Hjelp.......

[Anonym bruker]

Pokker til greier.

Jeg har en flott samboer som jeg venter barn med. Vi bor sammen med mine 2 barn og har hans ene barn har vi annenhver helg og en ettermiddag i uken. Dette fungerer greit egentlig, men nå har barnevernet fått øynene opp for biomor (som slett ikke er helt frisk) de har fulgt hun en stund nå og planen deres er etterhvert å få en psykologisk vurdering av henne og få saken inn for fylkesmannen. Dette skremmer virkelig livet av meg!!

Og jeg tenker allerede nå at dette vil bli begynnelsen på slutten for hele forholdet vårt, barnet hans er ikke bare enkelt og det er nok mye derfor barnevernet reagerer (bekymringsmeldinger fra blant annet barnehagen).

Jeg skjønner jo at han er nødt for å ta ansvar i denne situasjonen og at jeg blir nødt for å støtte han. Men alt inni meg stritter i mot. Inni meg er jeg nå en stor drittunge som kun tenker på meg selv og mine. Skulle ønske et lyn slo ned i biomor og gjorde henne normal så hun kunne tatt vare på sin egen unge, esj! Men jeg kan jo ikke si disse tingene høyt.

Jeg vet at dette barnet er viktigere enn hvordan jeg ønsker min families fremtid. Jeg vet at jeg bør stå klar med åpne armer og ta i mot dette barnet som mitt eget. (slik jeg gjør allerede men på helgebasis). Jeg vet dette barnet kommer til å trenge ekstra mye omsorg, som jeg gladlig bør gi. Men jeg vet rett og slett ikke om jeg klarer det.

 

Måtte bare få det ut et sted... noen med erfaringer på området som ønsker å dele?

 

(anonym i dag)

[Anonym bruker]

Huff, dette blir ikke enkelt. Men dersom dere skal overta omsorgen for et barn som er vanskelig, og mor ikke skal ha helgesamvær, så ville jeg bedt om avlastning. be om støttekontakt som kan være tilstede for barnet og ta det med på turer og på kino osv. kanskje en ungdom av samme kjønn kunne vært no? Det er greit å få dersom barnet får en type diagnose, adhd for eks.

 

Utover det må dere sette dere ned sammen om så skulle skje, finne ut av rutiner (her trenges det sikkert veldig faste rammer for dette barnet), og unn deg selv en pause innimellom. Sørg for at du finner ut at dette er noe du kan leve med, ellers blir det vanskelig! Ikke enkelt, men hvem har sagt at det skal være enkelt å leve:)

 

For barnets del er det sikkert en fordel å komme til dere må du huske,...

Ønsker deg masse lykke til!!

[*-*]

Jeg skjønner at dette er vanskelig, men tenker likevel at det er noe du bare må klare. Det er ikke et spørsmål om hvis, men at dere må finne løsninger til hvordan man skal gjøre det greiest mulig for alle. Jeg har forståelse for at du er fortvilet, samtidig har jeg det ikke. Du er jo mor selv, og har to barn som er dine boende hos dere. Disse har vel din samboer tatt imot med åpne armer? Da er det vel en selvfølge at dere også åpner hjemmet for hans barn. Er barnet vanskelig så er det ikke barnets skyld (selv om det er en mager trøst hvis ungen oppfører seg som en drittunge...), og hvis dere har barnet boende hos dere fulltid så kan dere jo påvirke barnet og forhåpentligvis være med på å endre oppførselen hans.

 

Selv om jeg skjønner at dette vil endre familien din sitt liv, så syns jeg ikke det er annet å gjøre enn å ta tak i det og gjøre det beste for alle barna samlet. Jeg hadde på en måte skjønt det litt bedre hvis du ikke hadde barn fra før, at dette kunne bli litt mer enn du kan takle, men du må da ha forståelse for at din manns barn også trenger et trygt hjem? Jeg har to stebarn som bor med oss 50% og ingen barn selv, det kan bli veldig mye for meg noen ganger også, men jeg har jo ikke noe valg, man må gjøre det beste ut av det - og da blir det gjerne bra etterhvert. Når jeg tenker på alt jeg gjør for mine stebarn, både med glede, kjærlighet men også store anstrengelser, så tror jeg at jeg ville blitt helt fra meg hvis han ikke hadde vært interessert i å gjøre det samme for meg hvis jeg hadde hatt barn.

 

Dette var sikkert ikke akkurat det svaret du ville ha, men det første jeg tenkte på akkurat nå...

[*-*]

Leser igjen nå at det jeg skrev er litt dette du har skrevet selv også. Da vil jeg bare si - dette klarer du!!!!

Mannen din har klart det, vi er mange stemødre som klarer det, du skal også klare det! Og du har veldig mange gode grunner for at du burde klare det, og også at du burde anstrenge deg ekstra for å få det til!

Det trenger ikke bare være negativt. Stesønnen din kan også bli mye lettere å takle når han har et stabilt og trygt liv og bor hos dere fast:)

[Anonym bruker]

Takk for svar jenter.

Jeg er veldig klar over hva jeg bør/må gjøre, vet bare ikke om jeg vil/klarer/orker osv.

Tror litt av "problemet" mitt ligger i at nå har jeg gledet meg til vi skal få et barn sammen, alt ligger til rette og så skal alt plutselig bli snudd på hode og fokuset snudd bort fra de tingene som betydde så mye for meg. Nå var det oss og babyen det skulle handle om. Men jeg har jo litt erfaring i livet og vet jo at det kommer til å bli et forferdelig styr når denne saken begynner å ta seg opp nå. Og ja...jeg vet jeg er sinnsykt egoistisk i tankengangen her.

 

Skjønner godt at du reagerer på det med at jeg selv har barn som min samboer omgås daglig. Klart, jeg hadde blitt dødlig fornærmet og kastet han på dør om han ikke ville ha mine barn her. Det er jo en av grunnene til at jeg aldri kan si dette høyt.

Jeg MÅ bare støtte han gjennom prosessen uten å mukke, og så må jeg eventuelt gå fra han viss jeg ikke håndterer det...jeg kan ikke la mine tanker komme for en dag..

 

Ser poengene dine med at ting kanskje på en måte blir enklere om barnet bor fast hos oss, har bare litt vanskeligheter med å se så langt enda, men det kommer vel når jeg har fått svalgt unna litt...