Hva skal jeg gjøre?!

[Maud]

I dag er jeg sint på storebror. Sint, oppgitt og litt lei meg. Eller kanskje mer enn litt lei meg. Storebror er en fyr som ikke mangler venner, men som i perioder helst ikke vil være sammen med dem. Jeg vakler litt i hva jeg tenker om det og synes egentlig det er lov å være asosial når man trives med det. Maud-mannen er ikke enig og synes vi skal presse ham. I dag var det masse mas om fotball, crocket og andre aktiviteter som skulle gjøres sammen med oss voksne. Jeg ga derfor beskjed om at han skulle gå til en kompis fem minutter unna. Først ble han sur, så var det greit og han gikk av gårde. Halvannen time senere ringer moren til denne kompisen og spør om storebror vil komme dit. Jeg ble kald og varm og redd og lei meg og sa at jeg hadde allerede sendt ham ut og til dem. Maud-mannen syklet av gårde og fant ham sittende på lekeplassen. Sannsynligvis i den tanken at der skulle han sitte til jeg hadde sagt at han måtte være hjemme. På vei tilbake traff de kompisen, så nå er de sammen allikevel.

 

Nå tenker jeg og tenker på hva jeg skal si og hvordan jeg skal reagere. Det er helt klart at vi for fremtiden ikke kan stole på at han går dit vi har sagt han skal gå. Altså må vi tilbake til å organisere hans sosiale samvær. Han er snart ni år og jeg synes han burde klare det selv, men det gjør han altså ikke. Han hadde sagt til Maud-mannen at det var litt flaut å bare ringe på. Har vi fratatt ungene våre den ferdigheten ved å organisere dem foran og bak? Vi gikk da til våre venner helt greit og det var helt vanlig å ringe på. Noen ganger passet det, andre ganger ikke og det tålte vi.

 

Jeg lurer på om han skal få en straff. Hva skulle det være?? Husarrest ville jo være en belønning for ham nå for tiden ;-) Nekte spilling er vel det mest effektive, men jeg vil helst ikke bruke det opp. Det må vel i hvert fall bli tvangssosialisering en stund med tett voksenoppfølging. Noen tanker fra dere andre kloke her inne?

[phantomet]

Nå raser det på med tanker om dette temaet Maud, men det er ikke sikkert at noe av det jeg tenker er vettugt i det hele tatt...

Deler likevel villig vekk med det som detter meg inn...og så kan du jo føre noe av det på kontoen for brainstorming... *smiler*

 

Først og fremst tenker jeg at årsaken til at gutten ikke gikk til kameraten, men valgte å sitte alene på en benk på lekeplassen, er vel resultat av at han allerede følte seg presset til noe som var utenfor han bekvemmelighetssone?? Og det å straffe ham for dette virker en smule overilt. Skjønner selvfølgelig at dere ble redde for ham, da dere skjønte at han ikke var hos denne kameraten likevel...men hva hadde skjedd dersom han hadde spurt om han ikke bare kunne tusle en tur bort til lekeplassen for å se om noen han kjenner allerede var der? Hadde det vært ok? Eller er poenget at han MÅ leke med den utvalgte kameraten?

 

Det er tydelig at gutten trenger tid for seg selv, tid der han ikke presses til å være "close" vennene sine, og at han synes det er vanskelig å ta kontakt med venner uten avtale på forhånd. Dette er en øvelsessak, som han enda ikke har en opplevelse av å mestre.

 

Det var jo helt vanlig at vi som barn gjorde slik du sier...vi syklet eller gikk til venner og spurte om de ville leke med oss. Foreldrene våre brukte ikke 1/10 del av energien sin på å organisere våre sosialeliv...og ansvaret var derfor vårt eget. Idag oppdrar vi små mennesker som blir monitorert, overvåket, styrt og organisert fra de er bittesmå. Vi gjør det for egen bekvemmelighet, for barnas sikkerhet, fordi hverdagen vår dreier seg om mye tid borte fra barna våre, og de derfor må være i systemer skapt for å ta hånd om dem.

