Kommer ikke over bf

[Anonym bruker]

Utrolig irritert på meg selv. Jeg gikk fra ham for en stund siden, fordi han alltid prioriterte venner, jobb og å sove fremfor oss. Jeg klarer ikke å gi slipp på ham. Glemme ham og tillate meg selv å gå ut og ha det gøy, kanskje til og med flørte litt. Han var veldig lei seg da jeg gikk. Nå sier han at han er glad i meg..... Men når jeg spør om vi skal finne på noe sammen alle tre sier han nei ganske ofte til fordel for kamerater. Klarer ikke å slutte å tenke på at vi skulle vært en familie vi tre... Jenta mi på 3 år har forandret seg i det siste, tydelig at bruddet går veldig inn på henne. Det er så vanskelig alt sammen... Er så lei meg for at hun ikke har det bra for tiden. Hun snakker en del om at pappa bor helt alene nå... etc. Hun vil stort sett ikke til ham heller når de skal ha samvær. Kjenner meg frustrert og fortvilet.

[Anonym bruker]

Min erfaring på det området er at det var den knuste drømmen om den perfekte familien som jeg ikke kom over. Barnefar var selvfølgelig en stor del av den og derfor tok det også så klart lang tid før jeg kom over han. Det å plutselig skulle sitte alene med ansvaret var skremmende og plutselig så jeg på barnefar som en stødig klippe selv om han er det totalt motsatte:( Vet ikke om du skjønner hva jeg mener, men det kan jeg trøste med er at det går over- men det tar tid. Jeg ble alene under svangerskapet så jeg slapp den omstillingen, men var så full av hormoner at var helt for jævlig. Idag er barnet 2 år og jeg er over han for ei god stund siden. Han er bare blitt enda verre og prioriterer ikke barnet sitt. Idag ser jeg på han som en patetisk fyr som jeg faktisk syns litt synd i som ikke skjønner hva han bortprioriterer. Om han fortsetter prioritere kamerater selv etter bruddet virker det ikke som han har tatt lærdom av feiltrinnet så lite sannsynlig det vil bli noe forandring. Tviler ikke på at han er glad i deg- men du bør jo tenke på om du kan leve kun med følelsene hans eller om det ikke hadde vært kjekt å hatt litt av han i tillegg også

Ang barnet ditt har jeg som sagt ingen erfaringer på akkurat det området så kaster ballen videre til noen andre som kanskje har tips og råd!

 

[oslojente80 Mina f 07.09.06]

Huff, helt forståelig. Da det er ingen som ser for seg å bli alenemamma liksom:(

 

For min del så var det mest sårende det med familie. At vi ikke var en familie lengre, men jeg savnet ikke selve bf nei. For jeg var så dritt lei av å bli tatt for gitt. Han brydde seg så lite om datteren sin også da vi var sammen. Jeg følte at jeg hadde tatt imot hans datter fra før med åpne armer, men at han overså vår felles datter.

 

Men jeg savner min exstedatter veldig:(