hvordan oppdager man at man har kreft?

[gifteklar gravid og kvalm]

lite hyggelig tråd men... sitter å lurer på hva som gjorde at folk med ulike krefttyper oppdaget at de hadde det. Er vel kanskje ikke alltid like lett å oppdage på et tidlig stadie?

[mamamaren]

Min mor fant klump i brystet. Da hun gikk til legen, ble det avskrevet som stress, og hun fikk hormontabletter. Heldigvis tok hun dem ikke, for kreften viste seg å være hormonavhengig, og hadde "eksplodert" i vekst. Et halvt års tid etter gikk hun på legevakta, hvor de med en gang sendte henne av gårde for undersøkelser av hennes da appelsin-store klump. Ikke en hyggelig historie, men kanskje en advarsel om å ta ting på alvor. Hadde hun gjort det, hadde hun kanskje vært i live i dag...

[gifteklar gravid og kvalm]

huff så leit! er ganske utrolig hvor mange som dessverre ikke blir tatt alvorlig hos legen i dag...

[Mrs Smutt & Smilende]

Har en bestemor som fikk kreft i 1976. Husker jeg var og besøkte henne på sykehus, men det er jo ikke før jeg ble voksen jeg forsto alvoret.

Hun ble bare svakere og svakere. Legen avskrev det som jernmangel og hun måtte spise jerntabletter og jernholdig mat. Hun ble ikke bedre. Til slutt satte hun seg på legekontoret, nektet å gå før legen hadde sendt henne til videre undersøkelse på sykehuset.

"Jeg dør, ... (legens navn). Kan du være så snill å sende meg til sykehuset". Det verste er vel at legen sluttet å praktisere kun for et par år siden.

Så det er ikke bare i dag legene gjør feil. Hun lever faktisk fortsatt, sprek 89 åring.

[mamamaren]

Så flott at hun fortsatt lever! Hvilken type kreft hadde hun? Han legen til mor har jeg prata med etter hennes død. Han prøvde febrilsk å motbevise sine feil. Jeg klandrer ingen. Det er ikke min plass å dømme noen. Håper bare han har tatt lærdom av det, og at han ikke gjør samme feil igjen...

[Gjest]

Min mor merket det på at hun over flere år bare fikk mindre og mindre overskudd, hun var nok syk i nesten 10 år før hun fikk diagnose. Men oppdaget det jo heller ikke selv. Trodde ens tund det var overgangsalderen som kom tidlig osv, men fant ut tilslutt at det var kreft med spredning.

Litt usikker på hvordan hun gikk frem dog, men LANG tid tok det iallefall:(

Hun døde dessverre 1,5 år etter hun fikk diagnosen:(

 

 

[Mariamin]

Det er vel litt ymse hva slags symptomer kreft kan ha, da det er veldig mange forskjellige kreftformer. Man kan kanskje si det finnes en rød tråd som nedgang i vekt (uten å slanke seg), nattesvette, slapphet, smerter osv. Men det finns ingen fasit. Alle disse symptomene kan også komme av andre ufarlige ting.

Når man går til lege som ung, er kreft det siste legen tenker på.

Skummelt, ja!! Hvertfall hvis man føler at man ikke blir tatt på alvor hos legen.

Men, det er som regel sjelden et ungt menneske får kreft (heldigvis).

[mamamaren]

Det må jeg få lov til å legge til: Han legen som avskrev min mors brystkreft som stress gjorde det fordi han hadde et inntrykk av at kreft ikke skulle gjøre vondt. Siden klumpen hennes gjorde vondt, ble altså mor "friskmeldt" av ham. Så nå vet dere det (dere som ikke visste det fra før) noen kreftformer medfører smerte!

[ojoj, NÅ er det liv i leiren!!]

huff.. for en uhyggelig tråd ( er vel litt sånn jeg, livredd for at jeg har en uoppdaget kreftform en plass, har strevd med helsen i et par år, og hatt en sterk følelse av at noe er alvorlig galt, men, synes ikke legen gjør noe særlig annet enn å "lytte" forståelsesfullt..

 

skrekk

 

 

håper det kommer masse flere svar her da, med hvilke symptomer folk har opplevd i forkant av en diagnose

[Gjest]

Kreft er en lumsk sykdom så det er nok ingen fasit. Det dummeste man kan gjøre er egentlig å legge ut symptomer på nett sånn som dette fordi da blir det lett til at man går å kjenner igjen symptomene om man skulle bli syk uten at det er kreft.

Jeg fikk skikkelig helseangst etter at pappa døde og da var det en periode hvor jeg fikk symptomer på alskens sykdommer selvom jeg jo var helt frisk (var bare litt anemisk).

Min pappa døde av kreft så jeg tilbragte MYE tid på radiumhospitalet.

Når man sitter på kafferommet der får man høre mange triste historier, og felles for hvordan de alle oppdaget det var vel stort sett at de hadde vært syke i lang tid uten å bli bedre, følelsen av å være forkjølet i flere mnd for eks, gjerne med smerter her og der også.

 

Min pappa gikk med det legen trodde var urinveisinfeksjon i ET ÅR (!!!!) før han ble tatt på alvor av en annen lege. Han hadde blod i urinen på første legetime og da burde han blitt sendt rett på sykehuset for videre undersøkelser med en gang siden blod i urinen hos menn ofte kan bety kreft i urinblæren. Hadde det ikek vært for at den første legen ikke gjorde jobben sin hadde nok pappa levd i dag.

 

Ikke tenk så mye på om du/dere kan få kreft eller ikke. Lev heller livet til det fulle og ta opp kampen med sykdommen OM den skulle komme.

Kjempe dumt å gå å bekymre seg for en sykdom som det er store sjanser for at man ALDRI vil få..

[mamamaren]

HELT enig! Lev livet, det ER verdt å leve!