Har dere klart og vært surogatmor?

[babysjuk82]

Eg ha klart d, men da har eg måttet fått mye penger, pga bekkenløsning og fødsel.

[Gjest]

har aldri kommet til å klart det. jeg er av den typen som ikke liker å gå gravid pga kvalme og bekkenløsning. trivelig når barnet sparker, ville ikke vært foruten det. men ellers kan jeg ikke si jeg nyter det akkurat.

men er man surrogatmor så vil man jo ikke følelsesmessig binde seg til barnet i magen på samme måte,. så for min del måttet det nok ha blitt nei uten å tenke på det engang.

dessuten tror jeg ikke jeg har klart å gi bort barnet når den tid kom.

 

men må tilføyes at jeg synes det er sterkt av de som gjør det. all respekt for det.

[grysom Knut-Elias og lillebror]

jeg trodde jeg hadde klart d før jeg ble gravid men etter å ha opplevd d nære båndet jeg har fått me lillegutt i magen hadde jeg aldri klart å gitt fra meg et barn jeg selv har båret..

[Ladybug~N&E]

aldri i verden!!

 

jeg synes ikke det er riktig å "nekte" noen barn men jeg har litt problemer med dette med surrugatopplegget. mange motstridenede følelser rundt dette emnet.

 

jeg vil helst bære frem mine egne barn og hadde jeg ikke kunnet det hadde jeg valgt å adoptere. Det biologiske er ikke alt. Og av samme grunn hadde jeg aldri sagt ja til å være surrogatmor for noen.

 

jeg kunne ha donert egg. jeg har ikke følelser for egga mine. men det som vokser inni kroppen min, det har jeg følelser for.

 

jeg kan leie bort mye rart jeg... men ikke livmora mi.

[Lillemus&mamma'n]

Enig med deg, ladybug! Har vanskelig for å forstå at det kan bli helt smertefritt (emosjonelt) for surrogatmoren. SElv om det biologisk sett ikke er ditt barn, får du jo sannsynligvis de samme følelsene for barnet du bærer. Det er egentlig ingen menneskerett å få barn (selvom jeg føler at det burde vært det for meg her jeg sitter og venter på å bli gravid), og det er da nok av barn rundt om i verden som trenger foreldre, så hvis det er sånn at man ikke kan lage sine egne, så er det vel bedre å adoptere? Beundrer veldig de som tar inn fosterbarn, men er ikke sikker på om jeg hadde klart å leve med den usikkerheten selv.

[♡ snart 3barnsmamma]

Jeg hadde fint klart svangerskapet og fødselen, men ikke uten å bli følelsesmessig knyttet til barnet, så hadde nok fått et sår i sjelen av å skulle gitt det bort etter fødselen. Hadde ikke klart det.

 

Men er kanskje enkelte situasjoner der jeg ville vurdert det. F.eks. hvis søsken hadde prøvd alt men ikke klarte å bli gravide. Da kunne jeg ha vurdert det hvis jeg ble spurt, siden jeg uansett ville hatt et nært forhold til det barnet.

[Amazed..♫ 01.02.2012 ♫]

Nei det hadde jeg aldri klart, av flere ulike grunner! For det første så tror jeg at jeg ville hatt store problemer med å gi fra meg barnet etter fødselen, selv om det ikke var biologisk mitt.. Man har gått gravid i ni måneder og blitt "kjent" med barnet, sett det på ul, kjent alle sparkene osv. Tror det hadde blitt veldig hardt. For det andre så vil jeg ikke påstå at det er sååå deilig å føde, at jeg hadde gjort det for penger altså.. og for det tredje, så blir jeg VELDIG dårlig når jeg går gravid, med hyperemesis, bekkenløsning osv osv og hadde nok ikke orket å gå gjennom et svangerskap uten å sitte igjen med et lite barn etterpå.

[Hikken]

Signerer på Ladybug sitt innlegg, skrev akkurat det jeg tenkte :-)

[Gjest]

Aldri i livet om jeg hadde klart det. All respekt for de som faktisk klarer det : )

[2SmåTroll]

nei, og være gravid er ikke tingen for meg.. liker det dårlig ja.

[Sirkeline og Emma vil adoptere]

tror det hadde kommet litt ann på. viss det hadde vært får mine engene barn så helt klart hadde ikke tvilt, men får vilt fremmende tror jeg nok ikke. Man blir jo så knyttet til den lille i magen! og med all kvalmen og bekkenløsningen så tror jeg ikke det.

[Gjest]

en av de siste tingene jeg hadde klart antakelig..

