Ang fellesbarn...

[Anonym bruker]

...så tror jeg aldri samboeren min vil ta like mye ansvar for vårt fellesbarn som han gjør for stebarna. Jeg er drit lei av og hele tiden mase på han. Akkurat som om jeg har ansvaret for vårt fellesbarn, og han for steabarna. Jeg føler ikke at vi er en familie, jeg føler at vi er splitta!! HJELP!

[Anonym bruker]

Uff, Det er ikke bra! Vet at jeg sikkert kommer til å føle det på samme måte når barnet vårt kommer..Prøv å slipp opp litt, la han ta ansvar. Dra til venner og gjør ting innimellom som må de andre være sammen. Det ville jeg gjort. Lykke til!!

[Anonym bruker]

dette er jo for meg også en vekjent problemstilling. det gjør meg så inderlig trist, jeg selv føler meg veldig ensom, og så blir jeg også så lei meg på vegne av gutten vår, som absolut ikke fortjener situasjonen.

jeg dumma tenkte det skulle bli en dans på roser å få barn med sånn en kjærlig og ansvarsfull far, men gleden over barna er visst forbeholdt de han hadde fra før.

vi snakker om dette, han sier jeg innbiller meg ting, jeg kommer til å ta med meg barna å gå, om ikke ting bedrer seg med nestemann. føler problemet øker.

[Anonym bruker]

Oss ogsså!

Hver gang jeg maser om at han må involvere seg mer. Når jeg våger meg til å sammenligne med hvor involvert han er med stebarna, vrir han det til at det er meg det er noe galt med, enten sjalu, usikker, egoistisk, for han gjør jo ingen forskjell, og han gjør jo ingen feil.

Nå har jeg slutta å involvere meg noe særlig i stebarna, jeg har ikke kapasitet når jeg står mer eller mindre alene med omsorgen for to små barn. Jeg kan ikke forstå at det er mulig å favorisere på den måten, jeg kunne aldri ha gort det mot noen av mine barn. Er det noen som har en forklaring på hvordan det går an?

[Anonym bruker]

Huff, sånn er det her også. Tragisk men sant. Jeg prøver å tenke at han har ansvar for to til annenhver uke, og at det er mye og holde styr på. Jeg hjelper ikke så mye til eller innvolerer meg i hans barn, så kanskje hvis jeg hadde gjort det, så hadde han hatt mer tid til overs for vårt fellesbarn. Men så klarer jeg ikke la vær å tenke at "Jeg vil da ikke bruke opp masse tid på andres barn for så å gå glipp av masse tid med mitt eget." Jeg vil da at mitt barn skal gå først. Sånn tror jeg alle mødre mer eller mindre tenker. Og jeg hater å se at vårt barn faller til side med en gang barna hans innvaderer huset. Det som irriterer meg er at de går først overalt! Hos moren, hos faren, hos besteforeldre osv osv. Det hadde ikke gjort noe om vårt fellesbarn gikk foran dem noen ganger. Hilsen ei som alltid vil sette sitt barn først.

 

-M.R.E

[Anonym bruker]

Hvordan løse dette problemet, det er det jo ingen forslag om, desverre.