Syns dere jeg ringer for lite til eksen min??

[Anonym bruker]

Faren til sønnen min har samvær annenhver helg, og ringer ellers av og til 2-3 ganger i ukedagene (ikke hver uke da). Men han ringe ofte nok til at sønnen min ikke blir "forsømt"...for å si det sånn.

 

Og vi ringer han bare når gutten spør etter han eller vil prate med han. Og det er ikke så ofte. Kan ikke si det helt ektsakt, men kanskje 7-8 ganger i mnd??Det varierer veldig fra mnd til mnd.

 

Pappa'n til gutten mener vi ringer for lite. Men jeg kan da ikke tvinge gutten til å prate i tlf. når han selv ikke vil? Jeg spør gutten av og til om han vil ringe og si god natt til pappa, men det er ikke ofte han vil. Han er 3 år og er ikke så veldig ivrig på å prate i tlf.

 

Hva syns dere?? Ringer jeg for lite? skal jeg prøve å ringe oftere?? Hvor mye skal jeg ringe for at det skal bli "nok"??

 

[Anonym bruker]

hehe.. det var en gang i tiden bf her prøvde seg på denne:) "Vi", jeg og sønnen, ringte for lite, mente han.

 

Vet du; det er bf sitt ansvar å holde kontakten, siden han ikke bor med barnet. Han kan faktisk ikke vente av en 3-åring at denne skal klare det ansvaret det er å vite når det passer å ringe. Vil ikke ungen der og da, så ikke ring. Herlige land, jeg hadde ikke giddet å passe på sånt til enhver tid. Og faktisk syns jeg 7-8 ganger i mnd må være mer enn nok. Dette kan jo endre seg når ungen blir større, og får et bedre tidsperspektiv.

[Anonym bruker]

Takk for svar

 

Jeg blir gær'n av å tenke på det. Og måten han sier det på, gjør at jeg får så dårlig samvittighet. Nå gidder jeg hvertfall ikke å bruke mer tid og krefter på det.

[Anonym bruker]

Ja, dårlig samvittighet er vi damer "dyktige" på Du får det SÅ mye bedre når du "gir slipp" på den.

 

Bf kan ikke vente at du hele tiden skal "tenke på han". Du har jo et liv og en hverdag, du også Du kan heller si at bf kan ha ungen noen timer på ettermiddagen hver uke, hvis det kan være en løsning:) Du har faktisk lov å stille krav, du også

 

Din "jobb" er å ta vare på barnet, og legge til rette for samvær; ikke å opprettholde "all" kontakt mellom far og barn. Og vil ikke barnet snakke i telefonen; hva er da vitsen med at det skal være så ofte? For et barn er personlig kontakt viktigere enn snikksnakk på telefonen. Barn vil se den de kommuniserer med:)

 

Samme NN som første svaret til deg:)

[Anonym bruker]

....."For et barn er personlig kontakt viktigere enn snikksnakk på telefonen. Barn vil se den de kommuniserer med:)".....jeg må si meg enig med deg her.

 

Jeg ser stor forskjell på når gutten prater med faren sin i tlf, og når han treffer faren. Når gutten prater med faren i tlf. så virker han litt uinteressert. Men de helgene når faren kommer og henter han, så lyser han opp og er kjempe gla.

 

Vet du hva?? Neste gang han sier noe, skal jeg bruke kommentaren din som svar. Få se hva han sier da

 

He he....

 

Takk igjen for svar. Kjempe koselig

 

HI

[Luisa]

Jeg og barna har aldri ringt til bf, det får være hans ansvar. Jeg har hintet om at det kanskje kunne vært koslig hvis han gjorde det i ny og ne, men nei, det skjer aldri.

Han ringte aldri for å prate med datteren vår selv om han var borte i to uker før bruddet heller.

Nei,det ville jeg ikke hatt dårlig samvittighet for.

[:::) Frøken Velferdsrett]

hehe... jeg tror jeg og bf ringer værandre i gjenomstnitt 2 ganger i året (og nå tar jeg i... hehe) men vi skriver meld da om det er noe.

 

hm... jeg ville følt det litt tungvint og om han eller jeg skulle måtte ringe så mye som dere gjør. men jeg lever litt i den mening at man bruker tlf for og gi nødvendige beskjeder og at og ringe for å småprate er en uting (med mindre jeg er veeeeldig forelsket da...hehe)

 

så jeg syns ikke dere ringer lite. men du kan jo kanskje avtalle med far at du ringer han foreksempel vær onsdag også kan far ringe selv ut over dette. men da må avtallen være slik at småen snakker om han vil.

[Anonym bruker]

Forstår ikke helt det bastante synspunktet om at telefonkontakt, det skal være bf sitt ansvar ene og alene, uansett alder på barnet. Hvor er mor sitt ansvar, da? Greit nok at barnet i seg selv er for lite til å klare å huske på å ringe bf i hytt og pine. Men som med alt annet, så kan faktisk mor påvirke ungen i positiv retning her, om hun går inn for det.

