for meg tror jeg det handler om noe så enkelt som at "like barn leker best",,, mye kettere å leke med voksne folk som like bevisst oppdrar ungene sine. Jeg mener ikke at man alltid skal være enig, men jeg mener at det er en forskjell på å være ueneig i oppdragelses-sammen heng og å faktisk være deltagene

de kontra ikke deltagende i oppdragelsen av barn. Jeg mener at det du forteller om handler om at mor velger å ikke være deltagende i oppdragelsen, men heller lar skuta med unger og alt seile sin egen sjø. hvis hun ikke en gang responderer når du korrigerer ungene hennes, så hadde hun tapt i mine øyne, men så streng er jeg... jeg likker ikke slappe voksne nemlig. hilsen en sånn sur tante med hatt... heter ikke hun "prusseluskan" ?

 

:-)

[Gjest]

Nei, det handler ikke først og fremst om å være like sta som ungene. Men for meg handler det om at jeg blir presset inn i en prysseluskan-rolle i forhold til disse barna som jeg jo egentlig ikke trives i. Jeg ser jo at de er vandt med å grine seg til viljen sin, og så tenker jeg at det skal de i alle fall ikke få hos meg. Ser dere faren for å overkompensere her?

Mor her er en engasjert og stort sett flink mor, men hun er ikke flink på det å sette hardt mot hardt.

[Maud]

Jeg kjenner meg igjen og ser faren for å gjøre altfor mye for å liksom skape en balanse. Jeg kjenner meg igjen i Dritgrei også, for meg blir det vanskelig å like de voksne når de er foreldre på en måte jeg ikke kan forsvare. En av mine nærmeste venninner gjør veldig forskjell på barna sine. Den eldste får kjeft for det meste og den minste slipper unna med "alt". Det er vanskelig å være sammen med dem nå enda så gode venner jeg og moren er. Jeg blir irritert på henne kjenner jeg og leter etter en anledning til å si noe. Kjenner at jeg gruer meg, men må det for å bevare vennskapet. Og det er bra selv om hun nå har kjørt seg inn i et dårlig spor i forhold til barna. Jeg kjenner at jeg blir urettferdig streng mot den minste siden moren aldri er streng mot h*n og at jeg blir veldig opptatt av å vise den eldste positiv oppmerksomhet når de er her...

 

Jeg tenkte mye på hvordan jeg skulle møte dette. Har prøvd å lirke litt og si at "Nei, nå var det ikke din feil" og sånt når konfliktene mellom barna oppstår for å støtte den eldste, men det er ikke sterk nok lut. Jeg har altså bestemt meg for å si fra selv om jeg vet at venninnen min nok blir sur.

 

Ellers tenker jeg også at hjemme hos meg er det jeg som bestemmer og mine regler som gjelder. Jeg gir like klar beskjed til gjester som til faste beboere og det går bra :-)

[Urtete]

Jeg er også den sure damen som gir besøkende barn klar beskjed om at "Her er deg JEG som bestemmer!" og "Sånn gjør vi det her i huset!".

 

De aller aller fleste av barna som er på besøk synes det er helt ok. Heldigvis!:-)

 

Jeg finner meg ikke i at besøkende barn forteller meg hvor skapet skal stå i mitt eget hjem!

 

Men jeg skjønner hva du mener, holdkjeftenpådeg. Jeg har også et par tilfeller der jeg kjenner at jeg holder på å miste fleksibiliteten min og da kjenner jeg litt på at det er jeg som voksenperson som på en måte har tapt. Når jeg kjenner at jeg omtrent surner når dette barnet ringer på døra og jeg kjenner at jeg misliker både h*n og foreldrene - da er da kanskje JEG som har et problem.... Huff... jeg vet ikke... for dette er ekstreme tilfeller av uoppdragenhet som hele nabolaget snakker om... Men det er jo allikevel ikke riktig å mislike barnet... Selv om det er faktisk det jeg gjør... Og det er vel ikke bra...?

 

 

[Plutseliten :)]

Vi har også et par sånne tilfeller i nabolaget.

Og jeg synes synd på den ene gutten...som er så grenseløs..at jeg kan ikke klare å ikke like han.

For bak det forvirrete skallet,ser jeg en usikker liten venn,som ikke vet helt hvordan han skal oppføre seg. For det han er vant til er kjeft,kjeft,kjeft,advarsler på advarsler men sjelden en konsekvens.

 

Her er det klare grenser...og jeg sier ikke fra mer enn en gang. Så han synes sikkert jeg er en suring...haha....men det stikker ikke så dypt,for han ringer på nesten hver dag.

 

Jeg tenker at det er foreldrenes "feil" når barnet oppfører seg på den måten.Og vi må vel kunne si fra til hverandre om det er noe man reagerer på,eller om man har et råd.