Er det greit å bli forsørget av mannen sin??

[Anonym bruker]

Mot slutten av studiet som jeg tok, var det en foreleser som sa at vi for all del ikke måtte bli forsørget av mannen, og bli minstepensjonister.. Jeg er gravid for første gang nå, og klarer ikke helt å se for meg hvordan både mannen min og jeg skal klare å jobbe fullt med et lite barn som trenger masse kjærlighet!?!?

 

Hvordan løser dere dette??

[blond]

Tja, mannen din kan redusere stillingen sin eller dere kan redusere levestandarden deres. Det er mulig å jobbe fullt begge, men barnet kommer sikkert ikke til å klage om en av dere reduserer stillingen sin og er mer hjemme sammen med det.

[Anonym bruker]

Så lenge begge er likeverdige parter i forholdet så ville nok mange damer likt å ha muligheten til å være hjemme og bli forsørga. Men med engang mammen har mer han skulle ha sagt fordi HAN er den som tjener penga så er det ikke greit lenger syns jeg.

[Anonym bruker]

MANNEN ikke mammen.

[Anonym bruker]

Man kan gå til advokat og dele mannens pensjonspoeng. Synst det er flott at noen "ofrer" seg hjemme med barna noen år. Men da må de få være hjemme med mamma og ikke bli spent rett i en barnehage for at mamma skal se på såpeopera eller gå på cafe med venninner.

[Anonym bruker]

Jeg synes det er herlig at eksen forsørger meg nå.

I form av digert barnebidrag. Så jeg er hjemmeværende. Koser meg.Synes jeg har fortjent det, etter at han var utro mot meg.

[Anonym bruker]

Jeg syns faktisk at det er helt fantastisk av de som orker det å ofre "selvrealisering" for å være hjemme med barna. De har så godt av det! Jeg syns det er helt greit å bli forsørget av mannen, så lenge mannen ikke tror at pengene gjør ham til familiens overhode.

[Anonym bruker]

Syns det er greit jeg. Men det er jo sant at hvis du ikke jobber blir du minstepersjonist. Men hvis du er sammen med mannen din hele livet, så deler dere jo det som er, både lønnen hans og pensjonen deres når dere blir pensjonister..

 

Det er bare det å vite helt sikkert at det ender sånn da..

 

Både mannen min og jeg skal jobbe deltid, og gutten vår skal gå deltid i barnehage. Vi har heller bestemt oss for å klare oss med en bil, litt mindre ting, ikke dra på ferie til utlandet hvert år osv..

[Anonym bruker]

Jeg hadde aldri verden trodd jeg skulle komme til å svare ja på et slikt spørsmål, jeg som alltid har ansett meg selv som likestillingsforkjemper.

 

Men nå har det seg slik at jeg alltid har hatt dårlig råd. Men tok meg utdannelse da jeg var aleneforsørger med en liten gutt. Klarte sakte, men sikkert få litt bedre og bedre råd, også fordi jeg alltid har vært veldig disiplinert og økonomisk av meg. Det var godt å kunne føle at jeg og gutten min kunne unne oss litt ekstra av og til, ha råd til å reise på ferie osv.

 

Så treffer jeg han som er min sambo. Han viser seg, å ikke ha fast jobb og har heller ikke hatt det mens jeg har kjent han. Vi får flere barn sammen (to) i tillegg til at både jeg og han har særkullsbarn. Han er i tillegg lite økonomisk av seg. (ja, ja, bare angrip meg her - "som man reder, ligger man" osv). Så det har alltid vært meg som har vært hovedforsørger, uansett om jeg har vært single eller i parforhold.

 

Og når man da får det såpass trangt som vi har hatt det, etter at vi etablerte oss pånytt med våre nye barn, så har jeg merket en stadig mer slitasje hos meg selv. Jobben min er ikke lenger morsom synes jeg, fordi jeg føler det som noe som vi er heeelt avhengig av fordi jeg er den eneste med fast inntekt. Altså blir den en tvangstrøye, selv om jobben min isolert sett er interessant nok.

 

Men merker nå at jeg mer enn gjerne ville ha vær klar for at sambo hadde kunnet tatt hovedforsørgeransvaret, i den forstand at det ikke er min inntekt alene som er helt avgjørende for at ting skal gå rundt. Jeg kunne nå godt ha tenkt meg en mann som hadde tjent masse penger. Ikke for at jeg skulle blitt husmor på heltid, men fordi jeg selv ville fått et litt mer avslappet forhold til min egen jobb. Kanskje jeg ville funnet igjen arbeidsgleden igjen hvis jeg bare hadde fått konsentrere meg om at jobben er artig og ikke bare hele tiden vite at jobben min er vår økonomiske redningsplanke.

 

Men jeg kunne likevel aldri ha blitt forsørget helt av en annen, dvs at jeg ikke hadde hatt noen egen inntekt selv. Det hadde blitt helt feil for meg. Jeg vil gjerne føle meg nyttig og vite at jeg tjener egne penger og at jeg kan forsørge meg selv. Men det hadde vært fryktelig godt å vite at ikke alt bare sto på meg og min inntekt liksom...............

[Anonym bruker]

Det er ikke lurt å være helt uten inntekt fordi du mister retten på sykepenger og -rettigheter. Det er et problem hvis du blir kronisk syk. Da blir du dobbelt avhengig av mannen din.

[Gjest]

Hos oss er det han som tjener pengane, og eg som bruker dei. Genialt!

 

 

 

 

Men seriøst - det er lurt å tenke på pensjonen. Du får pensjonspoeng for å vere heime med små barn også, så å bli minstepensjonist er ikkje aktuelt hvis du berre vil jobbe redusert når barna er små. Og det same gjeld sjølvsagt mannen din. Eg meiner det er lurt å bytte på å jobbe mest, dette for å fremje likestilling, begge foreldres tilknytning til barna, og begge foreldres tilknytning til arbeidslivet.

[Dunder]

Hvis det handler om barnets behov burde mor og far jobbe 50% hver. Ikke en ene 100% og den andre ingenting.

[Gjest]

I mange jobbar er det vanskelig å få til praktisk - blir berre mykje gratisjobbing. Men der det går, er det flott. Alternativt kan ein bytte på å ha jobbe-mest-år.

[Anonym bruker]

Kunne aldri tenke meg å bli forsørget av mannen min. Dessuten så tjener jeg dobbelt så mye som han så det ville nok vært han som evt var hjemme. Vi har to, snart tre barn i barnehagealder, og synes det går kjempefint å jobbe fullt begge to. Jobber lite overtid, griper muligheter til små friminutt i hverdagen, flekser i jobben og jobber evt etter at barna har lagt seg, har hjemmekontor osv. Bruker nesten all fritid med familien, og føler det går bra.

Men du kan jo ta hel eller delvis omsorgspermisjon frem til barnet er tre år, da tjener du opp pensjonspoeng også.