 

Man er faktisk to om å bli foreldre, så hvorfor skal kun bf ha ansvaret alene om å ringe? Er ikke verre enn at mor kan oppmuntre barnet til å ringe til sin pappa hvis det f.eks nettopp har fortalt om noe som barnet har opplevd som artig, rart osv. Da er gjerne litt oppspilt fra før av, og når barn er i det lune, så er de fleste barn mer enn villig til å fortelle "alle" om det de akkurat da har syntes har vært artig. Er bare for mor da og si; "Kanskje du skal ringe pappa og fortelle om dette også. Det vil han sikkert synes er koselig å høre om!" (entusiastisk tonefall).

[:::) Frøken Velferdsrett]

ja jeg er enig med deg anonym. vi burde jo påvirke barna våre til og like den andre foreldren best mulig. vi snakker mye om bf, jeg og småen, men ringe gjør vi ikke for det har liksom aldri vært naturlig for meg. og småens tlf egenskaper er dårlige.

 

men jeg syns også det burde være en balangse slik at man ikke har det "hengene" over seg til en ver tid. kanskje hi har prøvd dette også gir hun opp fordi bf "maser" så felt og gir henne dårlig samvitighet? ikke aner jeg.

[Luisa]

Selvfølgelig er det mulig, jeg er helt enig med deg anonym. Men det er vel som alltid mange forskjellige historier. I mitt tilfelle mener jeg at bf kan vise litt engasjement, jeg begynner å bli lei av å håpe at han skal vise det. Hvis bf. her hadde vist interresse for tlfkontakt hadde vi godt kunne ringt nå og da, og hvis situasjonen hadde vært litt anderledes da. Men han forlot oss til fordel for en annen og da skal ikke VI ringe han.

 

[Anonym bruker]

Han forlot vel ikke DERE til fordel for en annen, men DEG, Luisa.....Dette vil jeg si er et typisk eksempel på at en av foreldrene ikke skiller mellom hva som er "kjæreste-sak/ekskjæreste-sak" og hva som er foreldrerollen. At han forlot deg, har jo ikke med foreldrerollen å gjøre i utgangspunktet. Bf kan jo være like mye pappa som han var før, selv om han ikke er kjæreste med deg lenger. Papparollen må bare praktiskeres litt annerledes og så må mor ikke minst sørge for for at pappan får lov til å være pappa også - og ikke straffe han og bruke ungen som middel for å ramme der det kjennes best: nemlig som far.

 

Ellers vil jeg si at selvsagt skal far også følge opp barnet sitt. Men mor kan også gjøre mye for at far være pappa, selv om han ikke lenger bor sammen med dem mer. Bl.a. det å klare å ikke blande kortene og se hva som er best for barnet, nemlig kontakt med far. Husk hva som er best for mor (i det her tilfellet tydeligvis "hevn"/å få straffet far) er ikke nødvendigvis best for barnet..

 

 

[Luisa]

Jeg føler alikevel at han forlot oss alle på en måte, siden han ikke en gang forsøkte å få ting til å fungere (men du har vel rett, -det er vel hovedsakelig meg han forlot). Men jeg føler det nok spesielt slik fordi han etter bruddet gjentatte ganger har satt den nye kjærsten før barna og avlyst samvær med dem pga av henne. Det er vondt å se at barna blir nedprioriert av sin egen far. Og jeg har så absolutt ikke hindret bf i å være pappa nå etter bruddet.

 

Hvilken rolle man velger å ta som foreldre har ganske mye å si for hvordan et parforholdet fungerer og. Han var desverre ikke mye tilstede før som pappa, men han har blitt bedre nå, for nå må han, og det er jeg jo selvfølgelig glad for.

 

[Anonym bruker]

Hei, HI her

 

Grunnen til at eksen min ringer mye, er fordi han bor ca. 30 min. biltur unna. Han jobber like i nærheten der også. Så utenom samvær, så ser han ikke gutten ellers, derfor ringer han ofte.

 

Jeg har tilbudt han om at han kan ha gutten på ukedagene også, men det passer ikke for han. Han jobber ganske mye, og det å kjøre frem og tilbake det orker han ikke.

 

Jeg vet ellers ikke hva jeg kan gjøre for at han kan blir mer "pappa" for guttungen sin. Jeg har ikke bil eller lappen. Men har selv tilbudt meg om å ta tog opp og møte han. Men det nytter ikke, for dem får da ikke så mange timer sammen, mener far.

 

Så i våres tilfelle så blir det kommunikasjon via tlf. Jeg prøver å ringe ofte som jeg kan, men han vil ikke prate med meg. Det er sønnen han vil prate med, men når gutten ikke vil, så nytter det ikke.

 

Vet ikke helt hvor jeg vil frem til, men det er et lite problem der.