Noen som er uføretrygdet her?

[Anonym bruker]

Hvordan fungerte søkeprosessen? Tok du eller legen din initiativ til å søke om uførepensjon? Er du tidsbegrenset ufør eller varig?

 

Hva legger de til grunn når de skal beregne lønna? Og tar denne prosessen lang tid?

 

Håper noen kan svare!

[Anonym bruker]

Dette må du snakke med legen din om. Man får ikke bare uføretrygd sånn uten videre, man må gå på medisinsk attføring først i så og så lang tid. Vet ikke hva det er som gjør at du er arbeidsufør, men syns det er trist når relativt unge mennesker går på uføretrygd (regner med du har mange år igjen i arbeidslivet siden du er på dette forumet)

[Anonym bruker]

Setter du likhetstegn mellom ung og frisk? Unge folk kan faktisk være syke og bli ufør. I tillegg så vet du ikke min alder. Jeg kan være en dame på rundt 40 som har jobbet i mange år uten at du vet det?

 

Jeg ville bare høre andres opplevelse av det å bli ufør. Og for å understreke en ting, jeg vet meget godt at man ikke får uføretrygd sånn helt uten videre.

 

Jeg har gjennomgått attføring og diverse, og innser at slik min sykdomssituasjon er, vil jeg ikke holde særlig mye lenger i arbeidslivet.

 

Dette er noe jeg føler jeg ikke trenger å forsvare overfor andre, men forumene her har nok til formål at folk kan stille forskjellige spørsmål.

[Anonym bruker]

Nei, det gjør jeg ikke. Sier jeg syns det er trist. Er det ikke det?

[Anonym bruker]

Jeg er ufør, men "bare" 50%. Begynte med ett års sykemelding etter en stor operasjon, deretter rehabiliteringsstønad i et knapt halvår hvor jeg prøvde ulike tiltak for å komme fullt tilbake på jobb. En dag ringte de fra Trygdekontoret og sa at de kom til å sende meg søknadsskjema for tidsbegrenset uførestønad. De hadde mottat rapport fra legen min om hvordan rehabiliteringa gikk, og mente det ikke ville være noen vits i å fortsette. Jeg gråt!

Utbetalinga ble 67% av årslønn det siste året jeg jobbet fullt, altså året før jeg ble sykemeldt.

Det er nok ikke alle som har så klare grunner for uførestønad i ung alder som jeg har, så søkeprosessen med alt det innebærer blir nok veldig ulik fra person til person.

[Anonym bruker]

Det kan være så trist det bare vil - noen ganger må man stikke fingeren i jorda og deretter gå videre. Les det jeg har skrevet under her, så får du et litt mer nyansert bilde, kanskje.

[Anonym bruker]

det er så trist at du aner det ikke! Har gått med hodet under armen lenge nok, nå orker jeg ikke mer. Dette er min siste mulighet.

 

HI

[Anonym bruker]

Tusen takk for et bra svar.

 

Har lest litt om dette og skjønner at søkeprosessene er veldig forskjellige i forhold til sykdomssituasjonen.

[Anonym bruker]

Bare en liten rettelse: Siden jeg er 50% ufør, får jeg såklart bare halv pensjon - dvs 67% av gammel årslønn delt på to. Det skjønte du sikkert.

Lykke til med...ja alt, egentlig! :-)

[Anonym bruker]

Ja, skjønte det. Vil også søke om 50% i første omgang. Så får vi ta det derfra Takk for lykkeønskninger!

[Anonym bruker]

Jeg er 100% ufør p.g.a. primær progressiv MS. Fikk først avslag på min søknad om uførepensjon, og fikk da rehabiliteringspenger, da "jeg var under medisinsk behandling, med utsikt til bedring". Dette vet enhver nevrolog er bare svada, men akkurat der og da hadde jeg ikke energi til å gjøre mere med saken. Så jeg søkte igjen,( da jeg hadde blitt enda dårligere), og VIPS, plutselig skjønte NAV at jeg faktisk aldri kommer til å bli frisk, mest sansynlig sykere, og søknaden min gikk igjennom med en gang. Jeg får utbetalt under 9000 kr. i mnd., så du kan si at det er flaks at mannen min er frisk og tjener litt mere...

Jeg har møtt mange rare holdninger, i.f.t. det å være ufør, men det mest slitsomme er, når man liksom må forsvare seg, fordi det finnes mennesker som utnytter systemet. Hvis noen misunner meg trygda, skal de få både den og sykdommen på sekundet, og jeg skal gladelig stå opp kl. 4.30 hver eneste morgen for å gå på jobb resten av mitt liv!

