Slitsom nabojente.. Hvordan takle henne?

[ღDidrikmamsenღ]

Bor et eldre ektepar i rekkehuset ved siden av oss her, altså vegg i vegg med oss. De har 2 barnebarn som de bruker å passe en del. Moren til barna døde i fjor av kreft og faren er handikappet (ille etter det jeg har forstått) så de er her masse. I den situasjonen de er i mener jeg de er litt unnskyldte, men må gå ann å lære de litt fordi tenker jeg.

 

Hun største blir 6 år i sommer, like gammel som min datter. Og er her hele tiden når de er på besøk. Hun er veldig uhøflig, brøytende og vanskelig (skjønner det også) . Feks når hun kommer for å høre om Malin er hjemme så dinger hun 100000 ganger på klokken og bare går rett inn. Hvis Malin skal spise eller ikke kan komme ut setter hun seg på trappen eller leker med lekene til ungene ute her. Bruker sykler og alt. Enda jeg sier hun ikke får lov. Sier jeg hun må gå hjem så løper hun laaangt vekk. Vi har ikke bodd her så lenge, men ser for meg at dette kan bli veldig slitsomt i sommer. Malin begynner også å bli veldig lei av henne, malin er av den stille rolige typen, veldig skikkelig og høflig. Altså den rake motsetting av nabojenta. Og den som gir i fra seg leker hvis andre sier hun må det.

 

Hvordan skal vi takle dette? Snakke med besteforeldrene funker ikke, da de beskytter barna som bare det. Sier aldri nei og alt det der.

[OsloMor]

Dette er en av de tilfellene en bare får bære over seg, hun har det vel vanskelig og kanskje ingen som lærer henne akkurat dette.

Når hun ikke er fylt 6 år engang, og har mistet moren sin og har en far som kanskje heller ikke har folkeskikk som første pri., så får man bare gå forsiktig frem og si ifra pent. Hun kan jo ikke oppdra seg selv, så ikke døm henne.

[ojoj, NÅ er det liv i leiren!!]

nei vet du ka? du kan godt oppdra jenta på din egen måte når hun er hos deg, ikke noe problem det, heller helt nødvendig (uansett livssituasjon barnet måtte ha) hun trenger nok grenser og tydelige voksne, og du kan vise henne hva DU som voksenperson aksepterer og ikke aksepterer. vær en rettferdig men tydelig voksen, og "forlang" at hun følger dine regler når hun er med dere. Det er ikke noe hun har vondt av, faktisk tvert imot. og det gjelder jo alle barn som er på besøk, er viktig for unger å oppleve at det finnes forskjellige regler etter hvor de er. følg "etter"/ med henne når du gir henne en beskjed, og sørg for at hun hører etter det du sier, bruk gjærne litt humor om hun skulle begynne å slå seg vrang.. vet ikke kor godt du kjenner henne da men

 

akkurat i en sånn familiesituasjon som hun er , tror jeg faktisk det er ganske viktig å ikke "stakkarsliggjøre" henne, med at hun skal få frihet til å gjøre som hun vil, "for hun har det jo så vondt" tror det er MYYE bedre for barn i slike situasjoner, å få oppleve at "de er normal, som andre barn" med samme regler, forventninger til oppførsel osv

[ojoj, NÅ er det liv i leiren!!]

nå leste jeg gjennom svaret mitt, og føler for å poengtere her at du selvsagt ikke må kjefte være dritstreng osv. alltid vennlig men bestemt, hun vil føle det trygt at du bryr deg nok til å se om hun gjør som forventet av henne (ikke tar syklene om hun har fått beskjed om det osv)

 

 

[mockis me]

helt enig med tjukkebolla og kine ;o)

[Gjest]

Du må vel prøve å være bestemt mot henne og sette foten ned for hva hun foretar seg på deres eiendom.

Jeg har hatt en episode her med en kamerat av sønnen min som har kommet trampende inn på badet uten å ringe på eller noe ( jeg holdt heldigvis på å stelle minstemann, og var ikke på do eller i dusjen, da hadde jeg nok klikka i vinkel:). Da jeg sa han skulle gå ut igjen sprang han å gjemte seg oppi trappa, og da fortalte jeg han at det var ikke sånn man kom inn til folk og oppførte seg.

