Hva skjer med meg da?

[stinky-monkey]

Jeg er gravid med nr.4, og klarer ikke glede meg over denne graviditeten. Selv om den var planlagt. Vi prøvde i 3 mnd før jeg ble gravid, og da jeg tok testen så ble jeg kjempe glad.

Men siden da så har jeg bare følt meg trøtt og sliten, og klarer ikke glede meg over noe.

 

Jeg leser mye her inne på barnimagen, men klarer ikke å engasjere meg så veldig.

Jeg kjøpte et Gravid blad for et par dager siden, og leste gjennom det på ti minutter, det var ingenting som var intresant for meg inni der.

Og når det gjelder navn, så har vi alltid hatt både guttenavn og jentenavn klare siden før vi blei gravid omtrent.

Men nå klarer jeg ikke finne noen navn jeg liker. Ikke ett eneste navn.

Ingen guttenavn er fine nok, og ingen jentenavn er fine nok.

 

Og når det gjelder kjøpe inn ting, så har jeg alltid gledet meg til å kunne handle alt mulig til babyen, mens denne gangen så orker jeg ikke tenke på det engang. Har tenkt noen ganger "hvor lite kan vi klare oss med til denne babyen? Trenger vi noe nytt? Trenger vi seng? Babyen kan jo sove i en skuff? He, he.. seriøst, jeg tror nok jeg kommer til å være akkurat like glad i denne babyen som i alle de jeg har fra før, men jeg klarer ikke engasjere meg eller glede meg over dette.

 

Skjønner ikke hva som skjer!!

Er det bare jeg som er sånn?

[Amazed..♫ 01.02.2012 ♫]

Det er nok helt normalt, vil jeg tro. Er man trøtt og sliten, gjerne vert mye dårlig, så har man jo lite overskudd.. og har man lite overskudd, så kommer gjerne denne likegyldighetsfølelsen. Du blir nok like glad i denne babyen som i dine andre barn, det er bare hormoner og generelt slitenhet som spiller inn, tipper jeg

[stinky-monkey]

Ja, får håpe det er det. Kanskje det kommer seg etterhvert.

Når jeg tenker meg om, så er jeg blitt ganske likegyldig til alt rundt meg. Tv f.eks.. ingenting som er gøy å se på, alt er uintresant.

Jeg sitter for det meste inne og sturer, og har knapt energi til å gå utenfor døra. Orker ingenting, har bare lysst å sove hele tiden.

 

Nå er jeg snart ferdig med 1. trimester, og da håper jeg de har rett i at man får energien tilbake :-)

 

 

[+Tina+]

hei hei!

dette vil jeg ha antatt som helt normalt!

jeg er helt enig med hun som skrev inn tidligere, og så vil jeg si det at hadde jeg vært gravid med nr 4, og ville jeg tatt meg lov til å føle det du føler fortiden. det er ikke lett å være gravid og ha 3 barn fra før av som også krever sitt!

Dette går så bra så!

Lykke til!

 

Klem:)

[stinky-monkey]

Takk for det :-)

 

Ja, dere har vel rett, det er sikkert normalt å føle det slik.

Bare håper det kommer seg etterhvert, orker ikke ha det slik i 6 mnd til av svangerskapet!!

 

Takk for svar og oppmuntring begge to :-)

[mamsen til 3]

Hei,

Jeg er gravid med nr. 3 og har også følt det slik en stund. Ble kjempeglad når jeg tok testen, selv om graviditeten kom fort, men så har det gått over i usikkerhet. Alle venninner virker å ha fått de ungene de skal ha. Har rett og slett følt at jeg er blitt litt for gammel til å starte på ny baby-tid. Har en 3 åring og 6 åring fra før. Har vært litt frustrert for at jeg ikke har kunnet hente opp mer entusiasme. Har begynt å lure på om det er noe galt med babyen, siden jeg føler sånn likegyldighet. Men i dag fikk jeg høre at to av naboene også var gravid og det fikk meg til å se mer positivt på det.

Har ofte sett på de to jeg har og tenkt at aldri i livet om jeg ikke kommer til å elske dette barnet, like mye som de to fra før....så det ordner seg vel. Satser på at det er hormoner som gjør at jeg vingler fra dag til dag ang. nr. 3.

 

[Gjest]

Jeg er førstegangs jeg, og dette barnet var VELDIG ønsket! Mot slutten av første trimester var jeg imidlertid så likegyldig at jeg sikkert like gjerne kunne satt meg til og pimpet vin...

Det var en helt grusom tid, hvor absolutt ingen ting virket interessant!

Jeg brydde meg ingen ting om verken navn, innkjøp, forberedelser, eller prat om babyen, men dette har heldigvis gått over.

For min del tror jeg det var et sjokk som følge av at livet mitt kom til å bli så forandret. Alle rundt meg begynte å snakke om alt jeg måtte ofre osv, og selv om jeg aldri har gjort det de sa at "det kom til å bli slutt på", begynte jeg likevel å angre.

 

Nå har det heldigvis gått over i begeistring! Det skjedde omkring uke 21-22, når jeg kjente liv for første gang. Da følte jeg at den "tingen" jeg gikk rundt og var likegyldig til, faktisk var et bittelite menneske.

Håper ( og tror!! ) at det går over fort til deg også!