Jeg er redd for morfaren min... (ble litt langt)

[mamamaren]

Jeg er selvsagt veldig glad i ham, og har så lyst til å holde kontakten, men jeg er litt redd ham. Han var voldelig mot min mor og tante da de var små. Dette har gjort ham svært paranoid i voksen alder, og enda mer dess eldre han blir. I min mors begravelse nevnte ikke presten ham i talen. Etter det er alt falt ifra hverandre i familien min. (ok, ikke alt, men i forhold til ham: alt). Han begynte å beskylde stefaren min for å konspirere mot ham sammen med presten. Stefar hadde selvsagt gått ut og sagt masse fæle ting om ham til alle (kjente og ukjente). Etter en stund roet det seg, og han vendte anklagelsene mot tanta mi (den eneste av døtrene han alltid hadde kontakt med). Hun vil ham visst bare vondt, og han nekter å prate med henne. Hun har prøvd alt hun kan, men nei. Og hver gang jeg prater med ham, slenger han ut med konspirasjonsteoriene sine.

 

Min søster har hatt en del kontakt med ham, vært ute hos ham og kona. Hun føler en slags skyldfølelse etter mormor døde. Men hun er blitt grovt misbrukt av ham (ikke fysisk eller noe, men han krever en del). Nå har hun "tatt til vett", og holder seg mer borte. Så da kommer han etter meg. Han vil jeg skal hjelpe ham med slektsgranskning, og ønsker at jeg skal si ham fødsels-og dødsdag samt relasjoner til så mange på farssiden som mulig. Jeg har svært lite med dem å gjøre, og min far er opptatt med stort husprosjekt for tiden, så han kan ikke hjelpe meg.

 

Det som skjer er at jeg er redd for å ringe ham, men jeg vet jeg må. Han reiser tilbake til leiligheten i syden snart, og han vil sikkert se oldebarnet sitt før han reiser. Men jeg er så redd... Hva kan jeg gjøre?

[mamamaren]

Noen? Trenger egentlig bare å bli hørt, tror jeg...

[Tøysetipp]

Du vet det, angrep er det beste forsvar. Du må ingenting og aller minst gå og være redd for mennesker i din familie. Av og til må man ta noen valg som kan gå på bekostsning av andre, for å kunne ha det bra med seg selv. Man har forskjellige utgangspunkt og fortsetninger her i livet, men ingen av dem forsvarer det at du skal være redd din morfar. Eller rettferdiggjør hans handlinger.

 

Jeg har i hvertfall kommet dit i livet at jeg ikke står til ansvar for noen andre enn meg selv og min datter (og mine nærmeste) som gjør meg godt. I et gjensidig gi-ta forhold til hverandre. Jeg lever ikke livet mitt for at andre skal bruke meg opp, eller står til disposisjon utelukkende fordi de er i familie. Og det kan være både trist og vemodig dèt. Men, mitt råd til deg må være å tørre og være litt egoistisk. La han seile sin egen sjø, dersom han ikke klarer å oppføre seg.

 

Lykke til, med klem fra meg.