Mitt samboer-problem i dag.... noen geniale løsninger til meg?

[Anonym bruker]

Min kjære har problemer med å vise følelser, nærhet og omsorg.

Vi venter barn om noen mnd-er og jeg har ett fra før, han sier han bryr seg, og jeg vet han gjør det. Tviler liksom ikke på det, og han behandler meg med respekt og likverdighet så der har vi ingen problemer. MEN i den situasjonen jeg er i så vil jeg gjerne har en mann som kan gi meg en klem, et klapp på kinnet, en armkrok på kvelden og en skulder og være lei meg på...UTEN at jeg må be om det!!! Hvor koselig er det å få nærhet og intimitet når en må be om det liksom?? Og ikke kun i denne sammenheng, men til daglig.. ellers i hverdagen også.

Og dette med sosiale sammenkomster, han har ingen problemer med å gå ut i helgene, enten alene eller vi har gått sammen, men når det kommer til å stelle seg å gå i 17-mai tog sammen med meg og mitt barn da går det ikke, for han skulle på jobb. Greit det, men toget var kl 12 og han startet jobb kl 15. En time eller to sammen med oss liksom??

Blir bare så lei meg, tankene spinner og lurer på om det er sånn det skal være i all fremtid? Er det alltid meg som må gå alene i slike tilstelninger?

Og snakke med han..!!! JA, det har jeg gjort mang en gang og han ser selv problemet men klarer ikke gjøre noe med det.

Jeg har funnet meg noe som er sååååå langt i fra et A4 menneske, men det var vel mye derfor jeg falt for han også, men litt kan en vel ofre av seg selv uansett?

Blir lei langt inni meg, føler meg bare i veien noen ganger selv om jeg vet han ikke hadde villet vert meg foruten, og vi har hatt disse diskusjonene mange ganger, det har til og med blitt krangling, dette kan føre meg til bristepungtet der jeg titter meg om etter noen som kan gi meg det jeg savner i hjemmet, men vil ikke miste han!!! (har aldri vert utro altså men tanken har streifet meg, og muligheten har vert der)

[Anonym bruker]

Er en vanskelig balansegang det der, når en finner en partner som er så forskjellig fra en selv.

 

Man må akseptere hverandres ulikheter, det går ikke ann å forandre på andre, bare på seg selv! Men samtidig har denne mannen nå valgt å få barn, og det forplikter. Av og til må man gjøre ting man egentlig ikke vil, fordi det er en del av foreldrerollen. Å få barn er ikke bare å gi de tørre bleier og mat, de skal følges opp på så mange flere måter. De skal ha opplevelser og ferie, de skal følges opp på fritidsaktiviteter, alt fra loddsalg for musikkorpset til samkjøring til fotballtrening må man regne med. For ikke å snakke om skolen, det er en jobb å ha skolebarn, med 20 elever i klassen, 10 år på skolen og to foreldrekontakter i året må alle foreldre regne med å bidra på den jobben også.

 

Regner med dere har pratet om dette, og tenkt gjennom hva dere begir dere ut på før dere nå får barn. Jeg synes ikke mannen din skal gå på akkord med seg selv for din skyld, du gikk inn i et forhold med han med åpne øyne. Men for barna sine forventer jeg at han skal gjøre det, de har ikke valgt sine foreldre, men har likevel krav på oppfølging og opplevelser på lik linje med de barna som har foreldre som elsker 17-mai og andre folkefester og feiringer.

[Anonym bruker]

HI her.

Jeg vil heller ikke at han skal forandre seg, men dette med å gi litt av seg selv.

Fra starten av dette forholdet har ting gått som han har villet, vi bodde hver for oss først (selvfølgelig) han overnattet stort sett aldri hos meg, han trivdes ikke i leiligheten som jeg bodde i men han var ofte på besøk på kveldene. Greit nok, jeg var hos han når mitt barn var hos far.

