" If mama ain't happy , ain't nobody happy"....

[dritgrei hei hei!]

Hele uken jeg var i oslo i forkant av fødselen ble brukt til å kose meg på ulike dib-sofaer, drikke kaffe med venner og spise frokost med familie. Det var en givende og koselig uke, med en eneste overskrift: "Fnn på så mye hyggelig som mulig for å glemme det triste faktum at du er alene om denne ventingen, langt unna familien din". Det var trist, og skummelt. Jeg hadde en følelse i magen og halsen og nakken, en følelse av ensomhet, og det er en underlig følelse når man vet at man ikke er alene. jeg var jo passet på av mange, og alle ville meg vel. Alle gjorde alt de kunne for å gi meg gode dager, og for å roe ned og trøste i forkant av den store happeningen, men likevel... Jeg kjente tankene fra for 7 år siden så altfor godt igjen, selvom jeg denne gangen var ganske sikker på at ting ville gå fint, og at jeg skulle slippe å være alene om hele opplevelsen.

 

Jeg snakket med dem som var hjemme mange ganger om dagen. Dritgreigutten var stor og spurte om detaljer rundt alt vi ventet på. "vet de noe mer nå mamma, blir det keisersnitt, eller får du føde vanlig?" det var så rørende at han faktisk var interresert, og at han forsto hva som var greia. Han var aldri redd for å miste babyen, og aldri redd for å miste meg, men forståelsesfull og veslevoksen - fine lille, store ungen min. Dritgreijenta kan ikke snakke, men hun fortalte ivrig om alt hun opplevde likevel, og av og til kom det et BIE, eller et BØLLE, eller et HALLO, og det er nok for meg det til å forstå hva hun har opplevd den dagen... Dritgreipappan gjorde så godt han kunne med å være tilstede pr telefon, men hvor lett er det liksom?

 

Vi klarte det, det gikk fint, og jeg er stolt over at jeg har fått den lille gutten på denne måten. Rett skal være rett, vi hadde jo ikke noe valg, men jeg er stolt uansett for jeg kjenner at det ikke var en god opplevelse å vente på babyen alene. Jeg er lei meg for det enda, for det var en sterk opplevelse.

 

Bedre ble det ikke da dritgreipappan måtte reise fra oss på sykehuset. Onsdag morgen, halvannet døgn etter at lille vennen vår ble lagt i mine armer for første gang, måtte dritgreipappan dra fra oss igjen. På en måte føltes det riktig at han dro. Jeg ville jo at familien skulle samles, og når det ikke lot seg gjøre, så var det bedre for mitt hjerte at pappan skulle hjem til de to andre ungene, men for meg som ferskpresset trebarnsmamma var det ikke bra. Fødselen var en så stor opplevelse for meg. Jeg ville jo at vi skulle være sammen. De første dagene er jo fylt av alle slags følelser og tanker, det skal man jo ha sammen, men det lot seg ikke gjøre. Vi hadde ikke barnevakt til mer enn onsdag ettermiddag, og da må man saklig forholde seg til at det er hverdag.

 

Kjæresten handlet sjokolade og brus og vann til meg, gav meg en lang og god klem og reiste til de andre ungene. Han ringte fra gardermoen, han ringte fra sola, han ringte fra bilen, og han ringte da de hadde kommet hjem. Vi ville jo være sammen hele tiden, også kunne det ikke være sånn. Det var så trist. Heldigvis kom det en ny dame inn på rommet der jeg lå, hun var en fin fin dame, med en fin mann, så vi lo og tulla og hadde det hyggelig det siste døgnet, de så at jeg måtte si hade til kjæresten min, og ville nok gjøre hva de kunne for at jeg ikke skulle være trist. Egentlig skulle jeg ønske at jeg kunne være et kjølig og saklig menneske, som med letthet kunne sagt at "pøsj - det er jo bare noen dager", men jeg er visst ikke så tøff likevel. Jeg kunne ikke gråte da, så da gråter jeg nå i stedetfor...

 

Hjemkomsten har vært følelsesladet for meg, kanskje mest av alt fordi jeg hadde, i løpet av ukene alene i oslo, rukket å lage meg fantastier og drømmer og forventninger om hvordan denne uken som nå snart er over skulle bli. Det er dumt å lage seg forventninger, for man blir så fort skuffet, og jeg tror egentlig at jeg mest av alt er litt skuffet, i tillegg til at jeg er sliten og trøtt og matt og mo i knærne ...

