Ærlige beskrivelser av fødsel!!!

[pifi med tre nurk]

Hei, er det noen der ute som vil dele sine opplevelser rundt fødselen med meg? Jeg er førstegangs og merker at jeg begynner å tenke mer og mer på hvordan jeg kommer til å oppleve fødselen..

På en måte er det vel helt umulig å forbedrede seg på hvordan det vil bli...og om man ønsker smertestillende osv... Jeg har nok ikke veldig høy smerteterskel, og har endel bekyrmringer rundt hvordan jeg kommer til å takle smertene!!

kan noen fortelle meg litt hvordan de opplevde dette?

[temine]

Jeg trodde virkelig jeg kom til å ønske smertestillende og rope og skrike:D

 

Når fødselen først var i gang gikk jeg inn i meg selv, sa ingenting. Konsentrerte meg bare om det som skjedde med kroppen. Stakkar sambo fikk ikke et ord ut av meg:) Jeg bare klemte handa hans hardere under riene, og skappet av mellom, var han som måtte kommunisere med jordmor:) Sa vel tre ord under førselen tror jeg, og det var "jeg må presse". Nå var fødselen min veldig intens og gikk på 3 timer fra første rie, rakk derfor ikke noe smertestillende. Rakk ikke å tenke på det heller. Om jeg hadde hatt en fødsel som varte og rakk ville jeg tenkt mer på smertestillende for å få hvile. Det er slitsomt, det er vondt...og det er til tider svært intenst. Jeg husker ikke noe særlig fra min fødsel, har blitt fortalt det meste fra sambo, av det han husker:)

 

Så, har ikke lagt mye planer for neste fødsel heller. Skal prøve å lytte til kroppen og høre på jordmors råd. Går det raskt denne gang og er det vel ikke så mye å tenke på, men tar det lenger tid kunne jeg gjerne tenkt meg å prøve badekar, dusj og litt massasje fra min kjære. Om behovet melder seg vil jeg nok rådføre meg med jordmor om smertestillende og. Kanskje jeg får tid til å drikke litt og, og spise en frukt. Hehe:)

 

Du kan ha mange tanker og ønsker rundt en fødsel, men det er viktig ikke å være fastlåst i hvordan du vil ha det. Man vet aldri hvordan sin fødsel blir, så jeg vil råde deg til å ha noen ønsker du kan prøve å gjennomføre om mulig, og ellers lytte til kroppen og råd fra jordmora:)

 

Lykke til!!

[Chloe30]

Da jeg fødte min første tok fødselen 9timer og 26 min (ifølge papirene jeg fikk med meg hjem etterpå). Før fødsel trodde jeg at jeg ville være en kjeftesmelle under fødsel, men slik ble det ikke. Under riene fokuserte jeg på å "slappe av" i kroppen og puste, og under pausene slappet jeg ordentlig av og tror jeg faktisk duppet av litt. Jeg hadde på forhånd skrevet et sånt jordmorbrev hvor jeg skrev hva jeg ønsket meg under fødsel, f.eks. ønsket jeg akupunktur, varme bad, massasje, klyx, at jordmora skulle fortelle meg hva som skal skje/ hva de skal gjøre etc. Og så ønsket jeg å føde i vann. Å sitte i badekaret med det varme vannet synes jeg lindret aller mest og var veldig "deilig" under riene. Og så hadde vi med oss iskald sportsdrikke, det var godt. Under pressriene hørte jeg på jordmødrene og pressa når jeg fikk beskjed.

 

Det jeg synes var "verst" med fødselen var da hodet sto i åpninga, men gud skje lov varte det ikke såååå lenge, hehe. Pluss at jeg fikk _de_ krampene i bena da de skulle sy noen rifter, var så sinnsyk vonde!

 

Skal ha en prins til september, så dette blir spennende......spennende å se hvor lang tid denne fødselen tar og hvordan den blir.