Han var usikker før vi ble sammen, skal/skal ikke, greit dette også... men helgene var vi sammen, da var alt greit. Så jeg stilte han et ultimatum, alt eller ingenting. Han valgte alt.

Vi bestemte oss for å få barn, han ville mens jeg måtte tenke meg om, det endet opp med at p-pillen gikk i søpla. men han skulle ikke flytte sammen med meg med det samme, og han skulle heller ikke sove hos meg. Når skulle da sexen finne sted??? Jaja, det ble som det ble. Vi flyttet sammen og alt skulle bli bedre, og på mange måter ble det det.. men dette med nærhet og intimitet har jeg fått beskjed om at når vi flytter sammen blir det bra, når vi blir gravide blir det bra, når vi har fått barnet blir det bra... men det blir aldri bra!!! Og ja, kall meg gjerne et naivt kvinne menneske men mannen betyr av en eller annen grunn fryktelig mye for meg, og vil ikke gi slipp på han.

Håperi det lengste at han skal kunne gi meg litt av det jeg trenger. Og synest ikke det er for mye forlangt, når ting har gått i hans tempo og regi hele veien...

Dette med barn er han enig i under hver samtale, at han kunne vert flinkere med mitt barn, kunne vert flinkere både slik og slik men det skjer ALDRI!!!!!

Litt rotete dette da men håper det går ann å forstå!

[Anonym bruker]

Høres ut som dere hadde et nokså tynt grunnlag å skulle ønske dere barn på med alle de forpliktelser som følger.. Men det er nå så.

 

Det jeg tenkte da jeg leste innlegget ditt var at oi, det er jo meg! På andre siden... Når det kommer til kos og klem er jeg elendig! Liker det rett og slett ikke, og jeg er hunkjønn!!! Å snuske på lillemann har jeg ingen problemer med, det er veldig koselig, men jeg klarer ikke å ha mannen min "rundt" meg.. Kan holde i hånda når vi går, ellers er jeg lite kosen. Noe han savner og vi har snakket om det tusen ganger. Men jeg kan ikke bare plutselig skru på en knapp og begynne med det! Jeg må rett og slett ha litt rom rundt meg, og puste litt..

 

Ikke for å forsvare typen din, ikke i det hele tatt, for jeg forstår veldig godt du savner det, men vi mennesker er forskjellige og har ulike behov også når det gjelder kroppskontakt.

 

At han ikke er så flink med ditt barn er noe annet.. Syns han det er vanskelig at det ikke er hans? Er han klar over at når den lille kommer så må han trø til med den eldste også??

[Dunder]

Når det gjelder kos er jeg enig med hun over at man må respektere at fok er forskjellige. Jeg er selv veldig lite romantisk og kosete, og har andre måter å vise kjærlighet på.

 

Synes det er verre med det at han ikke vil delta på ting. Det er ikke noe vanskelig å gå i et 17.mai-tog, selv om man ikke liker det. Hvis sånne ting betyr mye for deg, så burde han klare det. Blir litt dumt å si at han ikke klarer å skjerpe seg.

 

Du må nk akseptere at han er den han er, men han må faktisk lre seg at man av og til må gjøre ting man ikke liker for å glede andre.

 

[Anonym bruker]

HI her.

Kan starte med at i mitt forrige forhold der holdt x-en på å kvele meg med kos å klem å kyss osv.. skulle helst sitte i samme stressless under film titting, og det var altfor altfor mye!!!

Så jeg vil ikke ha en som sitter oppå meg, men en klem en gang i blandt, en liten bemerkning på at en bryr seg, selvfølgelig kan dette gjøres på mange måter, men for meg er dette måten han kan vise det best til meg på.

Og hadde ikke savnet så mye av det om han kunne holdt rundt meg når vi la oss, og der vil jeg heller ikke ha for mye.. hehe, gjerne at vi sovner sammen, men selve natten igjennom har jeg ikke behiv for hud mot hud konstant!!