 

stort at noen kan gjøre det for andre.. men jeg hadde ikke klart det..

[Kanutten80 gutt 08 og gutt 10]

Jeg hadde ikke klart det.

Men jeg forstår godt at folk bruker en surogatmor. Etter mange år med prøving.

 

En venninne av meg venter barn nå. Hun bærer det ikke fram selv. Men hun har en surogatmor i Usa, som bærer frem barnet. Min venninne har tatt 6 prøverørs forsøk, men har ikke lykkes med det. Å hun står i kø på adopsjon (vært i kø i 2,5 år, men ventetiden er på 4 år nå. Innen vente tiden går ut, er de for "gamle" til å adoptere. Å de vil da ikke kunne adoptere etter fylte 40 år.

Så siste mulighet var surugatmor i Usa, noe som koster 1,2 millioner norske kroner. Ønsket deres er så stort og de har økonomisk mulighet til det. Så nå er de 31 uker på vei og de venter en gutt. De satt inn et gutte egg og et jente egg. Det var bare det ene egget som overlevde. I Usa så gen tester de egga. Å av 6 egg, så var det bare 2 som var leve dyktige på innsettings dagen.

 

Er veldig glad på deres vegne.

[Rose -3. troll i 2012]

Har tenkt på dette da jeg ikke trodde min søster kunne gå barn. Hadde gjerne vært surrugatmor for henne, men ikke for fremmede! Da hadde det ikke gjort noe om jeg ble knyttet til knøttet i magen. Det ville jo vært min tantunge likevel!

[babyandme]

Er virkelig sterkt gjort av de som klarer det, selv om jeg aldri kunne klart å gjøre noe slikt selv.. men tenker det må være litt forvirrende for babyen som har hørt stemmen til hun som bærte h*n i magen i så mange mnd.. plutselig skal den forholde seg til en person h*n ikke har hørt noe særlig.. synes det virker så unaturlig hele opplegget.. men det er min mening da.. er jo selvsagt en flott ting å gjøre for andre som ønsker sterkt å bli foreldre, men jeg setter et spm tegn ved det. Føler man griper inn i naturens gang.

[babysjuk82]

E jo en enorm gave og gi da. Vært litt vanskeli,så veit ik.ha eg gjort d,ha eg villet fått bilde av ungen en gang i blant.

[lillegutt03]

Helt klart.

Selv om jeg nok ville blitt følelses messig knyttet til barnet, føler jeg at med en personlig kontakt frem til fødselen og gjerne etterpå med foreldrene ville jeg fint kunne bært frem andres barn.

Hvis jeg hadde gått inn i ett svangerskap med vissheten om at dette ikke var mitt barn, ser jeg ingen problemer i å gi en baby til sine foreldre.

Hadde dette vært en mulighet i Norge ville jeg vært surrogatmor allerede.

 

[Buffy07&11]

hadde kunna gjort det for søstra mi, men ikke til fremmede...

[Tabitha]

En graviditet er nokså livsbegrensende, både i forhold til bevegelse og kosthold. Og så er det fødselen da!

Og den barnløse mora som vil bort og klemme på magen for å kjenne bevegelsene til barnet sitt...

Nei, om det var for å tjene penger ville jeg heller tjent penger på annet vis.

[Lemonia]

Hvis vi ser bort fra at ingen ville brukt meg som surrogatmor pga kroniske sykdommer så tror jeg ikke jeg kunne gjort det. Jeg synes det er såpass tungt med svangerskap og fødsel at det er ikke noe jeg vil gjøre for andre enn meg selv.

Jeg synes imidlertid det er fantastisk at noen faktisk vil gjøre dette for andre og jeg har ingen problemer med bruk av surrogatmor så lenge det foregår under ordnede forhold slik at alle parter blir ivaretatt.

[Gjest Antarctica]

For min beste venninne eller en kjær slektning ville jeg ha gjort det når som helst.

For penger aldri i livet.

[♥Jente 2008 + gutt 2011♥]

Ikke for hvem som helst nei, til det sliter det for mye på familien pga at jeg har hatt vondt i hodet de tre første månedene begge gangene, og har vært så trøtt og sliten at jeg ikke har fungert ordentlig verken i jobb eller hjemme.

 

Men om søsteren min ikke hadde kunnet fått barn selv, ville jeg nok vurdert det sterkt. Det krever for mye av kroppen min til at jeg bare kunne kuttet båndet helt etter fødselen, så det måtte vært for nær familie ja.

[Mamma`n til Will& Ailo]

Jeg skulle være det for søsteren min og mannen men jeg ble gravid .

Vi får se om vi gjør det etter nurket er født