Er jeg urimelig?

[Zorar]

Merker at humøret svinger litt mye om dagen(er 35+4), og da har det en tendens til å gå utover mannen min. Har prøvd å forklare at det iIKKE er ment som er angrep på han, men at jeg ikke alltid klarer å styre meg når jeg farer opp i sinne eller kommer med kritikk og kommentarer. Skjønner jo etter utbruddet at jeg muligens har overreagert, men da er det jo egentlig litt sent. Han mener jeg burde stoppe opp og tenke før jeg reagerer....for det er jo lett om dagen. Og det virker som han tar til seg alt jeg sier, at jeg er i litt hormonell ubalense er ingen unskyldning.....vil jo ikke at det skal være det selv heller. Men vet jo at dette er årsaken til hvordan jeg har vært og er. Er jo mer balansert når jeg ikke er gravid;-)

 

I går kommer vi hjem fra noen venner ganske sent. Lyset går ikke på i garasjen, men min mann fortsetter å kjøre inn for å parkere bilen. I det han skal parkere bilen på plassen, klarer han å skrape opp siden på bilen(forholdsvis ny bil)....hendig uhell sa han. Jeg overreagerte nok litt mer enn vanlig, og ba han bare fikse dette til uka... før jeg masjerte opp i leiligheten. Jeg var/er så sikker på at hvis det var jeg som hadde gjort dette, hadde han også blitt sur og irritert....fordi jeg er uforsvarlig. (Det er jo i bunn og grunn kun et utgiftspørmål og vi har det bra økonomisk).

Det ender i hvertfall med at han blir forbandet på meg for at jeg reagerte som jeg gjorde, og han kalte meg ei hore fitte......

Har aldri hørt han sagt noe lignende tidligere, og da kom det ene og det andre...Det var ikke måte på hvor forferdelig jeg var å leve med om dagen. At jeg kritiserte alt han gjorde og ikke gjorde....

Dette er faktisk ikke sant, jeg har satt pris på at han har tatt mer ansvar i hjemmet, med hunden, egentlig alt. Dette har jeg også gitt uttrykk for til han. Det var tydelig at begeret rente over for hans vedkommende, men nå vet jeg virkelig ikke hva jeg skal si til han. Vi sov på hvert vårt soverom i natt, og har enda ikke snakket med hverandre....kan ha noe å gjøre med at han fortsatt sover...hehe. Prøver å se humoren i det som skjedde, men klarer ikke helt å finne den. Vi har vært sammen i snart 10 år og har vært gjennom mye sammen, så vi løser nok dette også. Men det er så forbaska at jeg er den som alltid sitter igjen med skyldfølelse igjen og igjen....

Avsluttningsvis vil jeg bare si følgende; jeg sa til han før jeg la meg at jeg overreagerte, men jeg fikk ingen unskyldning av han eller beklagelse for hva han kalte meg.....

[2 fine små]

Oi, her faar jeg lyst til aa skrive en hel avhandling, i DIN favoer, men det gjoer jeg ikke. Nevner likevel oppsummeringsvis hva den avhandlingen ville handlet om.

 

Det er ekstremt alvorlig aa kalle kjaeresten sin/moren til barnet sitt for hore/fitte.

 

Du maa rolig, behersket og ikke anklagende forklare han at han MAA legge seg helt flat og unnskylde seg for en saa respektloes ordbruk og stille og rolig forstaar hva det innebaerer for en kvinne aa bli kalt den type ting. Ikke mase deg i hjel paa det, men faa han til aa sette seg ned med deg og faa fram poengene her.

 

Han er mest sannsynlig oppdratt (som de fleste norske menn) til aa ivareta sitt eget beste, mens du er mest sannsynlig oppdratt (som de fleste norske kvinner) til aa ivareta andres beste. Dette er kimen til din daarlige samvittighet og hans "la oss bli ferdige med dette, og du har feil"-innstilling.

 

Du er veldig hormonell som gravid, han er tydeligvis ikke utdannet i det. Det maa du hjelpe ham til aa forstaa, kanskje med en bok? Ofte mer befriende aa lese det fra f.eks. Gro Nylander, eller svangerskapsboken, enn aa hoere det fra sin "motdulleant"?