Men det skal også sies at vi hadde mye mer sex før, men det er vel meget meget labert nå, og det er ikke meg det stopper i.. Siste årene har det ikke vert så mye, en gang i blandt og når nærheten og samhørigheten forsvinner der også, hva er igjen da liksom??

 

Vi har diskutert dette med barn, at min skal behandles på lik linje med våres, og derfor skremmer det meg at han engasjerer seg så lite i min sin, blir det like lite i begge eller kommer forskjellen til å merkes tydelig? Og her må omsorgen komme frem i han også, og jeg vil at mine barn skal vokse opp i et hjem og i en tro på at det er lov å vise følelser, det er greit og det er bra. Og det skal ikke herske noen tvil om at foreldrene bryr seg om hverandre.. men det er vanskelig å vise dette alene.

[Anonym bruker]

HI igjen,

Dunder.... vanskelig å forklare, jeg vil ikke at han skal forandre seg, og jeg mener ikke kos konstant!! Vil ikke ha dette, men en liten bemerkning en gang iblandt, når en ikke har sex heller lenger (knapt nok) så føler en seg bare i veien, som en produsjonsmaskin, og samtidig som en vokser og legger på seg så gjør dette noe med selvfølelsen når mannen ikke klarer vise at han bryr seg,

 

Ja jeg synest det er ille at han ikke kan delta på verken eller, ingen verdens ting. Klarer knapt nok å få han med på familie middager, men han forventer at familien skal stille opp for oss når vi trenger noe, jeg vil ikke spørre noe mer for synest det er ekkelt. På 17.mai i går fikk jeg mange spm om hvor mannen var.. øh.. jo hjemme og sløver?? Faen altså!!!

Og jeg mener en må kunne gi av seg selv og ofre seg selv litt for at barna skal ha det bra eller få gjøre ting de liker.

Liker ikke sosiale sammenkomster jeg heller men jeg har barn og dette følger med!!!

[Dunder]

Ja, nettopp. Jeg har aldri vært noe glad i familieselskaper, julefeiring, 17. mai osv. men jeg har forstått at nå som jeg har fått barn er det bare å bite tenna sammen!

 

Må bare spørre: Har han litt sosial angst eller noe?

[Anonym bruker]

HI her.

Dunder... Ja jeg begynner og lure på dette med sosial angst!!

Vet rett og slett ikke min arme råd, hvordan skal fremtiden bli liksom..ene og alene med barna og den samme bortforklaringen hver gang år ut og år inn i alle sammenhenger?

Orker ikke det, og har vert nær å gå fra ham tidligere grunnet dette og diverse andre grunner, men klarer det liksom ikke. Jeg er jo fryktelig glad i han, men å være ensom i et forhold er verre enn å være ensom alene!

[Anonym bruker]

ang det å ha vanskelig fr å vise følelser..der sliter jeg også

han kan gi meg et lett kyss på munnen når han drar ut igjennom døra en tur.

Men jeg savner nærhet og kos også jeg.

jeg har jo klaget mange ganger jeg. Men han sier han har vanskelig for å vise følelser. Og visst jeg maser og gir han press på det så blir det værre. For han kan ikke gjøre det på kommanda da blir det falskt mener han.

 

Så skjønner hva du mener der da.

[Anonym bruker]

HI her igjen.

Jaja, så min kjære samboer ville se film nå, så jeg har tilbrakt en time i armkroken hans med en hånd på en bar skulder, hææærlig spør du meg!!

Skal ikke mer til for å få en stakkars gravid hormonbombe i bedre humør.

Han dro nå på nattevakt, og jeg sitter igjen med en varm klem, et kyss og et : "jeg elsker deg mer enn du tror, og mer enn jeg klarer å uttrykke"

Så nå skal jeg tasle meg til sengs med et smil om munnen og sove godt:)

Er ikke stor forlangende synest jeg, og dette var ekstra godt når det kom fra hjertet og ikke etter mitt ønske:)

Skal ikke mye til:)