Han har og sitte på utsiden hvis ikke sønnen min har vært hjemme eller har kunnet komme ut når han har spurt. Da har jeg gått ut og sagt til han at han må gå hjem. Han har ikke kommet hit noe særlig etter dette, men jeg har prøvd å være hyggelig med han når han har kommet og oppført seg, men han vil ikke snakke noe med meg lenger. Er jo litt redd for at dette skal gå utover sønnen min igjen, når de er ute, men det er vel et evig dilemma dette her. Vanskelig situasjon, men jeg mener at de barna som er hjemme hos oss inne eller ute får følge de reglene vi har, hvis ikke fåt de gå hjem.

Samtidig har jeg prøvd å forklare sønnen min viktigheten av ordet nei, men det er nok ikke alltid like lett.

Jeg orker ikke føle meg innvadert i mitt eget hus:)

[ღDidrikmamsenღ]

Jeg kjenner henne ikke så veldig godt. Det er akkurat det som gjør det veldig vanskelig også, vet ikke hvor mye hun tåler å bli satt på plass. Har prøvd noen ganger, men da bare blir hun helt vill og stikker av. Men jeg tenker litt slik at i mitt hus er det jeg som bestemmer og alt det der..

 

Tror nok de blir veldig overbeskyttet for alt og ingenting. Men jeg mener de må lære litt manerer og folkeskikk fordi jeg da. Hun skal jo begynne på skolen til høsten også da..

 

Men på en annen side så har jeg ett englebarn da.. Hun er veldig voksen av seg og gjør skjeldent noe galt. Så jeg er jo vant til det igjen..

[ღDidrikmamsenღ]

Akkurat på samme måte er det her Pinky79! Men tror nok ikke det går utover Malin fordi, for hun er veldig egenrådig, så bryr seg ikke om hva andre mener. Må nok bare begynne å være litt mer bestemt når jeg snakker med henne...

[*1+1=2 små*]

å mene at bare fordi hun har mistet sin mor, så skal hun få lov å gjøre hva hun vil fordi det er jo så synn på henne, synes jeg er idiotisk! Man hjelper henne IKKE ved å sy puter under armene!

 

Vær bestemt, det er DITT hjem hun har nok bare godt av det! Kan jo meget godt være at det er derfor hun kommer til deg?!

[ღDidrikmamsenღ]

Det mener jeg også, men er litt vanskelig når alle andre gjør det. Lurer på om kanskje hun ser på meg som litt en sånn morsfigur, har fått høre at jeg ligner på moren hennes skjønner du. Og i tillegg har jeg samme navn som moren :S

[Gjest]

De sier jo at faste grenser gjør barn trygge (selvom ikke det er like populært bestandig), og det er vel nettopp det hun trenger. Å føle seg trygg:)

[ojoj, NÅ er det liv i leiren!!]

hm.. ett tips, (kan hende du pleier det da men..) er å sette deg ned på huk foran henne når dere preiker så hun kan se deg i øynene og du i hennes, da blir du gjerne fortere kjent med henne og hun deg, og det blir enklere å lese reaksjonene hennes bedre, hun får lettere tillit til deg også ved at du går ned i hennes høyde når dere preiker. du kan jo også prøve deg frem med litt forsiktig kroppskontakt (en vennlig lett hånd på armen hennes eller noe) så blir dere fortere kjent, og hun kan kanskje føle seg trygg på deg og vil respektere det du sier etterhvert,

 

situasjonene jeg tenker på her trenger bare vare noen sekunder av gangen

 

 

 

 

 

nei herregud... bla bla bla bla bla bla.... forsvant litt inn i mine egne pedagogiske tankerekker her....

[ღDidrikmamsenღ]

Setter meg bestandig på huk når jeg snakker med barn jeg I allefall når jeg skal forklare ting.

[ღDidrikmamsenღ]

Tror på det med grenser jeg ja, funker i allefall fint her i huset. Får se hvordan det blir neste helg for da kommer de igjen

[ojoj, NÅ er det liv i leiren!!]

hehe, ja, ikke sant? tenkte meg litt bort i sted:)

 

 

[Mø schæl!]

For det første: jeg skjønner deg veldig godt, for vi har en nabogutt ala denne typen vi også. Vet akkurat hvor slitsomt det kan være, og hvor kort lunta kan bli.

 

Men for det andre kan jeg heller ikke la være å tenke: stakkars lille jente. Hun har faktisk mistet mammaen sin! Antakeligvis det kjæreste hun hadde her i verden, sitt ankerpunkt og trygghet. Faren har hun kanskje ikke så mye "trygghet" i, jeg vet ikke - men bare det at hun er så mye hos besteforeldrene sine tyder jo på dette.