 

I barnehagene blir ungene sett, stimulert, kontrollert og passet på hele tiden. Foreldre skriker høyt om usømmelig oppførsel når de oppdager at arvingen har sett eller vist tissen sin til andre barn i et sekund av frihet...noe som nok ikke var så uvanlig da unger fikk være unger uten at de til enhver tid levde i skyggen av en beskyttende voksen...

 

Kanskje vinklingen for storebrors del burde være å utfordre ham til å mestre dette ukjente og skumle, men ta det helt forsiktig og sakte til å begynne med? Han mente jo ikekå hverken skremme dere eller lyve for dere, men han stod i en situasjon der han valgte den utveien som for ham var minst vanskelig..

Straff vil ikke øke han følelse av å bli tatt på alvor, hans behov for å selv å kunne bestemme over sine valg eller hans opplevelse av å være "stor" nok til å kunne ta kontakt med andre barn for sosialt samvær...

 

Kanskje det er en begynnelse med stor nok utfordring at han må ringe til den aktuelle lekekameraten selv og høre om de skal finne på noe sammen? For så å gå videre til å selv få lov til å lage avtaler en dag eller to i forkant for samvær...der han må sykle eller gå bort til vedkommende venn...

 

Å tvangssosialisere en gutt som ikke vil være sosial, vil vel ikke bedre hans sosiale ferdigheter? Det vil heller ikke øke hans bevissthet rundt dettte, for det er jo et resultat av dere voksnes valg og ønsker.

 

Det er sikkert på sin plass med en seriøs og ordentlig samtale med gutten, der dere voksne sier noe om hvor redde dere var for ham, når han ikke gjorde slik dere hadde avtalt. La ham kjenne på ansvaret for sin "dumme" avgjørelse" om å droppe å gå helt til kameraten. Fortelle ham hvilke tanker som ligger bak det at han må ta ansvar for kontakten med vennene sine, og gi ham grunner til hvorfor dettte er viktig.

 

Det er ingenting i veien med denne guttens intelligens eller oppfatteleseevne, så ikke undervurder ham. kanskje han følte nettopp det da dere fikk ham til å gjøre noe han ikke hadde lyst til? Gi ham heller tro på at han kan få velge over egen fritid, men la ham også få vite at dette medfører at han må vise at han er "stor nok" til å mestre utfordringene, og dette gjør han ved å faktisk tørre ta initiativ for kontakt med venner f.eks.....

 

Jeg har ,ange flere tanker rundt dette her...men det er ikke akkurat på sin plass å lage en hel avhandling og phantomtanker...*smiler*

 

Til slutt: Du er en fantastisk mamma, som ser, hører og er der for barna dine. Bekymringen din er legitim, men samtidig bare et resultat av kommunikasjonssvikt et kort øyeblikk... Gutten er sin mors sønn.. intelligent og oppvakt...la ham heller vise de siden hos seg selv.

 

Klem klem

[Lekamøia]

Hei Maud

 

Jeg kjenner at jeg kjenner meg litt igjen i sønnen din og vil forsvare han litt

 

Jeg tror vi foreldre har så lett for å forvente av våre barn at de skal beherske det vi behersker, være trygg på det vi er trygg på, ha samme behov som oss osv. Men så er det ikke alltid sånn

 

Mitt råd til deg er: ikke straff han for dette. Det er på ingen måte noe han fortjener straff for. Han ble bedt om å gjøre noe han følte han ikke behersket. I stedet for å ta dette opp med deg, valgte han å unngå problemet på sin måte.

 

Sett dere ned og ta en prat med han, men lytt masse.

 

Du forteller at han har venner, men at han tydeligvis har behov for å være en del alene. Er det egentlig et problem? Jeg mener det ikke er det, så lenge han også er sammen med vennene sine innimellom.

 

Hvis han synes det er vanskelig å bare ringe på, kan dere kanskje ringe kompisen på forhånd og høre om det passer? Eller kanskje han for en periode føler seg mest bekvem med å invitere kompisen hjem til seg?

