Jeg klarer bare ikke å tilgi henne...

[Turtelduen]

Hadde en skikkelig krangel for 1 år siden. Eller det var en ting jeg mente var tull, hu skulle absolutt ha svar på hvorfor jeg mente det. jeg ble helt sjokkert over holdningen hun fikk da. Akkurat som at det frydet henne over at jeg ikke kunne svare.

Fordi jeg hadde ingen god grunn, jeg bare mente det jeg mente.

Til slutt så orket jeg ikke mer og gikk, sa jeg ikke orket å diskutere fordi jeg bare møter veggen.

Hu virker kjempe sterk og jeg har alltid fryktet henne. Nå er hun gift med kameraten til min mann og dermed har jeg mye ufrivillig samvær med ho.

Hun har så sterke meninger og ordene hennes slår meg så i ansiktet at jeg blir så sjokkert at jeg bare begynner å grine. Derfor valgte jeg å bare gå den gangen for et år siden...

 

Hun kom etter og vi slang mange ord til hverandre, både stygge og noen andre.

Utifra hva jeg husker så var det harde ytre bare en kledning...

Men det jeg husker best er hvor mye jeg ødela harmonien til min mann og kameratene og alle rundt meg etter at jeg giftet meg.

Jeg vet jeg var en bitch, men jeg har forandret meg. Og det sier og min mann.

Hun kjenner meg fra før og sa mange stygge ting om meg til meg.

 

Jeg tenke etter den hendelsen av det var bare engangs hendelse og la det bak meg. Jeg sa jo noen stygge ord selv.

Så får jeg høre av en venninne mange ting hu har sagt. Helt horrible ting.

Ble til at jeg la det og bak meg. Og klarte å være sammen med dem.

 

Men i jula så ble det en liten diskusjon igjen. Ikke mellom meg, men mellom hu og min mann.

Jeg sa noen få ting som var sannheten fordi det gjaldt meg og den diskusjonen, men som hu ikke viste om.

"Se og gi f... i å blande deg, du blader deg hele tiden. forbannet......."

 

Siden da har jeg ikke sagt noen ting. Snakker om bare helt ufarlige ting når hu er der. Passer på å ikke si noe som kan føre til noe.

Jeg orker ikke ha det sånn, men jeg tør ikke snakke om de tingene sammen med hu. Er livredd for å får høre all dritt igjen.

Jeg har fått skikkelig problemer etter hva hun har sagt, jeg føler liksom at jeg kanskje fortsatt er slik? Hva vet vel jeg?

Føler meg så liten, føler meg ikke verdt noe. Og det er etter hva jeg har hørt henne si.

 

I helga skulle vi på tur, jeg dro hjem i dag. Orker ikke.

Vet jeg er barnslig, men jeg tør ikke være meg selv og dermed orker jeg ikke...

Vet hun nok har sin side av saken, og jeg kanskje burde tilgi og gå videre. Men jeg klarer det ikke, har prøvd i 1/2 år nå. Og det er grusomt vanskelig... Så nå sitter jeg her alene, mann er jo sammen med dem...

[Turtelduen]

Skikkelig syteinnlegg... Jaja. Unnskyld.

[OsloMor]

Noen må en bare kutte ut, dette høres ut som et slikt tilfelle.

[Northernlights]

Tror jeg hadde hatt null samvittighet for å kutte ut det "vennskapet".

 

Mannen din og kameraten kan vel møtes alene innimellom?

Nesh, ikke ha kontakt med henne. Det høres ikke ut som noe vennskap uansett.

[Turtelduen]

Det samme sier søsteren min. Men det betyr at jeg må kutte ut mye tid sammen med mannen min og. Er jo kona til bestekameraten hans...

[Northernlights]

Da får mannen din se til å ta side med kona si, og kutte ned på samværet med kameraten.

 

Familien kommer først!

[Turtelduen]

Glemte å skrive at hun alltid har bedt om unnskyldning etter disse diskusjonene... Men jeg har ikke klart å tilgi helt etter sist, sa bare at det var greit...

[Turtelduen]

Det vet jeg aldri kommer til å skje... Han mener hele greia er tull... Og kanskje det er det...