 

Du får ha LYKKE TIL med svangerskapet og den kommende fødselen! ;-)

[lilletrollet]

Min fødsel startet egentlig om kvelden. Ble innlagt på sykehuset med 3 cm åpning og rier litt til og fra. Lå nu der og hørte på ho som lå i naborommet og hylte og skreik som om ho skulle dø. Dette ville jeg ikke være med på!!! Ble jo vettskremt. Så da det ikke skjedde noe mer de nærmeste 2 timene spurte jeg om å få dra hjem. Det fikk jeg siden vi bodde så pass nært sykehuset. Mannen litt skremt over det valget, men turte vel ikke å si meg i mot. Vel hjemme sov jeg rimelig greit gjennom natta. Fikk servert en herlig frokost og gikk så å la meg i badekaret hjemme. Hadde vondt i ryggen og litt rier. Snakket med mamma på tlf mens jeg badet og avtalte at vi skulle komme på middag samme dag. Var jo morsdag... Står så opp av badekaret, vannet går og da går det hele veldig fort. På med litt klær, inn i bilen, sinnsykt mye trafikk så det tar 18 minutt før vi er framme på sykehuset. Virket som 18 timer for meg. Riene kommer nu hele tiden. Klarer hverken å gå eller å sitte i rullestolen inn til føden, så mannen min mer eller mindre bærer meg inn. Blir lagt i ei seng og sjekket. 8 cm åpning og beskjed om ikke å presse. Men det er jo UMULIG. Etter drøye 50 minutter er han ute. Dette var en fantastisk opplevelse, er det første jeg klarer å si. Og at vi kan godt få mange til. Ja, selvsagt var det vondt. Mer vondt enn noe annet jeg har opplevd i mitt liv. Det er litt vanskelig å beskrive, men det er vondt på en positiv måte. Og så snart ungen er ute så er det over. Da er alt glemt. Fikk ikke noe smertestillende, bare litt oksygen. Synes det hele var en fantastisk opplevelse. Lykke til!

[Nina_J]

Min fødsel gikk altfor fort...

 

Jeg våknet om morgenen av at vannet gikk. Hadde ikke merket noe til rier gjennom natten. Vi ringte sykehuset, og vi skulle komme inn med en gang.

Da vi var kommet inn satt vi å ventet litt mens de laget klar en fødestue til oss.

Da hadde jeg allerede ganske kraftige rier. På turen til sykehuset (10 min å kjøre) hadde jeg tre rier.

 

Jeg gikk rundt med en "prekestol" og hang i den under riene. Plutselig kjente jeg som et søkk i underlivet, og der kom første pressrie! Da hadde vi vært på sykehuset ca en time.

Jeg ble ikke sjekket for åpning da jeg kom inn siden vannet hadde gått.

 

Jordmor sa jeg skulle legge meg i sengen så hun fikk sjekke meg.

Hun trodde ikke sine egne øyne, for jeg hadde full åpning!

Da var det bare å presse i vei, men så mistet vi fosterlyden, så jeg fikk drypp for å få sterkere pressrier, sånn barnet kom fortere ut. (det viste seg senere at det var kort navlestreng som hadde gjort at fosterlyden forsvant).

 

Jeg husker jeg lå der på siden og presset å kjente hvordan åpningen strekte seg, og plopp der var han ute. Hodet gikk ut og inn igjen noen få ganger før hele kroppen kom. Det var bare et plopp! Gutten var helt frisk og fin!

 

Så sa jordmoren at hun skulle sy meg, og jeg husker at jeg tenkte, "revnet jeg da?"

Men det hadde jeg jo gjort til gangs...totalruptur grad 4..

 

Jeg ble veldig overrasket, for det hadde ikke gjort noe særlig vondt..

Jeg brukte ingen hjelpemidler eller noe. Det var de siste riene før pressriene kom som var det vondeste med hele fødselen!

Jeg sa vel heller ikke så mye under fødselen, bare fulgte kroppen min, og hørte på hva jordmor sa. Syntes nesten synd i mannen min som virket helt lost! hehe

 

Hadde det ikke vært for totalrupturen, så hadde jeg uten tvil valgt vaginal fødsel igjen!

Det var jo bortsett fra det en fantastisk fødsel jeg hadde!

 

Jeg er litt lei meg for at jeg ikke får oppleve det igjen, men det er dessverre ikke sjans for at jeg blir bra igjen dersom jeg revner slik igjen..

[Nina_J]

Jeg glemte å si at det tok ca tre timer fra jeg våknet av at vannet gikk til barnet var ute

[Mummimamma;-)]

Veldig enig i det Temine skriver om at man ikke skal planlegge for mye, for man aner ikke hvordan man vil reagere på smerten hvordan fødselen vil forløpe.

Min første fødsel varte 30 timer, 5-10 min mellom riene hele tiden og veldig vondt også mellom riene. Men av en eller annen grunn valgte jeg bort epidural, for etter at jeg kom til sykehuset og fikk lystgass, akupunktur, steriltvannspapler og badekar syntes jeg smertene var til å holde ut.

