Jeg trenger bare å lufte hodet.....for den som vil lese "litt"

[Anonym bruker]

Jeg får ikke sove, sitter bare og tenker etter en dum kræsj jeg og sambo hadde idag ang. familie på besøk. Du som lese dette må bare ta med i beregningen at dette er skrevet med litt "slitne hormonbriller" på nesa...

 

Jeg har to uker igjen til termin og klarer ikke å glede meg til lillegutt kommer. Jeg er så sliten - og på en måte så ensom. Vi er begge to fulltidsstudenter og har to barn i huset fra før av, så vi har jo litt å henge fingrene i om dagene.

 

Det har vært et tungt svangerskap der jeg har vært mye dårlig, slitt med å henge med på skolen og i tillegg har det vært en del omveltninger i livet med flytting - med det resultat at vi ikke har noen familie rundt oss. Avlastning for de to vi har er det altså ikke så mye mulighet for, det er litt begrenset med god vennekrets når man lever i studentmiljø for vår del. Dette kan jeg i og for seg leve med - jeg trives godt med barna mine selv om det er slitsomt til tider og sambo er en flott pappa som tar godt vare på dem.

 

Det jeg har slitt mest med denne graviditeten er at vi har blitt så fjerne for hverandre som par og kjærester. Vi har mye å gjøre, men det har aldri gått ut over forholdet før ( vi har vært sammen i seks år) - min samboer har tatt sånn avstand føler jeg og kommunikasjonen er ikke det den har vært. Han er av den typen som står på, gjør det han skal og litt til - praktisk sett. Han har ikke taklet at jeg har slitt i svangerskapet, og når gang vi har snakket om problemet har han trukket seg lengre og lengre unna meg. Han har ikke problemer med å snakke om følelser - så lenge det dreier seg om andre enn meg. Dette er ikke noe jeg sier av ren "sjalusi" overfor andre han hjelper eller snakker med. Han er en veldig omsorgsfull person, men et eller annet har skjedd med måten han reagerer overfor meg på.

 

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det som skjer, så jeg får prøve meg på en slags liste....jaja.

 

- Han tar ikke på meg lengre, forruten en gang i "skuddåret" når han grafser meg mellom beina og ikke legger skjul på hensikten. Eller - han kommer inn i dusjen til meg i samme hensikt og har tydeligvis glemt at jeg sliter med blodtrykket og lett svimer av der inne. Dusj er for meg noe jeg vil ha fort unnagjort pga. det.

 

- Jeg sliter med kropp og selvbilde for tiden. Ingen oppbacking på det forruten at han sier "du er snart ferdig - slapp nå av" eller "vær glad du ikke er så tjukk til vanlig da."

 

-Jeg savner så grusomt kroppskontakt! Jeg har ikke mistet sexlysten, men jeg klarer bare ikke å "hoppe i det" så ofte uten litt kos. Spesielt ikke når jeg savner nærhet og kos så mye som jeg gjør. Ber jeg om kroppskontakt kan jeg få det, men med et stort sukk og tydelig beskjed om at jeg maser - og som regel med det resultat at kosen er over innen et par minutter. Kun stress, ingen avslappet situasjon. Jeg har prøvd å ikke be om kroppskontakt i det hele tatt, men etter et par uker var jeg så desperat at jeg måtte. Det er grenser for hvor mye jeg kan trøste meg med ungene eller katta. Og det føles jo litt nedverdigende å måtte be om å bli tatt på.

 

-Jeg drømmer mye om nettene og har ofte mareritt - de dreier seg som regel om ulike varianter av å miste familien min eller at babyen er død. Jeg kan ikke vekke sambo eller legge meg inntil ham for da blir han sint. Forteller jeg om det jeg drømmer, syter jeg.

 

-Jeg kan sette pris på å ligge litt inntil hverandre før man sovner, men dette hater sambo. Senga er til for å sove i, og maser jeg om kos da stresser han seg opp og få problemer med å sove. Som regel går han da og legger seg på et annet rom, noe jeg gjerne vil unngå for jeg synes det er grusomt å våkne alene når jeg har mareritt.

 

-Jeg har jo lagt på meg en del nå mens jeg er gravid, noe som har ført til at jeg snorker en del når jeg sover. Dette har ført til at jeg er livredd for å sovne før ham, for da må jeg ligge alene. Jeg blir liggende på nåler og vente på at han skal sovne først hvis jeg har lagt meg samtidig som ham, men som regel blir jeg sittende oppe til jeg vet han har sovnet.

 

-Han bærer tydelig på en del irritasjon overfor meg for tiden, han blir feks. irritert/direkte hvis jeg snakker til ham mens han ser på tv, leser, spør om noe mens han er i telefonen eller generelt prøver å involvere meg i noe han holder på meg. Ikke slik at jeg avbryter eller absolutt skal stikk nesa mi oppi det han gjør - det er kun snakk om generelt engasjement.

 

-Jeg er mye trøtt, og som regel må jeg legge meg og sove på ettermiddagen etter skolen for å klare å gjøre noe etter at ungene har lagt seg. Generelt sett har sambo måttet stille opp veldig mye med husarbeid, mat og unger - han er kjempeflink sånn sett, men jeg skjønner jo at han blir sliten av alt som faller på hans skuldre og har mye dårlig samvittighet for at jeg ikke orker mer enn det jeg gjør - jeg strekker rett og slett ikke til.

 

-Det skal sies at han er en person som ikke setter pris på damer som syter og klager, de takler han ikke. Med meg resulterer det i at han enten overhører meg eller tar mer avstand - jeg føler meg så alene.

