mamman til ana Skrevet 22. mai 2008 #1 Skrevet 22. mai 2008 Kom på jobb, og har INGEN kunder.. Har begynt og blitt vanlig i det siste, og jeg føler jeg blir prioritert sist når det gjelder kunder. Siden det er en 10 timers dag på jobb så tok jeg dette svært tungt. Prøvde å ta dette opp med sjefene, men følte di bare gikk i mot meg. Er alene med jenta mi 100%. Barnefar stiller ikke opp pga kjærlighets sorg for meg.Var et tungt brudd, og barnefar er på ville veier og jeg bekymerer meg for helsen hans. Utrolig slitsomt, alt er slitsom, natte søvnen er dårlig ,jeg sover på samme rom som snuppa..å hun stort sett vokner å sutrer X antall ganger i løpet av natten, noe som gjør at jeg stort sett aldri sover tungt. Jeg jobber 100% som "vaskehjelp" for di andre på jobb, som grabber til seg kunder før jeg får snudd meg. Jeg prøver å være litt sosial til tider men sliter med dårlig samvittighet overfor snuppa. Den nye bilen jeg kjøpte for 2 uker siden, gikk i stykker her om dagen og jeg måtte levere den inn til reperasjon i dag morges..styyyr. Har nå lånt en bil, men det er alikvel styr, med barnesete osv. Er et styr å handle, har som regel 3 poser i den ene hånda og lille jenta på 12 kg i den andre. Inn i bilen, på med selen, hjem, låse døra, låse opp ytterdøra, inn med ungen ut igjen for å henet varene inn igjen,,styyyr. Hjelper ikke at jentungen er i en alder der hun river ALT ut av skuffer og skap, og hyler å skriker i tide og utide. Noe nytt mannfolk føler jeg meg ikke klar for, ikke orker jeg heller..selv om jeg føle rmeg veldig alene til tider. Så tilbake til jobben idag, jeg kjempet mot tårene og plutselig så kom dem, i store strømmer..jeg satt å hulket forann begge sjefene og en ansatt. Måtte inn på do for å snyte nesa igjen for å bare fortsette å hulke.Klarte ikke å slutte. Var så vondt. Satt halveis å diskuterte å grein..Jeg som aldri pleier å grine sånn ordentlig forann folk. Liker ikke vise følelser. Satt nå stortutet. å Følte meg skikkelig tråkka på. Så gikk sjefene ut å røyka litt å kom inn igjen å sa jeg måtte bare gå hjem ta fri hele dagen.. Så nå sitter jeg her forann dataen, å holder på å sovne føler meg dum..gruer meg til å gå tilbake.
NoDoubt Skrevet 22. mai 2008 #2 Skrevet 22. mai 2008 Off da:-( Men høres jo ut som om sjefene tok det bra da.' Er du frisør?
Gjest Skrevet 22. mai 2008 #3 Skrevet 22. mai 2008 Sånt er ikke noe kjekt, men det kan skje når man er sliten. Jeg har grått foran en hel ungdomsskoleklasse... (er lærer) Det var ikke noe morsomt, men det førte bare til at jeg fikk et enda bedre forhold til elevene. Får håpe det fører til at du får gjøre mer på jobben. Ang barnet - så går den perioden snart over. Regner med hun er mellom 12 og 18 mnd? Blir bedre!
Gjest Nydelige Christina+spire! Skrevet 22. mai 2008 #4 Skrevet 22. mai 2008 Kan jeg si deg en ærlig ting? Jeg synes faktisk du virker som en tøff og modig jente..ver stolt over deg selv! Du jobber faktisk 100% og er alene om omsorgen til barnet ditt samtidig som du bekymrer deg over barnefar..jeg synes du er kjempeflink!:-) Det er ikke flaut og begynne å gråte, det viser heller styrke og at du tør å vise følelser :-) Jeg gråt engang foran hele min svigerfamilie ...satt i en stol og plutselig trillet tårene uten at jeg sa noe...så sliten var jeg:-) Stå på...tenk positivt, og ta vare på den lille datteren din som trenger mammaen sin glad igjen:-) Klem:-)
Gjest Skrevet 22. mai 2008 #5 Skrevet 22. mai 2008 Stoooooor klem Vet hvordan du har det, og jeg er ikke engang alene med ungen - men dagene er fullbooket fra tidlig morgen til sene kvelder i perioder, og man kan bli helt..... jeg finner ikke ord.... det BLIR bedre, se framover
1kar&1møy&meg™ Skrevet 22. mai 2008 #7 Skrevet 22. mai 2008 Vil bare si at jeg synes du er tøff som klarer alt dette på egen hånd. Du har lov å gråte når hverdagen er så slitsom!! Sender en stoooor klem til deg!
mamman til ana Skrevet 22. mai 2008 Forfatter #8 Skrevet 22. mai 2008 Tuuusen takk for støtte! Det bare boblet seg fullstendig over idag. Så nå har jeg fått sovet litt, og tenkte jeg skulle ta meg en tur på gymmen å nyte fridagen min. Men ærlig talt, jeg følte meg litt som en drittunge idag som satt å sutret..huff. Får bare komme over at jeg gjorde det, gjort er gjort, kroppen orket ikke mer, sånn er det bare. Vi er BARE mennesker med feil og mangler alle som en. Håper ikke di ser på meg med andre øyner fra idag, det ville vært trist. Jeg liker ikke bli irette satt, når jeg ikke føler det er min skyld, føler meg litt trampet på, og er lei av lite eller ingen forandringer i arbeidsplassen. Så jeg håper snart det skjer noe forandringer, vist ikke må jeg vurdere hva jeg vil. Til deg som sa du hadde grått forann hele klassen,: det var tøft gjort av deg. Husker lærerinnen min på ungdomskolen gjorde det engang klassen var helt umulius, fikk så vondt av henne.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå