Inspirert av "Å være sliten i 2008"

[Duracella]

Min bestemor hadde 8 unger. De bodde langt innpå skogen, dette er 60-70 år siden. Mannen hennes jobbet borte mesteparten av året, og var kun hjemme lørdagskvelder og søndager.

Tøybleier måtte hun koke.

I fjøset sto kuer, sauer, høner og en gris, de skulle stelles og melkes.

Ved måtte bæres inn.

Klesvask ble skylt i elva...

Utedo......

Hun hadde kraftig migrene.

Naboer langt unna, og de hadde sitt å slite med.

Ett barn som døde.

Slakting, bærplukking og sylting...

Høyhekking (sammen med mannen som var innom og ordnet åkeren)

Matlaging fra bunnen av til 8 unger hver dag.

Holde øye med ungene så de ikke falt i brønnen eller elva......

Og hun var alltid nøye med å holde rent.

 

Det verste er at hun var så lykkelig, sier hun selv. Helt ufattelig for meg, men da sier hun "Jamen, det var slik den gangen. Vi visste ikke

om annet...."

Jeg er sur, gravid og hormonell jeg. Har bekkenløsning og en treåring å ta meg av. mannen min er hjemme hver kveld.... Har oppvasmaskin, bil, lettvint mat.... Sentralfyr og innedo. Men jeg er sliten hver kveld, og ja, jeg klager. Hmmmm........

 

Burde kanskje bare ta meg krafg sammen.

[Duracella]

Ta meg kraftig sammen, mente jeg.

Min bestemor var også, når jeg snakker om livet hennes, frisk som en fisk til hun døde i en alder av 92.

Hun satt aldri ledig foran tv på kveldene heller, hun strikket bestandig i ledige øyeblikk.

 

Ledighet er roten til alt ondt?

[Gjest]

Ja, det var jo et helt annet liv før, og de visst jo ikke om annet, som hun sier.

 

Jeg føler meg svært sjelden sliten (men nå er jeg i ulønnet permisjon). Fysisk sett har vi ingen grunn til å slite oss ut ufrivillig i dag, men det som jeg vet blir slitsomt for meg er samvittigheten når jeg begynner på jobb igjen.

 

At barna mine skal ha en god barndom er det viktigste for meg, og det er higen etter det som i såfall sliter meg ut... Sånn var det nok svært få som tenkte for 70 år siden.

[Gjest]

Man kan komme ganske langt med en positiv innstilling

Men man må få lov til å syte litt innimellom også hehe...

[Duracella]

Ja det var ikke barna som stod i fokus den gangen. de fikk holde seg unna og ikke gå i veien for de voksne. De skulle ikke klage, ikke bli for skitne, og ellers fikk de juling.....

Men hva annet kunne forelde ha ressusjer til under slike forhold.

[Gjest]

Nei, det er derfor jeg mener det blir meningsløst å sammenligne det ;-)

 

Men jeg er helt enig i at mange klager alt for mye. Negativ innstilling er smittsomt, og mange er alt for selvmedlidende...

 

Heads up! ;-)

[Gjest]

Enig her.

 

Jeg synes min søte mormor uttrykte det bra jeg. Hun har 7 barn og jeg spurte om hun ikke ble utslitt av dette, men neida. Hun hadde lette svangerskap og ungene var greie for det meste og hun trivdes med å gå hjemme. Men som hun sa. "En gang hadde alle de 6 eldste meslinger (eller var det røde hunder?) samtidig og DA var jeg ganske sliten!" ;-)

 

Jeg føler meg nok ofte "sliten" elelr kanskje mer lei, men det er mest fordi jeg misstrives med slik det er nå, jeg vil jobbe. De periodene jeg jobber har jeg mye mer energi og overskudd. Kun en gang har jeg virkelig vært utslitt, men da var jeg veldig syk (skulle legges inn på sykehuset når de endelig fant ut hva det var), hadde eksamensoppgaver, nyfødt, syk 2 åring og bygget hus på en gang.

[Babykilo]

Vi blir slitne ikke bare av fysisk arbeid, det er mye mer press nå, tror jeg. Krav om flott kropp, karierre, materielle ting, perfekte barn, samliv som skal fungere... Tror ikke min bestemor hadde et snasent sexliv, ingen mente hun skulle ha flat mage etter fem unger heller. Og hun skulle ikke klatre på noen karierrestige. Tror rett og slett det er mere stress nå. Min mor fortalte jo også om da hun lå på barselavdelingen i en uke, jordmødrene tok seg av ungen når hun ville ha ro, og hun fikk mat på senga og skulle komme til kreftene. Jeg lå på pasienthotell, måtte ordne alt alene, fikk tilsyn på ett bleieskift og jeg hadde ikke peiling på babyer, sov nesten ikke et sekund etc. Og så kom jeg hjem og var helt alene med alle forventningene. Syns vi har lov til å bli slitne og stressa. Og så burde vi være flinkere til å hjelpe og støtte hverandre!

[Himmel og hav]

Det hjalp vel kanskje noe den gangen at de drev med fysisk arbeide, og mye variert. Aktivitet skaper energi. For min del må jeg si at jeg ble mye mer sliten den perioden jeg jobbet som styrer på kontor enn da jeg jobbet på avdeling og var i bevegelse hele dagen med unger og annet. Jeg tror at mange rett og slett var i mye bedre fysysk form enn det vi er i dag, vi som kjører overalt, sitter på jobben, har heiser og rulletrapper og bærer sjelden tungt mer enn 15 meter.

 

Mange hadde også hjelp på gården eller i huset. Jeg vet at både min farmor og mormor hadde "pike" og det var helt vanlig på den tida. Dessuten hjalp ungene også til mye tidligere enn de må nå. Ingen unger skulle fraktes til treninger, skolen gikk de på annenhver dag, den andre hjalp de til hjemme, det var ikke et nytt klesskift hver dag, så det var nok også mye som var annerledes. Dessuten tror jeg nok at de var flinkere til å komme seg i seng om kvelden enn det jeg kan være...

 

Det hadde vært artig om man kunne spole tilbake og prøvd det livet i en mnd sånn for å kunne sammenligne!

 

[Twintipp og himmelblå]

Signerer Helene 79.

Det er samfunnspresset som gjør folk slitne idag tror jeg. Alle idealene man skal leve opp til. Ta her inne f.eks, du skal ha sånn og sånn sete, ikke den og den vaskekluten, sengene skal skiftes på hver 3 dag, den og den dressen, de og de skoene, den og de feriene, så og så ryddig hjem, den og den bugaboo vognen, ikke gåstoler osv. så det monner.

I tilleg skal du gjør karriere, ha god utdannelse (kvinne som mann), du skal være vertinne, være sosial med venner, stille opp for familie, ha tid til hagearbeid, klærne skal være av sånn eller sånn merke, du skal se bra ut selv og gjerne ha årskort på helsestudio, være en god svigerdatter og datter, en god mor, en god søster og en lojal venn, du skal ha overskudd til sex og til ditt eget forhold, den og den telefonen m.m.

Og det viktigste av alt, barna. De skal nå aktiviseres av mor og far, stimuleres, oppleve aldersadekvate aktiviteter, ha de rette klærne til rett årstid, ha masse oppmerksomhet og omsorg, og for ikke å snakke om alle tillitsvalg en må erverve seg for å være en god og engasjert mor.

 

Det sier seg selv at idealene og samfunnspresset gjør en sliten. For det meste psykisk sliten med alt det presset som tynger en og alt en ikke rår med og dermed føler seg utilstrekkelig for.

[Chanelle med ♀♂♂♂]

Men sånn egentlig er det jo vi selv som setter de kravene, og da er det kanskje der vi må bli flinkere...

 

For jeg kunne ikke brydd meg mindre om hva andre mener om bilsetene i vår bil, eller hvor ofte jeg skifter på senga, eller om jeg går ut uten sminke. Seriøst!