 

Jeg tror ikke dere trenger å organisere han foran og bak, som du sier, men heller bare lytte til han og hans behov. Kanskje har han ikke det samme sosiale behovet som dere har, og det bør være greit?

 

Lykke til

[Gjest]

Kvifor er du sint? Er du sint fordi du er redd for at det kunne skje noko farlig? Er du sint fordi han ikkje er så sosial som du ville at han skulle vere? Eller er du sint fordi han ikkje gjorde det han fekk beskjed om?

Eg har generelt liten tru på straff som pedagogisk verkemiddel, og i dette tilfellet synst eg i tillegg at gutungen ikkje har gjort så mykje galt. Sjølvsagt bør de ta ein prat med han om at de vil vite kor han er hen, og at de blir redde når de trur han er ein plass han ikkje er....men praten bør kanskje også innehalde litt sjølvkritikk?

Kvifor skal han tvangssosialiserast? Dette er eit vanskelig tema, for vi vil jo alle at barna våre skal mestre ulike sosiale settingar. Samtidig har både voksne og barn individuelle behov for sosialt samvær kontra aleinetid, og den enkelte må faktisk få lov til å definere sine egne behov. Eg meiner at det i denne situasjonen ville vore betre å seie at no har ikkje vi tid/lyst til å gjere noko saman med deg, og vi vil ikkje at du skal spele eller sjå på tv. Vil du helst vere saman med x, eller vil du finne på noko aleine?

Ellers tenker eg at storebror din er ein sjølvstendig gut, den reaksjonsmåten kjenner eg igjen i min nummer 2, og det har definitivt sine sider....

[iznogood]

nei, hva gjør man?

 

Nå har både phantomet, vaniljen og holdsnaskenpåseg sagt mange kloke ord i sakens anledning.

 

Jeg tror nok ikke jeg ville hverken straffet eller kjeftet i akkurat denne sammenhengen, men kanskje heller sett at adferden kunne skyldes at han følte seg litt presset til å være sosial og aktiv når han ikke var kallet til det.

 

Det er klart flott når barna er sosiale og i interaksjon med andre - men egenskapen å kunne kjede seg på egenhånd er også veldig fin å beherske :-)

[Maud]

Takk for kloke og ærlige svar. Det setter jeg pris på.

 

Hvorfor ble jeg så sint egentlig? Det finnes det vel flere svar på. Det enkleste er at han løy til meg. Det innrømmet han nå i kveld. Han hadde aldri tenkt å gå til kameraten, men sette seg på lekeplassen og være der i tre timer og så komme hjem igjen. Et annet svar er at jeg ble så redd for ham og aller mest redd for alle tankene om hva som kunne skjedd mens vi trodde at han var trygg og glad hos kameraten. Et tredje svar er at jeg var sint på meg selv som satte ham i en vanskelig situasjon. Tenk at jeg er en så talentløs mor, det gjør meg sint det!

 

Han har ikke fått annen "straff" enn en alvorlig samtale. Gutten liker svært dårlig at vi snakker alvorlig med ham, så det er en negativ konsekvens sterk nok. Jeg er enig i at straff ikke fungerer, men har tro på negative konsekvenser. Han har derfor fått vite at neste gang vi skjønner at han har løyet, så får det konsekvenser. Hva det skal være må vi vel tenke over...

 

Han er en oppegående gutt med gode sosiale ferdigheter, men sannsynligvis et lavere sosialt behov enn meg. Det er greit og han får også i stor grad styre dette selv. Jeg ser imidlertid at desto mer han får styre det selv, jo mer holder han seg hjemme. Han må derfor pushes litt for å ikke falle helt ut av det å være sammen med kompiser. Han trenger imidlertid mer hjelp enn å skulle gå av gårde selv en søndag ettermiddag, der tar jeg selvkritikk. Hvis han hadde vært tilfreds med å være alene, så hadde jeg kanskje tenkt i større grad tenkt at det var greit å ikke være sammen med andre, men da kjeder han seg. Med to små, hus og hage er det begrenset hvor mye vi kan skyte fotballer på ham, spille crocket eller underholde på andre vis. Jeg tenker ikke at han som 8-åring er i stand til å vurdere sitt eget sosiale behov selv. Jeg vet at uten trening blir det litt vanskelige enda vanskeligere. Jeg tror kanskje at fellen jeg gikk i ikke var å undervurdere ham, men å overvudere ham. Jeg tenkte at dette klarte han hvis han ble pushet litt, men tok feil. Akkurat nå føler jeg meg som omtrent verdens verste mor, men håper det føles annerledes i morgen.