 

Nå mener jeg IKKE at du bare skal se gjennom fingrene med oppførselen hennes, for det vil ikke være rett verken for deg eller for henne. Men jeg tenker bare at dette muligens er måten denne jenta avreagerer på! Hun har tross alt opplevd et barns verste mareritt: å miste mamma. Hvis jeg var deg, tror jeg at jeg ville ha prøvd å ta meg en god prat med jenta. Satt deg ned, ha god tid, og prøvd å forklare hvordan reglene fungerer hjemme hos dere. Si at du forventer at hun prøver å følge disse når hun er med dere. Og at du skal hjelpe henne underveis og veilede henne. Joda, vet at dette er "fine ord", men kanskje det kan fungere og at dette rett og slett blir snudd til en positiv opplevelse for dere alle? Klarer du å tenke at du på dette tidspunkt kan være et ankerpunkt for henne, være noe positivt i tilværelsen hennes? Kanskje blir du henne som denne jenta mange år senere tenker tilbake på som noe trygt og godt?

 

Lykke til :-)!

[ღDidrikmamsenღ]

Men greit å si det da, ikke alle som tenker slik har jeg erfart...

[Anna Nym :o)]

Har ei slik nabojente selv.

 

6 år, og uten foreldre som setter grenser. Hun gikk rett inn her før. En gang sambo jobbet på altanen oppe så han plutselig at hun stod å hoppet i senga.

 

Sier at hun MÅ banke på. Etter to år har hun kommet seg litt da. Hører at hun går inn i gangen sier "oops" går ut igjen og banker på.....

 

Hun syns sikkert min sønn har verdens strengeste mor, men har lært seg til at det er strengere regler her i huset.

 

Du må også sette grenser. Og grenser kan du sette i ditt hus selv om du ikke kjenner henne så godt. Si at i ditt hus må du følge dine regler.

 

Selv om jeg til tider kan synes det er nok å sette grenser på mine egne barn, om jeg ikke hele tiden skal gjøre det på andres også.

 

 

 

[Gjest]

Gjør som meg, vær vennlig men bestemt. Her i vårt hus gjelder våre regler og de gjelder for både egne og besøkende barn.

Jeg bruker ofte litt humor, men lar det klart skinne igjennom at jeg mener det også. Jeg er ikke "sur", men markerer tydelig med korte greie beskjeder i en hyggelig tone.

 

Jenta har had det stritt siden hun har lidd et enormt tap, noen bar reagerer ved å bli vanskelige. Så litt tålmod og overbærenhet skal man ha da, men ikke la ungen "herje" som hun vil heller.

Vis gjerne omsorg, snakk med barnet og ta gjerne kontakt med besteforeldrene. Inviter dem på kaffe en dag hun er der og snakk litt åpent men hygge med dem. Vis forståelse, det er ikke lett for dem heller.

[ღDidrikmamsenღ]

Hun er så mye hos besteforeldrene fordi at faren er så pass handikappet at han ikke kan ta seg av de selv slik jeg har forstått det. De hadde mange å forholde seg til fikk jeg beskjed om her en dag, så forstått det som at han har hjemmehjelp eller noe i den dur som hjelper til med kveldsstell og slikt på barna..

 

Besteforeldrene er heller av det spesielle slaget de også, å invitere de på kaffe kommer nok ikke på tale hehe. Men vi har vært sammen på lekeplassen og vi er på hils og småprating da

[OsloMor]

Synes selvsagt ikke at du skal la henne ture fram for å være "snill" mot henne, men hun er enda ikke fylt 6 år og har mistet moren sin. Hun vil vel bli sett da, ikke like greit for gamle besteforeldre å oppdra barnebarna slik foreldre gjerne oppdrar ungene sine.

 

 

 

[ojoj, NÅ er det liv i leiren!!]

huff.. ble litt tung i hjertet av det her.. vil bare oppfordre deg til å være en god og trygg voksen for denne lille jenta, tenker det nok kan være slitsomt til tider å "få et slikt ansvar" men det er jo det du har fått da, egentlig.. lykke til! og det vil nok være godt å tenke at du gjør en liten forskjell for henne:) gud, tenk om det var ditt/mitt eget barn som hadde det slik, hadde vert evig taknemmelig om en nabodame hadde "forbarmet" seg over ungen min...

 

... nei, huff. lykke til (med denne helt sikkert superskjønne jenta som sikkert prøver å være tøffere enn hun egentlig er..)

[ღDidrikmamsenღ]

Joda, sant det tjukkebolla. Men veldig vanskelig da!! Får se hvordan denne sommeren blir =) Regner med hun blir her en del for å si det slik =) Tusen takk for svar alle sammen =)