Skulle ønske det var en angrerett

[Anonym bruker]

..ikke på barn men på faren til barnet. Hadde jeg visst for snart 6 år siden at faren til barnet skulle oppføre seg på denne måten ville jeg tatt abort. Brutalt men sant!

 

Fortvilende at man ikke kan gjøre noe med dette i ettertid. Det burde være en mulighet til å frata foreldrerett og alt av samvær basert på umodenhet, evig egoisme og null forståelse for at rutiner og trygghet er til barnets beste. Hvorfor er det så vanskelig å sette barnets hensyn først? Hvorfor er det så vanskelig å holde seg til oppsatte avtaler og tradisjoner?

 

Jeg hater meg selv for at jeg ikke gav blaffen i ham og flyttet nærmere min egen familie isteden for å bli et sted hvor alt ligger til rette for ham og ikke meg. Jeg burde forstått tidligere at han aldri kommer til å forandre seg.

 

Jeg kan aldri tilgi meg selv for å ha "valgt" en slik mann som far til barnet mitt, som fortjener en far som setter barnet først, elsker det over alt annet og vil gjøre alt for at barnet skal bli lykkelig. -Inkludert å behandle mor til barnet med respekt og omtanke.

 

Nå må jeg prøve å gjøre det beste utav situasjonen som den er, men aner ikke hva jeg skal gjøre. Det er som å drukne sakte i en hengemyr av sine egne feilgrep. Kanskje skal man ikke alltid handle til hva som er til det beste for barnet? Må man av og til sette seg selv først og berge barnet og seg selv vekk fra et slikt menneske? Før barnet blir gammelt nok til å forstå hvordan faren hans egentlig er? Eller holde ut til barnet blir gammelt nok til selv å forstå og dermed ikke ønske mer kontakt med far?

 

Jeg klarer ikke tenke klart mer, er så lei meg, så skuffet, så oppgitt at tankene går helt i surr. Vet ikke hva jeg skal gjøre.

[Dunder]

Det kom ikke helt frem om du er sammen med barnefar eller ikke. Da er det litt vanksleig å kommentere.

[Anonym bruker]

Du bør velge det som gjør at du har det godt. Grunnen er at for at barnet skal ha det godt, så MÅ mor ha det godt. Ikke ofre deg for en far som er "dritt".

 

Du skal ikke vente til barnet finner ut hvordan far egentlig er, men gjøre noe nå!

 

Barnet blir voksen før det ser slike ting.... Og det ser det fra en helt annen vinkel den du gjør, uansett.

[Anonym bruker]

Hi her, neida vi er ikke sammen. Og det er jeg _veldig_ glad for. Hadde ikke orket en hverdag sammen med den mannen.

[Anonym bruker]

Vanskelig å gi råd uten å vite hele historien, men bare ut i fra det du skriver her ville jeg sagt at du skal flytte. Flytt nærmere din familie og venner, få deg en trivelig leilighet og jobb. Har du det bra har barnet det bra, og det er deg ungen er sammen med hver dag.

 

Svelg noen kameler og oppfør deg som en engel mot barnefar, send bilder og oppdateringer, la han ha samvær når han ber om det, men ikke ellers. Når ungen en gang lurer på hvorfor samværet evt er sporadisk eller ikke eksisterende har du gjort alt riktig, og ingen kan skylde på deg for at ting er som de er.

 

Du lever bare en gang, og du skal være tilfreds og ha det bra i dette livet, eneste som kan sørge for at det skjer er du selv. En dag er sønnen din voksen og skjønner at du elsker han over alt, men at du også har et eget liv å leve. Så tenk på deg selv, og på sønnen din, og hvordan deres hverdag kan bli best mulig. Barnefar må sørge for seg selv, og så lenge du ikke spolerer samvær gjør du ingenting galt i å være din egen lykkes smed. Masse lykke til!

[Anonym bruker]

Tusen takk for gode svar

[Anonym bruker]

hei:)

 

jeg er i ca samme situasjon som deg. det ble slutt mellom meg og barnefaren 7 uker før fødselen pga at han behandlet meg som dritt, var utro med 3 forskjellige og kom med løgner dag og natt leeenge..

dette var så utrolig slitsomt for meg, spesielt den siste tiden før fødselen.. grunnen til at jeg ikke gikk fra han før var at jeg var så redd for å bli alena,

han hjalp meg aldri med noe, ikke kunne han handle eller bære varer, han kunne ikke gjøre noe husarbeid og ikke kom han hjem om kveldene. han var aldri hjemme så å si, og når han var hjemme var det kun for å få sex så dro han igjen. jeg burde jo virkeli ikke latt han få sex, men klarte ikke si nei.. var ett helt forjævlig svangerskap for å være ærlig.. jeg gråt meg i søvn ca hver eneste natt, og var stresset hele tiden.. i tilegg gikk jeg på skole, og var utrolig sliten pga det også. sitte på en stol 8 timer og skrive notster er ikke noe særlig når man er gravid..

så da det ble slutt var det fordi jeg fannt ut at han hadde vært utro igjen. dette var da vi var på familimiddag hos familien hans.. grusom måte å avslutte forholde på.. hjemme hos familien hans..

så kom jeg meg hjem, var helt knust og fikk vondt i magen.. hadde vondt i 3 uker etter dette, pga at jeg gråt mye og stresset enda mer.. så så jeg ikke så mye mer til han, borsett fra da jeg så han og hun som han hadde vært utro med siste gangen.. de var jo overalt til slutt, på kino, på butikken, på gata uansett hvor jeg var.. holdte på å bli gal..

