Hvordan bearbeide sorgen? Hvorfor reagerer jeg sånn

[Anonym bruker]

I løpet av vinteren har jeg mistet en barndomsvenn. Han døde før han rakk og bli 30år, og det var helt uventet. Den ene dagen lys levende, den andre dagen var han borte.

 

Dette er første gang jeg mister noen på denne måten. Jeg har før bare opplevd å miste to av mine besteforeldre, i høy alder.

 

Dette er nå over et halvt år siden, men jeg preges ennå og har det så vondt. Jeg tenker på han hver dag, og ikke minst på de han etterlot seg. Jeg forstår det fortsatt ikke helt, det er så endelig. Det er så uvirkelig at jeg skal leve et langt liv, uten å vite hva som har skjedd med han. Hva skjer når vi dør egentlig? Er han fortsatt der, en eller annen plass? Kan han se at han er savnet?

 

I tillegg takler jeg ikke lenger døden slik jeg gjorde før. Tårene trillet når jeg så et program om Kjell Kristian Rike her om kvelden. Jeg får det så forferdelig vondt når jeg leser om hun femåringen som døde i barnehagen i dag. Jeg orker nesten ikke følge med på nyhetene, det er jo bare død død død. Og Jeg er så redd det skal ramme mine nærmeste.

 

Og jeg skulle så inderlig ønske jeg visste hvor vi blir av da vi dør.

 

 

Dere som har mistet noen av deres nærmeste, hvordan takler dere det, og hvordan blir det enklere?

 

[Anonym bruker]

Mistet min far helt brått for noen år siden. Hadde det også slik når det bare var gått ett halvt år. Det eneste som hjelper er å snakke om det. Har du noe nære deg som er villig til å lytte? Ellers så er det bare å ta tiden til hjelp. Det blir bedre etter hvert. Når du tenker på ham, prøv å tenke på latteren og smilet hans. Hva som fikk han til å le. Ikke bare på at han er borte. Så lenge vi husker de som er borte for hva de var, fortsetter de å leve inni oss.

[Anonym bruker]

Det er helt normalt å sørge, og det må til for å bearbeide sorgen. Det kan ta opp til flere år, før ting blir som før. Gjerne etter et til to år så har man fått ting litt mer på avstand. Man lærer seg til å leve videre med minnene etter den avdøde, men sorgen kan komme tilbake ved spesielle situasjoner. Ofte når man er mitt opp i det så virker alt helt håpløst og meningsløst.

 

Mistet faren min som 17 åring, kun 39 år. Moren min var gravid med minstebroren min, og de hadde faktisk ikke bestemt om de skulle beholde det eller ikke. Hun endte selvfølgelig opp med å beholde. Jeg var med på fødselen, og syns det var veldig spesielt, men samtidig veldig trist fordi det var ikke jeg som burde ha vært der. Brukte flere år på å komme over sorgen. Mistet også kjæresten min og far til barnet mitt som 27 åring i en tragisk ulykke. Var grusomt en lang stund, men har kommet over sorgen nå. Møtte han som skulle bli mannen min 1,5 år etter. Det høres sikkert forferdelig ut, men jeg tror man vokser på motgang. I alle fall føler jeg at det har skjedd meg. Føler jeg har fått min dose og at livet har vært urettferdig, men kan ikke grave min egen grav av den grunn. Livet går videre uansett hvor forferdelig det høres ut.

Gi det tid, så skal du se at det går bedre etterhvert. Tror det er viktig å prate med noen også. Jeg brukte familie og venner mye.

[Anonym bruker]

Jeg synes det er vanskelig å snakke om fordi det er så mange som sto han mye nærmere, enn jeg. Det er mange som selvfølgelig føler dette mye mer på kroppen enn meg. Jeg synes ikke jeg har rett til å sørge slik som jeg gjør, hvis du forstår.

 

Hvorfor skal jeg sitte her og synes synd på meg sjøl, når han etterlot seg små barn, kone, søsken, foreldre osv osv. Det er de det er synd på, ikke meg. Jeg har fortsatt mannen min her jeg...

 

Vet ikke om dette er begripelig for noen jeg, men jeg synes iallfall det er vanskelig å snakke om det til noen.

 

Vi mistet dessverre også en del kontakt de siste årene, sist gang jeg snakket med han var i fjor sommer. I bunn og grunn er ikke min hverdag så mye forandret, for vi møttes bare noen ganger i året. Det er bare så trist og uforståelig å tenke på at han ikke er her lenger... =( Og så har jeg så vondt av familien hans, det river meg opp innvendig...