Har dere mistet troen på kjærligheten?

[Anonym bruker]

Hei,

Har alltid trodd på kjærlighet og at man skal finne en å dele resten av livet med. Trodde jeg hadde funnet han helt til vi fikk et planlagt barn og hele livet mitt føltes som om jeg var alene om det barnet. orker ikke forklare men han jeg elsket, elsker jeg ikke mer. Samtidig vet jeg ikke om jeg kan elske slik igjen... valgte selv å gå min egen vei og angrer ikke. Lurer ¨bare på om jeg vil falle igjen eller om jeg har mistet den troen jeg hadde. Noen som føler det slik eller har opplevd det motsatte av å bli overrsket igjen?

[:::) Frøken Velferdsrett]

jeg har elsket en, men ikke bf. og han jeg elsket var ikke verd noe. jeg vet ikke om jeg tror på at jeg kommer til og bli virkelig glad i noen. jeg vet ikke om jeg tror på at jeg er virkelig glad i småen en gang. (selv om jeg vet jeg er det)

 

men jeg tror andre finner kjærligheten, og noe i meg har ikke "gitt opp" for da hadde jeg nok bare slått meg til rod med en mann som var perfekt på papiret. men jeg vil så mye mer en det.

 

kanskje kjærligheten kommer når man er klar for det?

[Anonym bruker]

Har aldri trodd på kjærlighet jeg. Men så møtte jeg barnefar og fant den likevel, men den forsvant fan meg raskt gitt:/

Nå tror jeg ikke lenger, hva menn angår. Samtidig kan jeg lengte etter det som jeg ikke tror på om jeg f.eks ser en romantisk film eller er på besøk hos vennepar. Men alt i alt; menn er jeg "ferdig" med og skal jeg ha flere barn drar jeg til Danmark og tar en "Cæsar Julie";)

-Anomymine

 

 

[:::) Frøken Velferdsrett]

om 4 år har jeg også tenkt meg en tur til danmark.

vi kan reise sammen Anomymine?

 

hehe passer det i planene dine?

[Anonym bruker]

Hei igjen, innlegger her. Har ønsket meg en datter og har fått det. Ønsker meg etter det et barn til. Ganske snart. Men er liv redd for å få det med en perfekt mann igjen, og har også tenkt mye på danmark. Men vil reise om 2 år. Man sitter alene og ser film og andre par og føler et savn, men selv om mange viser meg intresse er ingen bra nok lenger og jeg dømmer folk fort. Vil ikke ha noen og tørr ikke begi meg ut på noe alvorlig. Føles anderledes enn jeg noen gang har ønsket eller trodd på før.

[Anonym bruker]

Det passer perfekt:=)

-Anonymine

[Anonym bruker]

Akkurat samme her. Jeg er redd for å falle for noen, få barn og sitte alene igjen. Har mye problemer med barnefar og ser med gru på å skulle hatt enda en å forholdt meg til:/ Vet også av erfaring at gull og grønne skoger kan raskt bli grønne monstre hihi, og det er vel der jeg føler jeg har brent meg.

En annen ting er jo at jeg syns ikke noen er god nok for lillemann. Men kan jo hende en slapper meg av etterhvert på det område...

-Anonymine

[:::) Frøken Velferdsrett]

da har vi en date om 4 år.. hehe :-)

 

 

jeg føler det veldig likt som dere. og jeg tror det er derfor vi ikke blir forelsket. vi er rett og slett ikke klare for det ;-)

[Anonym bruker]

har ikke mistet troen på kjærligheten, men troen på meg selv... Må jobbe for å få opp selvtillitten igjen, ser noen på meg så trur jeg det er noe gæærnt med meg..

[Gjest marie-s]

He he he likte den der med grønne monster ja. Ellers så må jeg nok si meg enig med det mange skriver her at jeg føler ikke lenger at jeg har det i meg å være i et forhold, alt som gjelder slikt har bare stoppet opp så Danmark høres ut som et greit alternativ.