 

Jeg hadde en drøm om at vi skulle gå turer ute i solen, at vi skulle lage koselige middager, rydde og gjøre det koselig i huset, men jeg får jo ikke til å gjøre noe som helst. Ungene er forkjøla, jeg har vært syk og dritgreipappan har vært/ er forkjøla. Dritgreijenta er snørrete og rar om natten så hun vil ikke sove alene, så da sover vi ikke engang på samme rom, vi som egentlig skulle være lykkelige nybakte trebarnsforeldre.

 

Huset blir aldri ryddig, og jeg får ikke sove på dagen... Antagelig er det bare å gå å legge seg, men jeg klarer ikke slappe av når jeg ser at dritgreipappan er helt på felgen. han sier nesten ingenting, han gjør småjobbeting enda han har permisjon i en dag til, han ligger på gulvet og spiller bilspill... han har pause rett og slett, og antagelig er det det han trenger. Men det stemmer ikke med mine forventninger. Jeg vil jo bli klemt på og strøket på, jeg vil få en klem og få høre hvor flink jeg har vært, jeg vil ha oppmerksomhet, for jeg har vært alene så lenge.... men det kan jeg jo ikke kreve. Jeg er jo ikke barnet her, jeg er mamman. Det er jeg som skal være sterk, det er jeg som skal rydde, det er jeg som skal lage mat til flokken min, og det er jeg som skal gi dem ro i kroppen slik at verden skal stabilisere seg igjen. Jeg er ikke så god på det kjenner jeg, men jeg prøver.

 

Dritgreijenta har et kjempebehov for bekreftelse på at hun er min! Hun får alt jeg har av overskudd!! Dritgreigutten får ikke så mye, men han får skryt og får høre at han er flink når han hjelper oss med å holde den nye babyen. Babyen får kos og mat og ny bleie, men mest av alt sover han, heldigvis. Det hadde vært hardt om han skulle være en "vondt i magen"-baby.

 

Jeg sendte dritgreipappan i seng for to og en halv time siden, mest fordi det er bedre for meg at han sover og "gjør noe fornuftig" enn at han ligger på gulvet og spiller dataspill. Jeg våknet med vondt i hodet og triste tanker i dag, og da er det ikke særlig oppkvikkende å se en mann melde seg helt ut. Da har vi bedre av at jeg er våken og at han sover, men ikke dette heller var min drøm. Nå er pappapermen snart over, og jeg har vært trist alle dagene. Ikke for at noe egentlig er galt, eller at noen har gjort feil sånn eller sånn, men fordi det ikke stemte med drømmene om å komme hjem til energipåfyll.

 

Vel dette var del to av den vanvittig gode opplevelsen jeg hadde da jeg fødte min tredje lille venn... Snart får vi tvillingvogna tilsendt fra Bergen, og da kan jeg jo nyte solen på egenhånd.

[Mie/mie]

Uff, det hørtes ikke ut til at du hadde det så godt akkurat nå. En liten baby er så nydelig, men det er ikke alltid vi mammaer får til alt det vi så gjerne vil og håper på.

Jeg har ikke fått gratulert deg med den lille gutten, men jeg har lest at han er blidt født.Så jeg sender en stor gratulasjon nå og en trøsteklem!

Håper det blir lettere etterhvert og at dagene som kommer blir mye lettere enn denne!

.

[dritgrei hei hei!]

Tusen takk for klemming.... Heldigvis vet jeg at det blir lettere, men barselblues er helt klart et begrep litt oppe i dagen akkurat nå... :-)

[Gjest]

Du har gått gjennom ett tøft svangerskap og kroppen din er sliten, du skal ikke rydde hus og herje rundt nå...Tillat deg selv at huset ser litt bomba ut og at dere begge er slitne.Gråt litt når de er vondt det letter så mye,ikke hold det tilbake..

Jeg gråt lenge etter at minstemann var født jeg, ikke enda ks slik jeg hadde ønska og pappaen var sliten, huset var bomba og følelsene ett slikt kaos at det skulle ikke gå ann..(trodde jeg).

Men etter en stund ordna alt seg, du har nettopp født kjære deg.

Ta det med ro,nå sover pappaen så kan han ta litt over etterpå.

Kos deg med familien din, blir støvet for ille så kan du gjerne kalle opp hybelkaninene med namn.Da blir de akkurat som kjæledyr ;0)

 

Sender deg en DIGER klem, dette ordner seg etterhvert, men tar de tunge følelsene overhånd må du ikke være redd for å si fra.