 

Når jeg nå studerer (ved siden av jobb/fødselspermisjon) så gjør jeg det ene og alene fordi jeg har lyst, og det er gøy. Hadde ikke orket i det hele tatt om det var for å tekkes andre..

[Twintipp og himmelblå]

Det har du helt rett i Chanelle. Men, tror det er mange, meg selv inkludert som ikke klarer å stole på at egne valg og egne veier er det beste. Veldig greit å følge flokken, da vet du ihvertfall at du ikke er helt abnormal.

Jeg jobber ihvertfall daglig med bl.a å lære meg å si nei! At det kan være så vanskelig???!

 

NEI NEI NEI NEI!!!

 

He he.

[Chanelle med ♀♂♂♂]

Kjempebra!

God start!!

[hit og dit]

Kjære dere da.

 

Eg ser dåke ramser opp ein heil del forventninger fra samfunnet som dere vil leve opp til, og at dette gjer dere sliten. Det er ikkje samfunnet som forventer dette. Det er dere selv!

 

Mor mi legger slike ting på seg, må være perfekt: livsstil, kone, barna, utdannelsen, bilen, meiningane. Dette sliter ho heilt ut og ho gjer ikkje anna enn å syte og klage. Heilt ærlig så fører det til at eg ringer ho mindre. Ringer ein heim så er det på an igjen med alt mulig. Samtalen kan starte med: hoffff jaaa nei ufff, no er M sjuk igjen, og det er så hardt for oss. Så snakker eg med M, søstra mi, ho har pittelitt allergi, men skal nå ut i stallen ein tur, kjenner seg ikkje sjuk i det heile tatt.

 

Eg kunne ikkje brydd meg mindre om kva folk meiner om meg som ektemake, mor, tante, student (nja litt denne kanskje), husmor, kroppen min (vurderer silikon, men for egen del), tapeten min, badet mitt, karrieren min, hunden min. Eg har travlare kvardagen enn mamma, men eg er ikkje halvparten så "sliten".

 

Før dåke halshugger meg! Eg veit at dette ikkje gjelder dere alle, mange har ein vanskelig og utfordrande kvardag, og klart dåke har rett ti å vera slitne. Det er for dere vi har ordet i vokabularet! Men dåke som gjer kvardagen vanskeligare med å legge press på dåke sjølve, inkludert mamman min, så anbefaler eg å la det slippe taket!

 

Livet er ganske deilig uten det presset.

[Duracella]

Ja det er viktig å lære seg å si nei. Er skikkelig god på det selv! : )

 

Og jeg tror faktisk at tv stjeler mye tid og krefter, jeg. Vi setter oss foran tvn når ungene er i seng kl 20, og da skjer det ikke mye mer den dagen. Hadde ikke tvn vært der, hadde det føles lettere å rive seg løs og fått unna mange småting til kvelds... Og ikke minst hadde det vært lettere å komme seg i seng i fornuftig tid. OG vi kunne snakket mer sammen.....

 

Kanskje det er grunnen til at de hadde så mange barn den gangen. Kanskje de hadde et snasent sexliv? De hadde jo ingen kunnskaper om hvordan det burde utføres, og derfor ingen prestasjonsangst, liksom.

 

Helt sikkert er det hvertfall at jo mer man tillater seg å hvile og slappe av, jo slappere blir en.

[hit og dit]

Eg har forresten dager der eg klager over at eg sliten eg og! Heilt normalt å vera sliten innimellom, det er berre det kroniske hoff uff atte jaaa uff, som eg no snakker om ovenfor.

[cherry coke]

Jeg har ikke lest det forrige innlegget, men har lest en del innlegg her inne tidligere om folk som klager og syter. Synes det er skikkelig irriterende og det er fristende å riste folk og be dem om å ta seg sammen!! Litt krass nå, men har irritert meg over disse "stakkars meg" innleggene lenge. Og det er gjengangerene som viser igjen.

Selvfølgelig har alle lov å være trøtt og lei og ha det travelt i hverdagen, men syting og klaging kommer man ikke langt med.

 

(bare for å presisere det, så er det "gjengangerene", uten å nevne nick, som jeg sikter til her inne).