[dritgrei hei hei!]

Kjære Maud, her i huset har vi et liknende prosjekt som heter gutt 7 1/2 år. han vil se på tv, eller spille dataspill eller spille spill på telefonene, får han ikke lov til dette vil han spille kort ellr maxiyatzi eller kinasjakk, eller allerhelst reist på kino eller hva med det deilige lekelandet der borte i horisonten.... men å bli med jentene ut en tur når de henter han, nei det vil han ikke.

Jeg blir sprø, og jeg skjønner fryktelig godt at du blir både irritert og sinna. det jeg opplever her er en slags bortskjemt prinseholdning, og det er vel akkurat det det er.... jeg har skjemt han bort med min "stakkars unge du blir mobbet og bor ikke der hvor du bodde før" holdning. DEt er det jeg er mest sinna for, og det har vi jo snakket litt om du og jeg... hvor lett det er å gå i "stakkars unge"-fella. DE må trenes opp akkurat som vi har lært dem å kle på seg selv. Det er jo rart at jeg uten å mukke lærer ham å sortere skittentøy, men ikke å være sosial.

 

Nei du kjære Maud, verdens verste mamma er du slett ikke, men liten er du ;-)!

 

du er flink og snill og nnær med ungene dine, og nå kan jo jeg slenge tilbake et av dine egne argumenter... det at du faktisk vil diskutere dette er jo et tegn på at du er det stikk motsatte av en dårlig mor, du er jo rett og slett en suvveren mamma, en som ikke alltid trenger å ha rett, emn som orker å gå den kjipe runden med å se at vi faktisk gjør ting som ikke helt var som smør i hanske.

 

Vi får det nok til tror du ikke??? I går måtte jeg spørre dritgreipappan føgende spørsmål; "tror du han alltid kommer til å være så usympatisk, selvopptatt og kjip?" det er jo ikke et så sjarmigt spørsmål fra en mor som burde juble hver femte minutt av ungen sin... jeg tenker at jubelen nok kommer en gang, jeg må bare få hverdagen i stabilt sideleie først ...

 

han skal nok ikke straffes, men jeg syns det er helt ok at du både har vært streng i forhodl til lyvingen, men også i forhold til ansvaret han har for å si ifra hvor han er så man vet hvor man skal redde ham fra hvis han trenger hjelp. Jeg syns de har godt av å få beskejd om at hverdagen er et samarbeid og at de har et ansvar for å holde det de lover på samme måte som voksne sakl holde det de lover. Du er flink og jeg heier!

 

God klem til deg fra meg!!!!!!

[Maud]

Snille du, nå smiler jeg og tørker litt i øyekroken. Det er nok sånn at måneder med lite nattesøvn gjør sitt i forhold til min egen emosjonelle balanse også. Blir sintere enn nødvendig og mer lei meg enn situasjonen tilsier.

 

Jeg er enig i deg i at man faktisk må trene noen sosialt. Strekke strikken litt. Ikke sånn at den ryker, men den kan ikke være helt slapp hele tiden. Jeg har lært at det er i "flytsonen" at utvikling foregår. Rett i overkant av det man kan og behersker, der skal man være for å utvikle seg. Min feil i dag var nok at kravene befant seg over flytsonen, men jeg kan ikke fortsette å la ham være i fred der han vil være mange av dagene. Da får han ingen mestrigserfaringer på dette området og vil vegre seg enda mer.