 

-Jeg tror jeg nå holder på å ramle inn i en eller annen form for depresjon, jeg gråter mye i skjul og er redd for å sove. Jeg har en eksamen igjen om en uke (har hatt tre til nå) og da er det pr. definisjon sommerferie for min del. Jeg har altså siste eksamen en uke før termin - håper det holder sånn at jeg slipper å ta opp noe til høsten. Sambo er også ferdig om en uke - det skal bli godt å få den lasten av skuldrene for oss begge.

 

Dagen før termin skal minstemann inn på sykehuset og bli operert for mandlene, og det håper jeg han får gjennomført, for han har vært så mye plaget. Det sambo nå planlegger er å få besøk av et vennepar i uken mellom siste eksamen og termindato. Så er det altså operasjon, så fødsel, så skal en kompis av ham komme på besøk, så går det en knapp uke før sambos far og bror kommer, deretter hans mor, så kommer min familie på besøk - og så er det plutselig august og kun kort tid til skolen begynner igjen. (Vår familie bor over 100 mil unna) Oppi dette skal han skifte bordkledning på huset, reparere kloakken i kjelleren, pusse opp badet og anlegge ny gårdsplass.

Jeg vil bare ha litt ro rundt fødselen- og det skjønner han ikke. Hans oppfatning er at jeg er i full drift igjen når jeg kommer hjem fra sykehuset - jeg tror han må ha glemt hvordan det var å få barn.... Jeg kjenner ingen steder at jeg orker alt dette besøket og husstyret.

 

Jeg gruer meg til å begynne på skolen igjen med en liten en på slep etter dette. Jeg er under attføring og har ikke krav på fødselsstipend fra lånekassen pga. gammelt økonomisk rot, så jeg har ikke råd til å være hjemme med lillegutt. Jeg er så redd for å gå på en smell og ikke klare hverken familieliv eller skole fremover. Jeg vil bare strekke til, men nå kjenner jeg at jeg er så fortvilet at jeg ikke vet hvor jeg skal snu meg for å hente meg inn.

[Anonym bruker]

Jeg vil bare sende deg en stor, stor klem og ønske deg lykke til!!

Har du prøvd å snakke med samboern din om hvordan du har det?

Hvos jeg har vanskelig med å utrykke meg, så skriver jeg brev.

Kanskje da vil han skjønne? Når du får skrevet akkurat det du vil si, å han kan lese i fred og ro?

Er det ellern noen du har snakket med?

Jordmor, lege?

Håper alt løser seg for deg...

[Monajenten]

Signerer anonym her...

 

Syns veldig synd på deg, det høres ut som om du har det forferdelig vondt og slitsomt. Kanskje samboeren din ikke takler å se deg "deprimert", og at det kan være grunnen til at han trekker seg unna? Kanskje han syns det er vondt å se at du har det vondt, og prøver å late som om det ikke er sånn, eller faktisk ikke ser HVOR gale det er.

 

Du virker absolutt ikke som om du driver og klager og sutrer, jeg leser jo ut i fra innlegget ditt at du oppriktig har det vanskelig.

Jeg foreslår at du viser ham det du har skrevet her. Evt. skriver det ned i et brev. Det var veldig fint skrevet, veldig ærlig og direkte. Et brev er sikkert lurest sånn at han ikke føler seg utlevert. Omformuler det litt slik at det blir skrevet til ham. Det ville jeg ha gjort.

 

En stor og god klem sendes til deg. Håper det ordner seg.

[Northernlights]

Det høres ut som om dere begge to har altfor mange baller i lufta samtidlig, og sånt kan det bli både det ene og det andre av.

 

Dere må ta dere en ferie!!

Det besøket av et vennepar og kompis, det synes jeg dere skal kutte ut.

Går det ikke an å snakke med mannen din??

Dere er tross alt en familie, og kommer ikke familien først, kan den bli ødelagt over tid.

 

Kommunikasjon er et must, høres det ut som. Jeg foreslår en tredjeperson, utenfor familien, som dere begge stoler på, og som ikke tar side. En klok og tålmodig person, som har levd litt. Kjenner dere noen sånne? Som er villig til å snakke sammen med dere om disse tingene?

 

Iallefall må du skrike litt høyt, sånn at han får de riktige tilbakemeldingene fra deg, når han snakker om venner og kamerater som skal komme hjem til dere i mange dager av gangen.

Du driver da ikke hotell??!!

 

 

Klem fra

[Gjest]

Hei

Dere må være utrolig slitne begge to. Slik kan man ha det i en periode, men ikke for lenge før det går ut over både det ene og det andre. Mitt umiddelbare inntrykk utfra det du skrev, er at du har en bra mann som stiller opp og gjør så godt han kan, men nå har tøyd strikken. Han føler nok seg alene om det praktiske iom at du er redusert i svangerskapet. Stress kan gi nettopp slike utslag som du beskriver, nedsatt sexlyst, irritasjon mot partner etc. Så jeg forstår mannen din (og deg, naturligvis), men dere kan ikke fortsette sånn.

Forslag: Sett av en kveld i uken til kos. Gjør noe begge har lyst til (god mat, film el.l), men kvelden må inneholde kroppskontakt, og helst også sex. Sett av en annen kveld i uka til samtaler, der dere tar opp og snakker om problemer, om hvordan dere har det, diskuterer prioriteringer av tid og penger.

Dersom dere skal gjennomføre mye besøk rett etter fødsel, MÅ besøket være inneforstått med at det er en arbeidsleir de kommer til.