Føler meg så teit

[Anonym bruker]

Har sosial angst som bare har blitt værre og værre med at jeg var sykemeldt og sengeliggende ført 7 mnd i graviditet og deretter vært hjemem med barnet mitt i et år, jeg er nå gravid igjen og har problemer helsemessig med å forlate huset så derfor har jeg heller ikke trengt det.

 

Og med at jeg ikke har måttet tvinge megselv ut så kjenner jeg at jeg sliter mer og mer, sist legetime tok jeg bussen alene siden jeg for første gang på lenge ikke var svimmel og fare for å besvime. På veien ned merket jeg at jeg fikk mer og mer panikk, jeg vet at det ikke er noe farlig og sånn men klarer ikke å dempe panikk følelsen. Endte med at gubben og jentungen måtte møte meg etter legetimen.

 

Neste uke skal jeg til sykehuset for samtale, da jeg har søkt om ks. (ja er gravid igjen derfor jeg måtte til legen.)

Det er tidelig om morran og jeg vil ikke ha gubben med inn på møtet siden jentungen må bli passet på.

Men alikevel må han stå opp tidelig for å være med meg til sykehuset, klarer ikke tanken på å dra alene. Er 2 busser som vi skal på og så skal man finne fram på sykehuset.

 

Føler at det er jo fryktelig teit å dra jentungen ut tidelig om morran og med på to busser, koster jo mye mer med to voksene på bussen også videre.

 

men er redd for at jeg skal få panikk og bare dra hjem igjen hvis jeg drar alene.

 

Og angsten for å få avslag på søknaden gjør det jo ikke bedre.

 

Mannen min sier ingenting da, han bare støtter meg i mitt valg og klager ikke på noen måte. Bare fikk seg fri fra jobben og har beregnet å dra inn med meg.

 

Men jeg blir så sint på meg selv, en voksen dame på 30 som til og med er mamma, som har reist halve jorda rundt alene og nå tør jeg ikke å reise på en busstur alene engang.

[Anonym bruker]

Du må ikke føle deg teit...det er no det første. Tenk på alle andre som har det på samme måte. Ingen som skal se ned på deg fordet, og gjør de det så er det folk som har opplevd lite i livet selv og ikke har bedre ting å gjøre på enn å bry seg om andre.

Jeg har selv hatt depresjon og panikkangst.. Jeg var overbevist om at jeg kom til å bli innlagt osv osv. Og var overbevist om at det hadde klikket fullstendig for meg. Jeg gikk til psykolog, og det første han sa til meg var at jeg ikke kom til å bli gal. Bare det lettet trykket enormt. Jeg fikk panikk på bussen, i butikkø, i banken ++ overalt egentlig. Men jeg hadde bestemt meg for en ting. Jeg SKULLE komme gjennom dette (uten medisiner, for jeg var redd de også). Så jeg tvang meg selv til å bli sittende på bussen, stå i kø i butikken osv...og for hver gang ejg "overlevde" dette så sa jeg til meg selv at "klarer jeg dette så klarer jeg alt"...etter hvert ble det bare bedre og jeg kunne etter hvert si at jeg hadde tatt kontroll over mitt liv igjen.

Og sist men ikke minst så snakket jeg masse med venninnene mine om dette. Sa rett ut at jeg var dritredd alt mulig uten grunn, slik at om jeg skulle finne på å stikke av fra noe så var det derfor Og bare ved å si det så trengte jeg ikke å stikke av fra noe..merkelig men sant.

 

Håper du finner ut av dette. For min del så hjalp det å bare prøve og prøve og strekke strikken litt og litt...nå er jeg så og si angstfri