Det er for enkelt å gå fra hverandre!!

[Anonym bruker]

Synes alle forhold går i vasken for tida. Hvorfor få barn med noen der kommunikasjonen i utgangpunktet er død?

Det å prate sammen er nøkkelen til ethvert forhold. Det høres banalt ut,men det er sant! Det er når man ikke tør å si ifra at man blir såret, er redd for den andres reaksjoner, redd for å bli flau osv,det er da ting begynner å gå i dass!

Men har man tatt VALGET (ja det er et bevist valg i 2008) om å få barn med noen,så har du "satt deg fast". Da skal envher metode være utprøvd før man går fra hverandre!! Barn har det best med to foreldre som lever sammen og som er glad i hverandre. Det er et faktum,ikke noe jeg bare sier. Det er for enkelt å bare gå fra hverandre! Hva slags signaler sender vi egentlig ut? Nei,jeg lever ikke i steinalderen eller noenting sånt. Regner med jeg får mange sånne svar. Men jeg bare forstår ikke hvorfor noen først vil ha et barn sammen for å så bare gå fra hverandre.

Nei,jeg vil heller ikke høre hvorfor du og din mann gikk fra hverandre. Jeg vil bare høre synspunkter på hvor enkelt det er å gå fra hverandre og starte på nytt!!

[Anonym bruker]

Enig at det er for lett å gå fra hverandre i dag, men det er heller ikke riktig å være i et forhold på død og liv selv om man har barn. Det er bedre for barna at foreldrene er lykkelige på hver sin kant enn å bli et forhold å være ulykkelig.

[Anonym bruker]

Det er vel ikke nødvendigvis for enkelt. Jeg tror heller at mange har urealistiske forventninger om hvordan et forhold skal være. Jeg synes det virker på folk jeg kjenner at de har en idè om at man skal sveve på rosa skyer og være stormforelska etter endel år, og derfor blir skuffet når hverdagen kommer.

Klart det er viktig å opprettholde gnisten og ikke minst kommunikasjonen, men tror også det kan være greit å være en smule realistisk og tenke på forholdet som et samarbeid som skal fungere for alle parter. Spes. når man har barn sammen. Men for all del, man skal heller ikke glemme å sette av tid til å være kjærester i ny og ne.

[*bolla pinnsvin*]

Jeg har ei venninne nå, som har blitt skilt etter 20 år sammen med mannen. De har to barn som går på barneskolen. Det er etter både hans og hennes utsagn ikke noe galt og de er gode venner. De snakker pent om hverandre, samarbeider bra mht ungene og feirer alt av høytider og bursdager sammen. Hvorfor man gjør det slutt da kan jeg rett og slett ikke forstå? For å realisere seg selv? For å kjenne at det kribler i magen av forelskelse? Jeg tror man i sånne situasjoner kjapt skjønner at gresset ikke er så mye grønnere på den andre siden; det er bare at man har vært på samme side så lenge at man lurer på hvordan gresser over gjerdet smaker. Vel, jeg tror det smaker...gress...

[Anonym bruker]

signere deg jau..

mine foreldre gjekk fra hverandre da jeg begynne på ungdomskolen, vi har aldri feiret jul sammen (med både mor og far) etter den tid.. hadde vore merkeligt..

[Anonym bruker]

Det som furundrer meg er alle dere med uduglige mannfolka her inne på bim! det er jo en haug med innlegg her ver eneste dag som går på hvor egoistiske mennene deres er. Å ja jeg er faktisk ganske sjokka over hvor mange av dere som finner dere i denne dårlige behandlinga også. Det hørres jo ut som om dere er sammen med tennårings gutter. Hvordan i all verden kan dere finne dere i at mannen reiser på aleneferier, skyver alt ansvar med unger og hus over på dere og sånn ellers gjør akkurat hva dem vil uten at dere protesterer! At disse foholdene faktisk overlever er jo helt utrolig. dere er i et forhold hvor dere blir behandla som ei dørmatte!!!!!

Mange av dere har GOD grunn til å forlate han å skaffe dere en ny mann som respekterer dere og elsker dere;)

[Anonym bruker]

Helt enig. To av mine beste venner ble nettopp skilt, og så går de rundt og sier at de er verdens beste venner. Hvorfor det liksom? Bare for at 6-åringen skal være lei seg? Mange bør prøve mer, både mann og kone må ta hensyn til hverandre, og alle må slutte å være egoistiske. Kanskje det burde være en obligatorisk terapitime for alle som skal gifte seg? Så man er sikker på at man er på bølgelengde.

 

Selv var jeg nær å gå fra mannen min en stund. Jeg var lei, han var lei, vi var så slitne og alle følelsene bortsett fra irritasjon var forsvunnet. Etter en stund dukket de heldigvis opp igjen, cirka et halvt år med konstant dårlig stemning mellom oss, og plutselig var vi nyforelsket igjen. Det går i bølgedaler, og jeg er sikker på at det er mange som bare ikke aksepterer det.

[Gjest]

Tror nok endel gir opp for lett, men jeg vil ikke påstå at det er for lett å gå fra hverandre i dag, mange må selge hjemmet og rive opp ungene, sånt er vanskelig.

 

Kansje er kravene og forventningene for høye? Og så er det også mye de rundt som "oppuntrer" til brudd. Feks hvis jeg har had en krangel med samboeren og nevner dette for feks ei venninne, typisk svar å få er: Du får det sikkert bedre uten ham! ( Da var problemet i utgangspunktet at jeg var for MYE alene pga jobben hans), og når jeg poengterer det igjen så får jeg til svar: ja, men da får du i hvertfall fri annenhver helg, jul, påske og 3 uker på sommeren!

 

Sier NOE om innstillingen rundt om.....og ja, venninna mi er alenemor. Jeg har vært alenemor selv og vet utmerket godt at det ikke er noe å hige etter.

Man bør tåle hverdagene, både de gode og de indre gode. Alle krangler i blandt....uten at man skal finne seg alt ,vel og merke...

 

[Gjest Nordavind fra sør]

Kommunikasjon er viktig ja. Men når man har store problemer med det pga at partneren ikke ønsker å kommunisere. Da har man jo straks et problem og det hender ofte...Greit det er enklere å gå fra hverandre enn det var før...Men det tror jeg har mye med hvordan samfunnet vårt har blitt med årenes løp. Mange flere utfordringer i ekteskapet og vanskligere å få ting til å fungere bra. Faren med å prøve for lenge og ha vanskligheter med å komme seg ut av et forhold, nødvendigvis ikke er så særlig bra for familien det heller. Men jeg syntes dine synspunkt er fornuftige også HI. Jeg er bare litt delt i min tankegang:)