Andre gang hadde jeg tatt fødselsforberedende akupunkturi fem uker før fødselen, og det var en helt annen opplevelse. Fødselen tok 12 timer, og mellom riene var jeg smertefri, sovnet litt, småpratet og slo dårlige lystgassvitser. Vondt selvsagt, særlig mot slutten, men kroppen jobbet bedre og jeg var ved bedre mot fordi jeg forventet å holde på mye lenger. En veldig fin fødsel faktisk!

Felles for begge var at jeg konsentrerte meg om å jobbe, var helt inni meg selv. Orket ikke at noen tok på meg. Det er helt utrolig hvilken styrke og utholdenhet man har når man må!

[nussie]

Jeg hadde maserier i 1,5 uke før fødsel,så var veldig sliten da fødselen startet og begynte å gi resultater.ble sjekket da jeg hadde 5 cm åpning og da anbefalte jordmor epudiral.det takket jeg gladelig ja til og det var en nytelse.(kjenner jo riene,men ikke smerten)

Så kom pressriene,epudiralen ble slått av og det varte lenge,de måtte klippe meg tilslutt og da kom endelig prinsessa vår til verden:)

Ble sydd noe.Jeg skal ikke ha epudiral igjen,fordi jeg ikke klarte å verken gå eller tisse etter fødselen!fødselen min tok 17 timer.

Mine tanker rundt neste fødsel er egentlig å klare meg uten noe smertestillende,men tar det litt som det kommer..og håper at ting går litt raskere denne gangen:)

[Bubba75]

Vannet gikk på natten, og siden hodet ikke hadde festa seg så måtte vi være på sykehuset hele tiden. De første timene måtte jeg ligge, slik at babyen ikke skulle snu seg i siste liten. Da riene kom, så var de visst svake, for korte og uregelmessige, men vi kom da inn på fødestua til slutt likevel. Det eneste jeg konsentrerte meg om, var å puste rolig og kontrollert mens riene sto på. Holdt på å bli sendt ut igjen fra fødestua fordi ingenting skjedde, men som en siste utvei så fikk jeg klyster. Da sa det nesten pang, og jeg fikk to rier som egentlig var uholdbare. Var så vonde at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg og de løp etter epidural. Da epiduralen skulle settes (tok kanskje 5 min før de kom), så var det for sent, fordi jeg allerede hadde pressrier. Fordi babyen kom med armen ved siden av hodet så viste det seg etterhvert (hadde pressrier i 1,5 time) at hun ikke kom av seg selv. Jeg ble klippet og hun tatt med tang. Fra vannet gikk til hun var ute, tok det 17 timer.

 

Vanskelig å beskrive hvordan det oppleves å føde, for det er så ulikt alt annet. For meg var det en slags ut av kroppen opplevelse. Akkurat som om jeg ikke var helt til stede, samtidig som det til tider er fryktelig intenst. Under pressriene var det "urkreftene" som styrte, og kroppen "visste" hva den skulle gjøre.

[meg & to små vampyrer]

Hei!

 

Jeg hadde gått med tiltakende kynnere og i en ukes tid og en slimpropp som gikk over flere dager da min fødsel startet.

 

Jeg våknet på natta fordi jeg måtte tisse, som vanlig, og hørte et lite splæsj på gulvet. Litt vann gikk. men jeg var i tvil, det var jo ikke så mye vann heller. Ringte sykehuset og fikk beskjed om å komme opp siden vår lille lå i sete (skulle føde i sete også).

 

Kom opp på sykehuset og de målte at jeg hadde rier, selv om jeg ikke kjente de selv enda. Ikke noe åpning. Og gutten hadde snudd seg fra sete til vanlig leie i løpet av siste uken, så ble vanlig fødsel på oss. Fikk beskjed om å dra hjem og slappe av før riene tok seg opp.

 

Dro hjem og idet vi al oss i sengen for å slappe av begynte riene. De var ganske vonde, men greie. De satt i magen. Varmeflaske på magen hjalp for meg. Klokken var 8.30 og jeg satt med rier i senga til 15. Da var det 6 min mellom og vi fikk lov å komme opp på sykehuset igjen.

 

Dro opp og ble sjekket. 3 cm åpning kun! Skuffelse etter alle de timene med vonde rier. Vi fikk lov å bli der oppe og ble installert i en fødestue.

 

Så gikk vi der fra kl. 15 og dagen til 21 om kvelden. Med rier. Vonde rier. Jeg brukte prekestolen mye. Fikk være litt i badekar, men vannet vår så lunkent at det ikke var noe bra. Jeg var ganske stille, følte ikke for å skrike eller noe. Det gjorde vondt og jeg bare pustet under riene.Smertene var fremdeles i magen. Og ned mot lårene etterhvert.