så kom dagen da jeg skulle føde, å da klarte han å prate med hun dama si mens jeg hørte på. da ba hun han komme til henne i stede for å være hos meg (jeg som skulle føde barnet hans) men han dro ikke pga jkeg sa d til mora hans og hun tok seg en prat med han. jeg klarte ikke si noe selv.. hadde jo rier å vondt..så han ble med på fødselen, og han var jo egentli ganske flink.. men det var fælt, og jeg angret på at han fikk være med..

så da barnet var født så var han hos oss av og til mens vi var på sykehuset.. jeg lot han ta det førstwe badet. noe jeg angrer på.

etter at vi dro hjem fra sykehuse så hørte jeg ikke så mye fra han, det var en sjelden gang etter at han hadde pratet med moren sin. jeg fikk melding hos han først så ringte moren like etter og sporte om han hadde tatt kontakt.. noe jeg syntes var hel idiotisk.. om han ville prate med meg og høre hvordan barnet hadde det kunne han gjort det uten at moren hans måtte be han om det.

så var det mye rot og mye stress og veldig vanskelig for meg.. han brukte meg når han trengte noe. låne penger eller ville ha sex han ikke fikk hos den nye dama. og jeg dom som jeg var ga han alt. for jeg elsket han jo enda.. det var da veldig sjeldent at jeg sp han så det sjedde ikke så mange gang.. heldigvis..

angrer så sykt mye på dette, men det som er gjort er gjort..

siden da så har jeg ikke hørt noe fra han så å si.. en sjelden gangm, han har nesten ikke sett barnet siden fødseln.. han var i dåpen, og en gang var han en helg på besøk, men da måtte jeg gjøre alt av stell og slikt.. han bare lekte litt.. så har han holdt helvette med meg, kommet med flere usannheter til foreldrene og søskenene sine, om at det er jeg som er problemet. at jeg er sinnt og surt og bare vil krangle når han prøver å se barnet og at jeg nekter han å se barnet.. dette er ikke sannt.. sannheten er den at jeg har måttet kommet til han vær gang han har skullet sett barnet. jeg har måttet betale reise etter reise og bodd hos venner og til og med moren hans for at jeg ville at barnet skulle få muligheten til å se pappan sin.. men han har ikke stilt opp noe særlig mens vi har vært der heller.. en gang dro han til syden.. en gang stakk han av midt opå natta uten å gi beskjed da han skulle passe barnet. flaks at jeg var i samme hus.. så har det blitt mindre og mindre kontakt... nå har han ikke sedd barnet siden januar.. jeg har virkelig prøvd alt. kommet på jobben hans med barnet så han skulle få se barnet og ringt han når vi har vært i området, og mye mer.. holdt ut med moren hans, jeg jhar fått mye kjeft av henne for alle løgnene han har fortalt henne osv.. det er så mye... jeg er bare så sykt lei av alt.. orker snart ikke mer.. jeg får kjeft for hannes feil.. jeg blir den onde mens han blir den som alle synes synn på.. det nytter ikke for meg å si noe for ingen vil høre på det jeg har å si..

jeg har ny kjæreste nå, vi har vært sammen i snart ett år, og skal nå flytte sammen.. uten han hadde jeg ikke klart dette. jeg hadde blitt gal og mest sannsynlig knekt sammen.. jeg er så gla jeg kom over barnefaren, det tok ca 6,5 mnd etter brudde før jeg innså hvordan han virkeli er og har vært.. rart det der.. kjærlighet gjør virkelig blind.. jeg og min nye type ble sammen da jeg hadde vært alenemor i 10 mnd.. han har stilt opp, og vært far for barnet mitt,. jeg er så redd for at barmefaren skal ta opp kontakten igjen å kreve å se barnet osv.. for han er i kke til å stole på og jeg vet at han ikke kommer til å være særiøs når han skal ha barnet.. det blir av og på som det passer han.. han tenker ikke hva som er best for barnet..

jeg har prøvd å forklare at om han vil se barnet så må han bli kjennt med ungen mens han er i trygge omgivelser altså sammen med meg, men da svarte barnefaren at om han ikke fikk det på sin måte så ville han ikke noe.. det viser jo at han setter seg selv og sine ønsker før det som er best for barnet..

jeg tror det beste for barnet ville være om han ikke var i livet vårt.. men det ender sikkert slik at barnefaren kommer, barnet blir glad i han å så stikker han igjen..

jeg klarer ikke at barnet mitt skal bli såret slik, jeg vil jo det aller beste for ungen min.. men er ikke så lett når alle er i mot meg..

vet ikke hva jeg skal gjøre.

samboern min sier at jeg må gjøre det jeg vil og stå på mitt, og at han skal støtte meg. og jeg vil gjøre dette.. men det vil jo si at jeg ikke kan la barmnefaren holde på med dette av og opå forholde til barnet. og si at han må ligge unna..

er så slitsomt..

og jeg vil jo ikke at barnet skal lide noe, jeg vil at barnet skal slippe å bli blandet inn i dette.. men barnefarens familie prøver å blande barnet inn i dette..

hoff!

 

 

er så mye mer jeg kunne skrevet men er sikkert ingen som årker å lese så mye..

måtte bare få ut noe av dette. har holdt inne på så mye så alt for lenge..