[Anonym bruker]

Og du: Prøv å stålsette deg mot at det blir tøft psykisk.. Jeg sleit lenge med å godta at jeg ikke kan jobbe mer enn 50% - at det bare vil gå ut over helsa. Det gjelder å finne noe annet i livet som kan erstatte den gode følelsen det gir å jobbe. Derfor er det ekstra stas å skulle bli mor :-)

[Anonym bruker]

Det samme pleier jeg å si: Vi kan godt bytte kropp.. Folk er litt tankeløse noen ganger, noe som kanskje skyldes at endel arbeidssky mennesker har fått til å utnytte systemet. Tror det blir mindre av dette i framtida, heldigvis.

[Anonym bruker]

Er bare slasker som er uføretrygdet!! Uansett hva som feiler deg, så er det NOE du kan gjøre! Enten jobbe deltid,jobbe hjemmefra e.l

Er sånne som dere som gjør at Norge blir et møkkaland!! Hadde sulta ihjel om dere ikke hadde postkasse.

[Anonym bruker]

Synes du Norge er et møkkaland? Det finnes et par andre land på kloden, som du sikkert kan flytte til. Jeg synes ikke Norge er et møkkaland, og betalte inn skatten min og bidro til å opprettholde velferdssystemet vårt, i årevis, før jeg dessverre fikk bruk for det selv. Min restarbeidaevne er jeg ikke spesielt interessert i å diskutere med deg, den er vurdert av medisinske sakkyndige. En liten opplysning: man kan jobbe og tjene ca. 60.000-, ved siden av 100% uførepensjon, problemet er å finne en jobb som passer, når man bor på et mindre sted, og en del arbeidsgivere ikke er overmåte interessert i å ansette syke mennesker. Men jeg har da tenkt å gjøre et forsøk. Ellers er vel det beste jeg kan gjøre, både for meg selv og det norske samfunn, å prøve så godt jeg kan å ikke bli sykere. En sykehjemsplass koster et par kroner liksom.

;o) LYKKE TIL!

hilsen anonym 22:04

[Anonym bruker]

Til Anonym kl 22:38

 

Håper virkelig for din egen skyld at du ALDRIG får en sykdom, som til slutt krever at du må trekke deg fra arbeidsmarkedet.

I tilfelle håper jeg at du da har en postkasse eller kontonr, slik at du ikke sulter ihjel.

Merker det er ren uvitenhet som uttaler seg her, da du umulig kan vite hvordan all verdens sykdommer utarter seg og hva de syke kan eller ikke kan klare.

Du er en av de som drar alle over en kam, men så feil du tar.

 

Det er takket være slike holdninger at de som ufrivillig går hjemme ufør, skammer seg over situasjonen sin. Garantert hadde de som er syke og uføre byttet sykdommen mot en 100% stilling på sekundet.

Poenget er faktisk ikke bare at det finnes sikkert EN jobb man klarer, for det finnes sikkert. Men saken er at man skal faktisk eksistere og ha noe å gi til mann, barn og hus når dagen er over.

Alle har da krav på et verdig liv og da har man ikke om man sliter seg ut på jobb hver eneste dag, og må så bare sove når man kommer hjem.

 

Det skal sies at de som har et synlig handikap er mer godkjente som uføre av omverdenen, men dessverre ar det utrolig mange sykdommer som ikke synes utenpå. Men det betyr da ikke dermed at de er mindre alvorlige av den grunn.

[Anonym bruker]

Skjerp deg!! Du vet tydeligvis ikke så mye om saken, så da er det bedre å la være å uttale seg!!

[Anonym bruker]

Den var ment et hakk lenger opp:)

[Anonym bruker]

Takk til deg som skrev nå sist, (det er jeg som har MS og er 100% ufør). Det er nemlig veldig sant, det du skriver om synlige kontra usynlige funksjonshemminger. Når folk f.eks. ser meg, ser de en dame med store gangproblemer, som noen ganger må sitte i rullestol. Men hvis jeg ikke er i bevegelse, er det faktisk ikke så lett å vite at jeg har en sykdom. Og kanskje snøvlingen, som kommer når jeg blir sliten av å prate, (dvs. etter få min.), blir misforstått og folk tror jeg er litt for hard på flaska... Men de kan ikke se alle de andre plagene som følger med sykdommen, de kan ikke se at det ikke har noe med lathet å gjøre, at jeg må hvile meg i løpet av dagen. Kunne jeg byttet situasjonen min med et amputert bein, og ferdig med det, hadde jeg gjort det med glede...

Nå er vel kanskje ikke dib stedet å henvende seg, hvis man vil øse ut frustrasjon over "slasker som er uføretrygdet", hvis man begynner å bære seg over alle som mottar barnetrygd, kontantstøtte/benytter seg av statssubsidierte bhg.plasser o.s.v., treffer man kanskje et større publikum, (bare så det er sagt, jeg benytter meg av både barnetrygd og barnehageplass uten å ha det minste dårlig samvittighet.)