 

Jeg lurer litt på av og til om late/slemme menn tenker over at de kan risikere å bli overflødige om 1-2 genrasjoner? At det kanskje er på tide at de begynner å bli kostbare om de vil ha noen hos ala ikke noe tull før ekteskapet eller rett og slett må endre seg kraftig for at noen skal holde ut sammen med de?

[:::) Frøken Velferdsrett]

det med et late/slemme menn blir overflødige ser vi jo allerede i dag. aldri har så mange kvinner og så få menn fått barn....

[Anonym bruker]

Hei igjen, jeg har ikke mistet troen på meg selv. Får nok oppmerksomhet, flørt og sex om jeg vil. Men kjenner ikke at noen er bra nok for min lille eller for meg. Kritikken er stor og jeg flørter men ønsker kun å leke, ikke å binde meg eller åpne meg eller føle. Bare være spontan og alt for direkte og ærlig. Har aldri vært så ærlig noen gang og sier rett ut hva jeg mener til folk. Selvsagt ikke for å såre, men har lovet meg selv å aldri gå på is i et forhold, og skal fra start 1 være MEG SELV. så ingen kan slå den tilbake til meg. Uff... det er vanskel gå si om man vil føle det igjen.

[2Kjønn3Stønn9MånederOg1Sønn]

Ja troen er ikke særlig tilstede lenger, men som mange av dere vil jeg gjerne ha flere barn om ca max tre år om jeg så må dra til danmark jeg å

[:::) Frøken Velferdsrett]

hehe... vi får lage et alenemor, dib treff i danmark hvor alle blir "sæda" samtidig... hehe.. så kan alle være hormonbomber og klage her inne samtidig og føde samtidig... haha

 

stakas Norge

[Anonym bruker]

Tror jaggu vi blir et helt gjeng der nede:=)

Må kanskje begynne spare ja.. noen som vet hva det koster hehe?

-Anonymine

[:::) Frøken Velferdsrett]

jeg leste på aleneforeldresiden på bim at en hadde gjort det og hun hadde betalt 4500 kr. men det høres vilt lite ut. det var uten flyreise da. hun fløy ned og føy opp igjen på samme dag

 

så jeg har råd til maaaaange barn om det stemmer... haha

[Anonym bruker]

Ja jeg måtte inn på en av klinikkene å lese litt og det er ike dyrt nei. Også kan en velge en åpen donor som har forpliktet seg til 1 møte med barnet om barnet vil det etter fyllte 18 år. Blod på tann nå ja... Men er jo mange hensyn å ta, og mange situasjoner å tenke over...

-Anonymine

[3 blå]

Så deilig å se at det ikke bare er jeg som har Danmark-tanken Jeg er nå 25 år og sønnen min blir 3 i år. Det er ingen hast å få søsken til han, men søsken skal han få og jeg ønsker ikke å være stort mye eldre enn 30 når nr. 2 kommer.

Til dags dato har jeg ikke funnet drømmemannen. Enten er han for rotete, har for dårlig økonomisk sans, er for mye kunstner-type, er for klein...ja, det er noe med alle. Jeg er stygt redd for at jeg begynner å bli sær.

 

Men jeg har allikevel funnet ut at jeg MÅ være kresen, jeg vil ikke slippe hvem som helst innpå lillegutt. Og som en annen sa her oppe, jeg har også begynt å bli direkte. Jeg vet hva jeg vil ha, og jeg vet iallefall hva jeg ikke vil ha. Jeg gir beskjed og er kanskje til tider litt for ærlig.

Kanskje en dag...hvem vet

[Anonym bruker]

Ja det har jeg til en viss grad..... Merker jeg er blitt likegyldig til hele det der styret med gutter..Har en annen ro nå etter jeg fikk min datter, og har og godt på noen smeller når det gjelder gutter.. Er derfor i forsvar før jeg egentlig får gitt noen en sjanse... Liksom ingen som er bra nok, og de jeg er litt giret på er ofte noen idioter, lite voksne, viser det seg til slutt... Så jeg har mistet litt troen kan du si... Ser aldri for meg at jeg kommer i et forhold igjen, ikke misforstå jeg vet jeg gjør det en dag, men akkurat per idag er det så fjernt, jeg er blitt for selvstendig og for kravstor kanskje???....