Noe å undres over..

[Anonym bruker]

Jeg og en venninne var sammen en dag. Hun er gift og har en baby. Som vanlig snakker vi mye og lenge. Snakker om alt som vanlig. Da sier hun noe som ofte kommer opp.

 

"...... (navnet på mannen) sier at jeg ikke får lov til å spare til langt hår, for han liker meg best med kort hår"

 

"jeg kunne ikke kjøpe den fine buksa for ....... likte den ikke"

 

"jeg kjøpte den kjolen selv om ....... ikke syns den var særlig fin"

 

" jeg laget arbeisliste til ..... slik at husarbeidet blir gjort og så understreket jeg at gulvet under sengen måtte også vaskes, han er ikke flink til å se at det må gjøres"

 

"nå skal vi flytte og ...... liker ikke gardinene og fargen på malingen jeg vil ha"

 

Osv, osv.

 

For meg virker det nesten som om hun må ha fullstendig kontroll på at mannen gjør husarbeidet ordentlig og det virker som hun ikke kan gjøre eller kjøpe noe uten hannes tilatelse, noe jeg sa til henne, hun ble ikke sur men litt mutt over at jeg reagerte slik.

 

Har dere det slik at mannen må være med å ta avgjørelse på alt?

 

Jeg syns det er rart at mannen skal være på å ta alle avgjørelser, jeg spør ikke min mann om hvordan jeg skal være frisert på håret, klær jeg kjøper må ikke han like, gardiner og farger i rommene er det jeg som betemmer. Han har sin ting han betemmer, f.eks bildekk, verktøy, snekkerboden, ja sånn typiske mannfok ting har han råderett over.

[Anonym bruker]

Min sambo får ikke bestemme mine klær osv. Men han har gitt streng beskjed om at eg ikke får klippe meg, har hår til rompa. Han synst jeg er finest med langt hår, greit det skal eg være enig i. Men spør ikke han om ting jeg kjøper til/gjør i huset. Noe er han jo av og til med å bestemmer, men siden han er mye borte er det jeg som "bestemmer" ting å tang, men har no heller aldri fått klage av han. Han sier ifra om det er noe som det ikke skal være.

Sambo bestemmer alt med bil osv, hus er som oftest mitt område, som du sier HI:)

[Anonym bruker]

Her er det jeg som bestemmer, men han har vetorett. Det er jeg som er hjemme, så jeg får ha alt slik jeg vil.

[Anonym bruker]

Jeg gjør som jeg selv vil, men noen ganger så velger jeg å gjøre de tingene jeg gjør fordi samboeren min liker de. MEN jeg lar ikke det gå ut over meg selv. Vil jeg ha den jakka, og har råd til den, så kjøper jeg den.

 

Og dersom jeg ber ham om råd, sånn som "kledde jeg denne jakka?" og han sier at nei, det var kanskje ikke den rette fargen (noe som min samboer faktisk kan svare! *skryte*) så velger jeg som oftest å følge hans råd (for hvorfor skulle jeg ellers spørre?).

 

Er man sammen med noen, så er det alltid kompromisser. Og selv om vi er to individer, så er vi et par, og handler ut i fra å være et par. Dermed er den andre alltid i tankene når vi tar en beslutning.

 

En ting er å gjøre som partneren liker, fordi en ønsker det. Men det er noe helt annet om en må føye seg fordi det blir baluba på hjemmefronten over små detaljer (som klær og frisyre eller gardiner).

 

Jeg tenker som så at jeg ville ikke likt at han tok disse beslutningene uten meg, så da skal jeg inkludere han i mine beslutninger. :-)