 

Den eneste som egentlig har rett til aa miste besinnelsen sin under en graviditet, er den gravide! Det maa du ogsaa laere ham, for det har nok dessverre ikke moren eller andre kvinner (eller menn!) i familien hans laert han.... =o)

 

Det er vanskelig for disse mennene vaare, som blir fedre naa, fordi de har ikke rollemodeller (fedre, broedre, onkler, andre) som har vist dem hvordan det er "smart og riktig" aa vaere mann for din kjaere i 2008, saa de gjoer nybrottsarbeid. De har derfor ikke alltid det verktoeyet som skal til, for aa haandtere pressede situasjoner, som de normalt ville faatt troest/forstaaelse for - av sin egen mor kanskje....

 

Vi - unge oppegaaende damer i dag, maa dessverre ogsaa gjoere en del nybrottsarbeid.

 

Min man er oppvokst med "puter under armene" og "saa snill han er som kommer i familieselskap! Deeet var fint gjort av han, gi mannen en oel noen!" - innstilling fra egen familie. Dette senset jeg med en eneste gang vi ble sammen, og jeg forsto at aa kjoere paa min - egentlige naturlige generoesitet - bare ville toemme meg i starten og ikke minst etablere daarlige moenster hos oss, hvor ogsaa JEG skulle bekrefte at "staaaaaaakars mannen min, jeg maa vaere saa snill med han og hjelpe han masse med alt, saa han slipper aa tenke selv".

 

Jeg er rett og slett den foerste kvinnen i hans liv som har forventninger til han og ikke undervurderer han! Jeg herser han ikke rundt og ber han aldri om aa gjoere ting, men jeg lar ting gaa litt "i dass" som jeg fint kunne avverget, fordi JEG er oppdratt til aa foruse ting og avverge ting (som de fleste andre jenter er oppdratt til aa ta ansvar for).

 

Saa han har for eksempel glemt datteren vaar i barnehagen. Da ringte han hjem panisk og sa jeg maatte ringe dem. "Nei, det maa du gjoere, sa jeg, jeg har ikke glemt henne. Lykke til da, glad i deg!" Jeg ble bevisst ikke sint og han forventet en skylleboette over hvor haaploes han var. Jeg sa noe i duren: "Der er dere hjemme ja, kald middag staar paa kjoekkenet" Han har aldri glemt henne igjen....

 

Han har glemt andre ting ogsaa, men bare en enste gang, det er nemlig ingen som loeper rundt og passer paa han, saa etter 5 aar sammen er han blitt en super mann og moren hans forstaar ingenting over hvordan jeg har "oppdratt han" (makan!) Jeg har IKKE oppdratt han, jeg har bare unnlatt aa tenke for han, minne han paa ting, unngaatt aa tenke paa han som haaploes som jeg maa passe paa og huske ting for, og jeg har ikke vaert sekretaeren, hushjelpen hans og hun som ordner opp naar noe skjer.

 

Naar noe gaar skeis, sier jeg bare "Aaja, da faar vi vente litt" eller "Akkurat, da gjoer vi det heller en annen gang" Han har begynt aa forstaa at HANS atferd faar konsekvenser for ANDRE og han har sakte men sikkert utviklet en samvittigehet for andre sitt ve og vel, ikke minst for at datteren vaar har det hun trenger, har det bra og blir forstaatt, det er nemlig ikke 100% min jobb, med han som "assistent".

 

En venninne som var innom med en baby var helt sjokkert over at han paa eget initiativ gikk ut og sjekket at babyen, som sov utenfor vaar rekkevidde, hadde det bra. "Gikk han virkelig ut og sjekket om hun sov?" "Aah, gjorde han det?" sa jeg, "Det fikk jeg ikke med meg, men da slipper du neste kvarteret, og det er jo fint" De ble stille hos venninnen min og hun tenkte nok sitt....

