Må bare få det ut !!

[Anonym bruker]

Sitter her med klump i halsen.

Føles som den har sittet der i 2 mnd. snart.

For bare sånn helt plutselig en dag gikk det opp for meg at jeg skal ha barn med en mann som har barn fra før.

Og like plutselig ble det forferdelig vanskelig å forholde seg til.

Og like plutselig følte jeg situasjonen helt fastlåst og håpløs.

Det bare slo ned som lyn fra klar himmel en dag, for har ikke følt det sånn tidligere.

Nå er det omtrent det enseste som rører seg i tankene mine om dagen.

Henger som en mørk sky over meg hele tiden.

Ting er som de er, jeg får ikke gjort noe med det uansett hva jeg gjør.

Det var ikke sånn livet mitt skulle bli.

 

Gud jeg sliter med dette om dagen.

Blir dårlig av tanken på å resten av livet skulle forholde meg til min mans x og hans barn fra før...

Herregud, hva er det med meg?

Har bestemt meg for å gå å snakke med noen om dette, se om det hjelper. For kan jo ikke ha det slik.

 

Understreker igjen at dette ikke var noe tema for meg før....det bare plutselig var der en dag !? Og jeg har prøvd og jeg prøver fortsatt og komme over det, men tror ikke jeg klarer det på egen hånd.

Er liksom helt fastlåst i en dårlig følelse ang. dette.

 

Måtte bare få det ut ....

[nybakt mams]

Jeg skjønner deg, jeg... Har hatt noen snev av samme følelse selv, men måtte bare slutte å tenke sånn for ikke å bli helt uttafor... Livet blir aldri som man planlegger, men plutselig er man så langt unna det man så for seg i livet og med litt ekstra hormoner på toppen, så er det ikke så lett. Jeg syns du skal prate med noen om det! Bestill time hos psykolog, eller familieterapeut for å få ut følelsene dine. Det hjelper å snakke om disse tingene, men andre enn mannen din (de skjønner ikke helt dette her, trust me)... kanskje du får litt perspektiv på tingene og ser det i et annet lys?! Lykke til:)

[Anonym bruker]

Plutselig var det sånn for meg også. Det skjedde etter at vi fikk nummer to.

Tidligere har jeg gått runt med sinne, og vært frustrert over eksen, og over ungene, og over han, jeg har vært frustrert over pengene, og irritert meg over stort sett alt mulig.

Egentlig er det ikke noe galt med barna, de er greie nok, eksen har jo sine sider, men hun er vel ikke så ille sammenlignet med ting her. Han gjør jo så godt han kan, og det er jo egentlig ikke noe stor sak om barna hans kommer, eller om han vil bruke en tusenlapp på noe klær, eller noen har åpnet en chipspose uten å spørre.

 

Saken er bare at jeg ikke trives med å ha en mann som har barn fra før. Tror egentlig ikke jeg elsker han lenger, det er sånn et stort minus, at jeg ikke lenger bare kan se forbi det. Vi har det greit sammen, men lidenskapen er borte, kyssing og sex er helt uintressant.

 

Nå er han på tur i skog og mark med alle ungene, og jeg er hjemme og slpper av med baby, gjerne lage middag om litt. Greit nok, men hadde ikke de vært med, hadde vi nok alle gått, gjerne grillet noen pølser, badet litt i tjærnet og stor kost oss.

 

 

[Anonym bruker]

Føler så med dere, og vet akkurat hvordan det er.

Føler det akkurat som deg!! Ungene er greie nok, og eksen også. Og sambo prøver så godt han kan. Men alt blir et problem for meg. Som du sier,- hva gjør det vel om en chipspose er åpnet uten at det har blitt spurt, eller om han kjøper en litt dyrere sykkel til en av barna enn hva jeg hadde forestilt meg osv.

Saken her er også at jeg ikke trives med en som har barn fra før.

ALT blir galt når det er utgangspunktet.

Det var heller ikke slik livet mitt skulle bli.... Jeg føler at livet passerer meg hver dag. Her er også lidenskapen borte.. jeg graver meg ned i hvor mye jeg missliker at han har barn fra før, at jeg helt glemmer å se hans gode sider..

Vi har et felles barn, og jeg tenker ofte at jeg skulle ønske jeg hadde fått henne med en som ikke hadde en så stor fortid.

[Anonym bruker]

Jeg sitter her med klump i halsen for jeg føler akkurat likedan, og det var så godt å høre at det er flere der ute (selv om jeg ikke unner noen min situasjon).

[Anonym bruker]

Oj... dette høres ikke enkelt ut.

Her må det en snuoperasjon til, for uansett hva du skulle ønske, så er du faktisk i den situasjonen. Og da er det i ditt eget hode endringen må skje. Ikke lett, sier ikke det - men gjør noe nå snart før det går galt!

Håper for din og din families skyld at dette skal gå greit:)

Det er noe med å bare godta ting som de er - og greie å leve med det... Du må gjøre det jobben, ingen kan gjøre den for deg, men mange kan sikkert hjelpe deg!

Lykke til med fødsel og alt annet, det er stas og bli mamma uansett!

 

 

[Anonym bruker]

Huff, dette er ikke enkelt. Det blir et fremmedelement som man bare må bære over med. Min stedatter flyttet til oss etter at situasjonen hos biomor ble uutholdelig og jeg må si at jeg ikke liker at mitt hjem er like mye hennes hjem. Og at samboer er like mye pappa til henne som til vårt felles barn. Hun er en snill og grei jente, men hun er ikke min og vil aldri bli min. Jeg liker heller ikke at det plutselig er det fritt for ditt og fritt for datt. Hun forsyner seg i skuffer og skap. Min trøst er at hun er 14 og blir boende her maks fire-fem år til.

 

Får jo dårlig samvittighet av å tenke slik for jenta er jo ikke noe problem å ha i hus, vi har mye "nytte" av henne og. Hun er ikke frekk og hjelper til i huset (hvertfall ennå). Og hun og lillebror er veldig glade i hverandre.

[Anonym bruker]

Hvis ungene hadde flyttet fast til oss så vet jeg at jeg ikke hadde blitt i forholdet. jeg hadde ikke fiksa det. Annenhver uke er mer enn nok ødeleggende for forholdet!

[Anonym bruker]

Min samboer har tre fra før, og skulle de flytte til oss, eller en av dem, så hadde jeg flytta ut.