Er invitert i bryllup i sommer,MEN

[Topp 10.]

jeg vet ikke om jeg klarer å dra i fra jenta vår!

 

På selve bryllupet, kan vi ha henne med siden det er alkoholfritt osv. Men det skal holdes en vennefest et par dager før, rett og slett en sikkelig fest!

MEN jeg klarer ikke å forestille meg at jeg skal ha barnevakt for lille skatten min. Det er 2 mnd frem i tid, men uansett så ser jeg på det med skrekk og gru.

 

Hun blir 5 mnd da... har jo sikkelig lyst å dra!

 

Hun sover jo natta rundt som regel, mulig hun våkner for smokken. Men hun har ikke blitt helt fortrolig med besteforeldrene enda, kan plutselig begynne å gråte i deres hender.

 

Noen andre som har opplevd lignende??

Vil jo så gjerne dra og ha det gøy... men vil ikke dra uten lillemor. Kanksje det blir bedre når der nærmer seg!

[MadKiss*Jente i magen*]

vær mye sammen med besteforeldrene føre den tid da, så kanskje hu blir mer vandt til dem

[Line m 3]

Det kommer til å gå så bra så! Hadde barnevakt til sønnen min første gang når han var 4 mndr. Da var han borte en hel natt hos mormor. Det gikk kjempebra! Tenk på at barna som regel er litt "snillere" når foreldrene ikke er tilstede. Jeg hadde også masser av dårlig samvittighet og bekymring den gangen, men har ikke hatt det siden.

 

Synes du skal dra på fest og kose deg, jeg. Det trenger du sikkert

[Topp 10.]

Jeg føler ikke at jeg trenger det, koser meg så mye med lille skatten min! Men det er jo det med å dele de lykkelige omstendighetene med de som skal gifte seg, vi er jo tross alt bedd.

 

Jeg drikker ikke alkohol så der er det ikke no problem, de kunne jo ha passet snuppa her så kom vi hjem igjen til ok tid for så å stå opp med snuppa igjen tidlig:)

 

Kan jo spørre mamma og pappa kanskje... men de er så voldsom til lillemor, oppfører seg som om hun er en robust 1 åring!

 

Huff, nei ikke enkelt synes jeg... vil helst ikke dra fra skatten, men hun sover jo hele tiden mens vi er bort. Men hva om hun skulle våkne??

 

Men så er d jo d me å være tilstede med alle vennene våre å da...

[-sga-]

Unn deg en fest og en hyggelig kveld med venner ;o)

 

Vi feiret mannens 30 års dag da gutten vår var ca 3 mnd. Det var ikke "gøy" for meg å være borte fra han den natten og påfølgende dag, men jeg tror mange mødre sliter de første gangene de har barna på overnatting. Erfaringen min nå med andre venner osv, er at det ikke blir lettere lengere man venter. Ei venninne satt å gråt i 4 timer i et bryllup før hun bare måtte reise for å hente lille jenta. Det blir litt for dumt synes jeg.

 

Besteforeldrene klarer seg nok utmerket. Barna våre er helt annerledes når vi som foreldre ikke er der. På en annen måte er det en fin måte for besteforeldrene til å bli bedre kjent med jenta di. Om hun våkner på natta eller begynner å gråte tror jeg nok de takler det ;o) Det har jo hatt barn selv.

[Gjest]

Jeg tror dere hadde hatt godt av en natt uten barn. Jeg vet det er tøft første gang man skal være borte fra babyen, men det kommer til å gå så bra. Så lenge babyen er hos noen du stoler på så vet du jo at hun ikke har det vondt. Det går heller på at mor ikke klarer å løsrive seg =)

Man er ikke slem mor selv om man unner seg en fest en sjelden gang, og jeg tror det er sunt å finne på noe som par også. Dere er foreldre nå, men dere må ikke glemme å pleie forholdet heller, alene og barnefri =)

[Gjest]

Må bare kommentere dette også.. hehe.. Du må ikke undervurdere foreldrene dine. De har da klart å oppdra deg! De vet helt sikkert hvordan man passer på en baby! Og hva hvis hun våkner? og kanskje gråter? Ja, da vil mormor og morfar trøste barnebarnet sitt så godt de kan.. Nå må du ikke bli helt hønemor heller =)

 

Dra på fest og kos dere!!!!

 

[Chantelle]

Vi var i bryllup da jentungen var 4 mnd, og hun overnatta hos ei venninne av meg og mannen hennes. Hun var sammen med oss til leggetid og da ble hun henta av barnepasserene. Vi valgte ei venninne siden hun ikke var helt fortrolig med mine svigers, som hun knapt hadde sett og mine foreldre ikke bor i nærheten. Venninna og mannen hennes var mye sammen med oss i ca 14 dager før bryllupet, og jentungen lærte å være sammen med dem. De skifta bleier og ga ME, trilla tur og var med på legging. De ble skikkelige gode venner

 

Vet det kan være vanskelig å være borte fra nurket sitt første gangen. Men dere trenger sikkert å være sammen uten barn også, det er viktig å være kjærester også og ikke bare småbarnsforeldre. Snakker av erfaring siden vi selv hadde det skikkelig intens de 2 første årene med jentungen liten pga kolikk og andre "små" sykdommer.

 

 

 

 

 

[Maad]

Første gang jeg var borte fra lille trollet mitt (husker ikke helt hvor gammel han var), så var vi på fest hos noen venner ti min unna. Jeg var dum å drakk litt, for d resulterte i at jeg følte at jeg ikke kom meg noen steder. Jeg hadde d helt forferdelig fordi jeg visste at hvis jeg hadde behov for å se han, så kom jeg meg ikke noen vei (taxi er jo nylig påkommet er d ikke???).

 

Når endelig ene barnevakten kom for å hente oss, så grein jeg mine tapre tårer hele veien hjem, og styrta inn på soverommet til lillgutt og holdt han og grein i en halv time eller noe...helt forferdelig...men d var heldigvis bare den ene gangen der, etter d har jeg faktisk vært borte fra han en hel uke, og d gikk kjempefint!!

 

Så lenge du har en bil og du ikke drikker, så er d jo ikke noe problem i d hele tatt! Ha henne med noen du stoler på, og vit med deg selv at "hvis jeg vil så kan jeg faktisk bare dra til henne!" Da føler du deg trygg og kan kose deg hele natten gjennom;)