 

Vi får det nok til både du og jeg. Både storebror og Dritgreigutten er flotte fyrer med mange positive egenskaper. Det betyr ikke at de mindre gode egenskapene skal overses eller dyrkes. Jeg er helt sikker på at de klarer seg bra, men jeg er også sikker på at vi må hjelpe dem litt på veien. Også der det gjør litt vondt å bry seg. Som du sier er det greit å kreve og hjelpe når det gjelder mat, klær og soving. For meg er det sosiale en like grunnleggende arena og i perioder trenger storebror hjelp der.

[tebekaa]

Kjenner meg utrolig godt igjen her, Maud. Og dritgrei.

Har mange ganger følt meg som en forferdelig mor fordi jeg har dyttet litt for hardt på store-snupp som ikke har lyst (les: som har prestasjonsangst). Og vi har hatt utallige runder i ettertid og snakket sammen om hvorfor det blir sånn av og til. At jeg egentlig vil hennes eget beste osv. At hun er for kritisk til seg selv og tror at hun ikke klarer, tror at hun vil dumme seg ut, at noen vil le av henne... Noe som kanskje har skjedd en gang eller to og som kanskje vil skje igjen en gang eller "to", men at dette er helt normalt. Hun er IKKE unormal. Veldig mange går rundt og er redde for ting hele tiden, men vi får jo ikke vite om det for de forteller det jo ikke til noen. Ikke sant? Alle vil jo helst fremstå som sterke og trygge og tar på seg masker. Mens selv de såkalt tryggeste og sterkeste går rundt og synes ting er vanskelig.

 

Og storebror er heller ikke unormal. Kjenner mange som er sånn jeg. Jeg har også vært litt sånn som storebror en gang, bortsett fra at da fantes ikke usunne fritidsaktiviteter som TV eller playstation eller DS. Jeg syntes det aller beste i verden var å ligge i sengen og lese bøker. Eller tegneserier. Eller tegne.

 

Noen ganger har jeg det sånn fortsatt. Kan synes det er fantastisk deilig å "forsvinne" litt. Men stort sett er det mest morsomt å ha noen å leke sammen med og oppsøker det jo selv. Uten å bli dyttet:-)

 

Jeg husker faktisk en episode fra barndommen veldig godt. Jeg skulle være "vikar" for søsteren min i barnehagen. Hadde vært der flere ganger og syntes det var et fantastisk sted - med masse leker og drøssevis med barn å leke med. Og rett borti gata der vi bodde. Men jeg turte aldri å gå dit alene. Vet ikke hvorfor. En gang skulle jeg få en flaske med såpebobler av mamma hvis jeg turte å gå inn alene. Og det var stort den gangen. Men jeg turte allikevel ikke:-( Ble stående utenfor porten til en av de voksne kom og hentet meg...

 

Og som sagt - jeg husker det ennå. Men jeg fikk såpebobler likevel, fordi mamman min forsto at jeg ikke kunne noe for det. Det husker jeg også.

 

Men det må være lov å dytte, så lenge du vet at de mestrer. Vi dytter fortsatt litt innimellom, men trenger ikke så ofte som før. Og både vi og store-snupp får belønning for det ved å se en gledestrålende frøken som er stolt og fornøyd med seg selv. Som turte og klarte. Og ingen lo.

 

Og vi dytter jo ikke fordi hun skal bli mer lik oss selv og like de samme tingene som oss. Vi dytter pga belønningen hun får ved økt selvfølelse og mestringsfølelse.

 

En annen sak blir det selvsagt hvis storebror bare henger i skjørtene til mamma, eller buksebena til pappa istedet for å leke med andre barn. Det blir slitsomt. Og usunt.

 

Og å lyve - det er slettes ikke akseptabelt, det er klart. Og det vet han sikkert godt også. Og at det som regel oppdages og får dumme konsekvenser, det lærer han etterhvert.