 

Saa ble det en liten avhandling likevel da, men hovedpoenget mitt er at vi faktisk maa UNNGAA aa ta ansvar for alt mulig vi jenter, og bare vaere skvaere og stoettende, men ikke krykker for mennene vaare, da vil de sakte men sikkert forstaa at de SELV maa ta ansvar for det ene og det andre.

 

Neste gang du faar et hormonutbrudd, gjoer det samme du gjorde denne gang, legg deg flat og si at du overreagerte, si at det ikke har saa mye med hva han gjorde aa gjoere, men at du har saa lite aa gaa paa naar du som gravid er sliten og at du bryter ut med ting du umiddelbart vet at du ikke mener. Si at om faa mnd er det over, og at om han hadde hatt din hormonmengde i kroppen, samt en kropp i endring samt et barn som vokser inni magen, saa tror du han ogsaa ville vippet litt av pinnen.

 

Lykke til, og faa han til aa legge seg flat for at han kalte deg hore/fitte, han maa forstaa hva det innebaerer for deg aa bli kalt noe saant. (jeg har nulltoleranse for den slags, derfor kommer det ikke noe) Mannen min kalte meg noe ufint en gang, da var jeg ikke spesielt medgjoerlig paa noen uker, sa at jeg i det hele tatt vurderte om han var noe aa satse paa, med den ordbruken og at jeg trente litt tid til aa tenke gjennom det. Naa, naar vi er kommer noen aa lenger inni forholdet vaart, saa reagerer jeg f.eks. hvis han sier: "Jeg gjoer jo alt her" - med aa ikke gjoere noe paa tre dager, saann at jeg i hvert fall lever opp til det han beskyldte meg for!! =o)) DET liker han ikke, og da sier han alltid: "Det fungerer ikke her naar du ikke gjoer noe, saa fint om du kan bli normal igjen, jeg er teit som sa du ikke gjoer noe" ;o)) "Aaja, det var fint" sier jeg rolig da, og setter inn normalgiret igjen, hehe.....

 

Menn skjoenner saa mye bedre handling enn ord, ord blir mange ganger bare stoey for dem, det har jeg erfart. Jeg oppnaar klart best respons paa holdningsendring i forhold til aa kjefte og smelle, det har jeg laert "the hard way" hehe..

 

 

Tvi tvi til deg, haaper det ordner seg, og ikke bare fordi DU foeyer deg.

[♂ +♀=♂+ ♂+ ♀]

Er ikke det å være gravid og urimelig nesten synonymt? ;-)

 

Fra spøk til alvor. Jeg forstår at du tenker slik i dag, det er ikke en god periode for at andre skal blåse ut mot deg. MEN: kan det tenkes at han er sint på seg selv for at han skrapte bilen, og i en situasjon der det topper seg (siden han deler hus med en gravid som er i ubalanse) tar det ut på deg i affekt? Er det utenkelig at dette kan sammenlignes med våre hormonelle utbrudd, som mange av oss har daglig? Vi mener jo ikke noe med det, kan ikke hjelpe for det, men likevel adresseres det nesten alltid til den som står oss nærmest - mannen vår.

 

Dersom han ikke driver med dette daglig, ville jeg ha latt tvilen kommet ham til gode og lagt det i kassen merket "det ene megautbruddet en mann som har en gravid kone er unnet i løpet av de 9 mnd." Han mente sikkert ikke noe mer med utbruddet sitt, enn du gjør med dine. Tilgi ham og lag en god frokost til ham når han står opp.

 

Det ordner seg sikkert!

[Hilde-29har nå 2søte små]

Hvis min mann hadde kalt meg hore fitte hadde jeg klikket helt!!! så jævli sårende det må være..jeg ville ikke klart å tilgitt sånt språkbruk fra en som skal være glad i meg.

Han burde nå vært klar over de følelsene du nå har mens du går gravid.ikke den minste ting kan du jo reagere annerledes på nå enn når du ikke har disse hormonene(som jeg hvertfall synes er aller verst med et sv.skap). Jeg har det ikke like jævli hormonellt denne gangen som i forrige sv.skap.Sist så gikk jeg rundt med konstant dårlig samvittighet for absolutt ingenting.f.eks det at jeg hadde hatt eks kjærester..det var jo helt sykt de tankene og følelsene jeg hadde.sint for ingenting å tålte ingenting før jeg begynnt å stortute..