 

Spurte om epidural (det eneste de tilbydde av smertelindring) etter ca 15 timer med rier, men fikk beskjed om at det var vaktskifte så det gikk ikke.

 

Fikk tilbud om akupuntur, men det gjorde vondt verre.

 

De siste timene, fra 21 til 23 var fæle. Jeg var veldig veldig sliten, ikke kunnet slappe av på så mange timer.Riene tok seg opp og nå gjorde det veldig vondt ned mot lårene i tillegg til magen. Jeg klarte kun å stå i prekestolen og hoppe. Pausene var ikke lange heller. De timene trodde jeg ikke jeg skulle klare meg under hver rie.

 

Til slutt ca 23 fikk jeg presse. Jeg presset i 1,5 time før han kom ut. Men det var så mye bedre enn de to timene før, for nå fikk jeg gjort noe. Men han var jo tung å få ut.

 

Til slutt kom han og det øyeblikket han var ute var det ikke vondt mer:) Det var det beste med hele opplevelsen:) utenom barnet da!

 

 

[M by M]

Vanskelig å beskrive. Da jeg fødte første gangen hadde jeg et lite håp om å klare meg uten smertestillende, men hoppet bare i det uten en eneste forventning til noe som helst. Tok det som det kom og konsentrerte meg om å slappe av og puste dyyyypt inn og ut på hver ri. Det hjalp veldig. smerten i seg selv var veldig spesiell. Hos meg stemte det som de sier at det kjennes som veldig sterke mensensmerter som også sitter i ryggen og stråler nedover lårene. Men den store magen blir jo steinhard på hver ri og det "røsker" på en måte i hele kroppen. De kommer som en bølge som bygger seg opp for så å trekke seg tilbake. Også er det ikke vondt i mellom riene. Jeg ble litt kvalm mens det stod på jeg. Også var jeg veldig sulten, men klarte ikke å få ned noe. Så det er virkelig lurt å spise før det røyner skikkelig på.

Smertene var på en måte gode også syns jeg da. Det var jo meningen at de skulle være der og det er mer positive smerter. Jeg syns det er mye værre å ha skikkelig hodepine eller om jeg ramler og slår meg f.eks. Vil heller føde enn å ha omgangssyken.

 

Lykke til med din fødsel :-)

[pifi med tre nurk]

Tusen takk til alle som har svart meg...usikker og nybegynner som jeg er!! Synes det høres ut som dere alle har vært gjennom en liten maraton som dere skal ha all honnør for!! Synes det er en liten ut av meg selv opplevelse å sitte og lese om alle disse opplevelsene fordi jeg vet at jeg også skal gjennom det samme...og det er skummelt, men det blir nok også bra!! Satser på at jeg finner "urkvinnen" i meg eller noe i den dur!

 

tusen takk igjen for at dere delte historiene deres!!

[Sigyn - 2barnsmor :)]

det er jo ikke en liten maraton man går igjennom... men en stooor... skikkelig merkelig opplevelse, men...

det som gjør at man klarer seg gjennom smertene er at man vet at det er forbigående, og at det kommer noe godt utav det.... man er jo også som regel veldig lei av å være gravid, så man er veldig motivert...

 

det eneste jeg har å tilføye her er vel at man må også være forberedt på at smertene ikke trenger å være glemt med en gang babyen er oppe på magen... det var ikke jeg forberedt på... alle sier at de glemmer det med en gang, men det gjorde ikke jeg... gikk i et år etterpå og syntes synd på alle gravide for det de må igjennom... (men nå sitter jeg nå har med stor mage igjen...)

 

synes det var så mage som beskriver fødselen som noe fantastisk og flott... jeg følte meg som et rautende dyr... ikke spesiellt lekker der jeg lå og pressa, blødde og dreit.... lite koselig kan man si... men for et resultat....! jeg var ikke forberedt på at det kunne bli så intenst.... hadde ingen pauser mellom riene og synes det hele var voldsomt... men det går jo bra...

 

ser det er sagt tidligere, men... ikke planlegg for mye, ta det som det kommer og hør på råd fra jordmor... jeg syntes det var deilig at noen tok kontroll og bae bestemte... (og hvis du skal skrive brev, så er mitt tips at hvis de må klippe så må de ikke si noe eller vise deg saksa først... det gjorde de til meg, og da ble jeg så redd at jeg pressa han fort ut... nor som resulterte i mye revning...)

 

ble langt dette, men man har jo mange tanker rundt dette når man snart skal i ilden igjen...