 

Og jeg vet at du er en god mamma - og du beviser det i tillegg ved å gjøre deg "liten og usikker" her inne. Uten maske;-)

 

Heia Maud! Fortsett å være den mamman du er! Og ikke still for høye krav til deg selv, kjære deg. Det gjelder forresten alle mammaer her inne - inkludert meg selv. Vi er ikke supermennesker og skal ikke prøve å bli det.

[tebekaa]

Eh... Det siste tar jeg tilbake.

Vi ER supermennesker, men må prøve å være litt mindre supermennesker. Og vise for barna også at vi ikke er perfekte. At vi også har ting vi ikke mestrer. At selv mammaer er usikre noen ganger.

 

Klem

[Urtete]

Jeg kan kjenne igjen både fine mamman sine følelser og fine storebror sine følelser her... Jeg blir også sint og skuffet når et av barna lyver for meg og ikke holder det de lover. Et av mine hovedmål som mamma er at vi skal ha en gjensidig tillit til hverandre. Når denne grunnleggende tilliten blir rokket ved, blir jeg redd og utrygg og nervøs og sint. Mest redd og utrygg kanskje - for jeg er redd for at løynen er starten på mer uærlighet. Jeg håper at mine små begynner å forstå hvor viktig det er at vi kan stole på hverandre, og jeg håper at de begynner å forstå hvor godt det føles når man kan ha full tillit til den andre.

 

Men kanskje det ikke var Storebrors ønske å lyve i dette tilfellet? Kanskje følelsen av utilstrekkelighet ble for stor og han rett og slett ble for redd til å "face" denne utfordringen? Kanskje satt han på lekeplassen og følte seg liten og feig? I så fall, så er det som du sier kanskje "straff" nok at dere snakker om det - for det er oftest ikke særlig kult å snakke om sånne leie hendelser... Jeg har fått inntrykk av at Storebror er en ordentlig fin fyr med mange tanker, jeg tipper han forstår at det ikke var så lurt å bli sittende på lekeplassen - men han følte at det var enkleste utvei akkurat der og da.. Neste gang kanskje han tenker hakker lenger, og kanskje han tvinger seg selv til å velge en annen løsning da..

 

 

Takk for at du viser oss at også DU som alltid har så mange fornuftige og kloke innspill kan ha utfordringer hjemme. Det er tøft gjort av deg! Du er en finfin mamma som reflekterer mer enn de fleste og sånne innlegg får også mange av oss andre til å reflektere! Du har fått så mange fine og interessante svar her, det er givende lesning for oss alle.:-)

 

Klem!

[Plutseliten :)]

Ser du har fått mange fine svar,tanker og erfaringer her.

Vi har det på samme måten med "vår" 9 åring....Han vil helst se tv,spille pc spill som han får gjøre hos sin mor.

Hos oss er det ikke tilgjengelig og barna må være ute og finne på noe å gjøre.Noe vi som foreldre har funnet ut at er en utfordring da barn fra de er små er vant til å bli aktivisert i organisert lek,eller av oss.

 

Han blir også hengene i skjørtene våre å kjede seg....vil bli satt i gang med fotball,badmington,bocca osv.

 

Faren blir irritert av å ha han 1 meter fra husveggen og oppå oss hele tiden. Han blir oppfordret til å gå ned på skolen 2 min unna,ta med seg fotball å se om han kan bli med noen å sparke.Han går nedover,men gjemmer seg bak noen busker....kommer opp igjen og sier han ikke har lyst.

Om det er alderen,eller som han er hekta på tv og pc spill....vet jeg ikke.

Men jeg kjenner på irritasjonen din,frustrasjonen og ikke minst sinne da vår og lyver for å slippe unna ubehageligheter.

 

Nå er han ikke min...så det er begrenset hva jeg kan gjøre,dette må min samboer og hans eks ta tak i,jeg kan bare komme med råd,og hjelpe til utfra de erfaringene jeg har.

 

Jeg er helt sikker på at du gjør en kjempejobb med storebror. Det er utfordringer hele tiden,nye ting å forholde seg til og vi vil jo så gjerne gjøre det rette.

 

Mange gode klemmer til deg