Har fått litt turer i det siste her og da..f.eks her på onsdag drev sambo og jeg å vasket hus før vi skulle ha visning.jeg sto nede på badet og han oppe på stuen.han har en tendens til å gå med hælene i gulvet før resten av foten treffer, og det er ganske lytt mellom etasjene, jeg sto der nede å hørte de harde trinnene over gulvet(som i mine øyne er som elefanttrinn for tiden), å jeg klikket helt.................

Ble dritt forbannet å det sinnet som haglet ut av meg da...jeg ville aldri kjeftet opp sambo for jeg vet at det er helt latterlig å ville ikke skjedd uten disse hormonene, men jeg brøt sammen til han å fortalte han om det latterlige jeg hadde reagert på.jeg måtte le etterpå da.og så gikk det over, når jeg hadde fått ut reaksjonen. så at du reagerer annerledes å tåler mindre nå er helt vanlig for de fleste vil jeg tro..

Fortell han at du setter pris på han og det han gjør,så ikke alt bare blir negativt, men forklar han at følelsene blir snudd på hodet mens man går gravid, men be han også om å aldri kalle deg det du vet en gang til..fy skam seg for det!!!

[Tungt med to]

 

Du har så rett, så rett, Femina!

Men det er så vanskelig å "legge av" seg de typiske kvinnefaktene. Det at vi faktisk er opplært til å se alt og tilrettelegge alt.

 

Jeg skal se om jeg kan klare det noen ganger for å se hvordan det utarter seg. Jeg er nemlig troende til å kaste han på dør om han ikke deltar nok i hjemmet, selv om jeg er glad i han. Har iallfall vært inne på tanken et par ganger nå i graviditeten..

 

Du bør antaklig kurse damer i dette, gjøre det til en levevei når du flytter hjem igjen.. ;-)

[nomiha, lykkelig 3-barnsmor:)]

Femina, dette var virkelig fornøyelig lesning! Jeg er så enig med deg! Jeg lærte veldig mye av det samme i mitt forrige forhold, og det har resultert i at min mann, som jeg har vært sammen med i 5 år nå, og jeg, aldri har kranglet. Hvis den ene blir irritert nok har den andre alltid vett på å trekke seg unna og gi tid og rom, og så tar vi det rolig opp etterpå, hvis nødvendig (Choose your battles).

Å kalle sin samboer sånt er absolutt ikke greit. Men jeg ville forsøkt som Femina sier å fokusere mer på forebygging og forståelse, gi hverandre tid (jeg trenger ihvertfall mine 2 timer, så klarer jeg å se den andres side av saken), konkret handling, og masse, masse kjærlighet.

Nå kryper jeg innat min fantastiske mann som la seg for en time siden, helt sikkert for å orke å stå opp med ungene i morgen selv om han var oppe kl 6 og jobbet i 12 timer i dag, bare for å avlaste meg:)

Lykke til!

[2 fine små]

Haha, takker for jobbraad! Det kan trenges, men jeg er dessverre ikke kvalifiser til aa drive med den slags.... ;o)) Men takk likevel, er jo leder i naeringlivet og bruker det jeg har av luriumraad der. Der finnes jo ogsaa kvinner som skal overleve, opp og fram, utvikles, foede og vaere slitne barselskvinner, saa det er nok aa ta tak i.

 

Bare hyggelig om man kan skrive noe som har verdi for ande, jeg er blitt saa glad i BIM dette svangerskapet, og det har vaert straalende troest naar man er saa langt borte.

 

(Jeg er da ogsaa av typen som mener det finnes et eget lite hjoerne i helvete, for kvinner som ikke er paa lag med hverandre, hehe.....saa det saa. Det holder at man utfordres av menn hele livet, om man ikke skulle utfordres av hverandre i tillegg!!! Haha....)

[2 fine små]

Oi, det var imponerende, vi "krangler" mye vi - eller diskuterer som vi kaller det, hehe.... Vi jobber med Choose your battles, og der har vi den del aa hente begge to. Han er fra et hjem med takhoeyde i forhold til diskusjoner, jeg er fra et hjem hvor diskusjoner er kamuflert stoey, saa jeg maa laeres opp i hva en "god diskusjon" er, vi har ordnet opp mye med handling og taushet i mitt barndomshjem. Vet ikke hva som er best jeg, kanskje en god mellomting. Men mannen min har begynt aa forstaa at ikke alt er verdt aa diskutere og jeg oever meg iherdig paa av og til sette pris paa diskusjonen for meningsbrytingens skyld.

 

Ja, er det ikke herlig at man blir klokere pr. forhold?? Bare synd at mannen min ikke hadde noe saerlige langvarige forhold bak seg, saa jeg maa bryne meg paa det meste. Selv hadde jeg 2x1,5 aar og det er da noe, fnis....

 

Vi blir bedre vi ogsaa, vil jo si det. Og mannen min sa senest noe i dag, om oss og til noen andre, som jeg lagrer i kisten over "alle grunnene til at jeg elsker deg-argumentene mine" Han avsluttet en samtale om det aa vaere enige om barneoppdragelse og stil paa dette til noen venner av oss: "Femina" og jeg er ikke enige om dette paa alle punkter vi, men vi har en god dialog paa det og snakker alltid om det naar det trengs, saa det loeser seg alltid.

 

Mmmmmmmmmmmm, grunn til aa vaere glad i mannen min i dag. Syntes det var en typsik vakker kvinnesetning jeg da, og smeltet litt over at det kunne komme fra hans munn. Akk ja, de kan jo overraske disse mennene vaare. Ikke helt steinaldermenn, og godt er det.

[Zorar]

Tusen takk for tilbakemeldingene som jeg har fått. Tenkte jeg skulle gi en liten oppdatering på hva som skjedde dagen derpå:-)

 

Etter å ha skrevet innlegget fikk jeg en trang til å bake brød, så jeg satte igang med bakeprosessen. Når brødene var ferdig, dekket jeg bordet til frokost/lunsj. Deretter gikk jeg inn til min kjære for å vekke han. Spurte om han skulle sove mye lengre, fikk som svar; what ever..(samme holdning som dagen før).

Tenkte for meg selv at jeg ikke skulle synke ned på det nivået.

Sa til han at jeg hadde laget frokost og bakt brød, alt sto klart pådekket slik at han kunne komme å spise. Det tok ikke mange minuttene før han sto ferdig påkledd ved min side på kjøkkenet.

Jeg er en person som ikke finnes langsint, jeg tenner, men slukker like raskt. For meg er utblåsningen essensen + litt ekstra hormoner om dagen.....

Uansett...det var en ydmyk person som sto ved min side den formiddagen. Han har ikke bedt om unnskyldning for hva han sa, men han har vist meg at han virkelig beklager handlingen. Og det heter jo; Handling sier mer enn tusen ord.

Etter lunsjen gikk vi en lang tur i det fine været, grillet og koste oss. Må småle litt inni meg når jeg tenker på det hele.

Før jeg krøp til sengs i går kveld, kysset han meg god natt og sa han skulle fikse bilen denne uken.

 

 

[2 fine små]

Flott! Saa bra jobbet.....av begge to.

 

Du kan jo ta det litt humoristisk og si noe saant som: "Det at vi har det hyggeligere naa og at du viser med hele kroppen din at du er lei deg, betyr det at du egentlig "sier" unnskyld for det du gjorde ogaa? Spesielt det du kalte meg?"

 

Om det passer inn da, mener det er viktig at menn forstaar at de IKKE kan kalle dama si for den slags....

 

Ellers; straalende, og flott at du klarte aa heve hodet, det du oppnaar med det er jo at HAN er den eneste om ikke oppfoerer seg, og skal jeg love deg han kjenner.

 

Tvi tvi og lykke til!