Det er vondt å bære alt sammen inni seg.

 

koseklem fra

[phantomet]

Man trenger heldigvis ikke å være Einstein for å skjønne at uken du hadde alene før fødselen var kjempetøff og føltes ensom...og at dette igjen viser seg nå i ettertid når du er sliten og har store ønsker om den "perfekte" familieidyllen og blir møtt med hverdagen på det mest slitsomme...

 

Jeg synes du viser stor styrke og innsikt, min venn. Du står det meste gjennom med glans, men det tærer på kreftene. Alle har et metningspunkt, og jeg for min del ville møtte det lenge før det du beskriver...

 

Håper de fine gode dagene står i kø om kort kort tid! De der du priser deg lykkelig for alt livet ditt er beriket med...uten grå regnskyer over hodet...

 

Du er best!

Klem klem

[tebekaa]

Ikke lett dette her nei! Du er sliten etter langt svangerskap med mange bekymringer, og med en fødsel som ble langt fra slik som du hadde tenkt. Og en dritgreipappa som er sliten etter å ha vært fulltidspappa, og sikker forferdelig spent og urolig han også. Disse mennene våre er ikke skapt for sånne maraton som oss, og blir nok noen ganger litt hjelpeløse og tafatte i våre øyne når det røyner på med "familie-ting".

 

De vil nok aldri bli sånn som vi skulle ha vært hvis vi hadde vært vitne til en slik bragd og mirakel. Jeg er sikker på at jeg ville ha bært deg på gullstol i lang lang tid hvis du hadde vært kona mi, og ikke visst hva godt jeg skulle gjøre for deg. For det som du akkurat har vært gjennom, og det fantastiske barnet som du har født fortjener kun det beste akkurat nå.

 

Han kommer sikkert ikke til å skjønne det helt av seg selv. Menn er ikke så gode på sånt. Så du må nok si det tydelig at nå trenger du at han melder seg inn igjen.

 

Og så må du tenke at det alltid er litt tungt og rart de første ukene etter en fødsel. Tror ikke noen egentlig synes det blir helt som de hadde tenkt. Og mange som blir lei seg for at man ikke er så lykkelig som man hadde trodd og tenkt. Men du er ihvertfall flink som setter ord på følelsene og da tror jeg det snart blir bra igjen.

 

Trøsteklem fra meg til deg

[dritgrei hei hei!]

hehe... nå måtte jeg gråte igjen.... bare for at dere sier snille ting midt på kvelden.

 

Nå har dritgreijenta endelig sovnet, så nå sover alle tre, dritgreipappan lager mat til meg og jeg har det som den dronningen jeg ønsker å være akkurat nå :-)... det er digg!

[Plutseliten :)]

Hei kjære deg!

Del to av historien din,er det nok mange som kjenner seg igjen i.

Ikke det at de må være alene før og ganske rett etter fødselen,men det å kjenne på forventningene som ikke blir noe av.

 

Man er litt utenfor seg selv etter en fødsel,og tårene sitter løst.I tillegg er man nok veldig sårbar. Når du også har to andre små som krever sitt,føles det jo at dårlig- samvittighets- monsteret river en til alle kanter.

 

De roligere dagene vil komme,og rutinene kommer på plass. Det kommer til å bli mange fine dager å trille turer i sommer.

 

Jeg sender deg mange gode klemmer,ta vare på deg selv...og prøv å legg deg når det er ro i huset....om bare for en liten stund.

 

Pust med magen,kryp inn i armkroken til kjæresten og kos deg med sjokolade og te

 

 

[tebekaa]

Så fint dritgrei! Jeg smiler og er glad på dine vegne!

Du har fortjent å være dronning nå!

[Maud]

Kjære fine du, jeg likte den første delen av historien din bedre enn denne. Jeg vil jo at du skal ha det fint, for det fortjener du. Samtidig er jeg ydmyk og litt glad for at du deler dette med oss. Jeg vet nemlig at delte sorger blir mindre enn når man holder dem for seg selv. Nå letter du på trykket og mange av de andre har allerede sagt ting som gjør at det føles ørlite bedre og du smiler samtidig som du gråter.

 

Tiden etter fødsel er litt blues for mange av oss. Vi er trøtte og slitne, hormonene styrer og vi har hatt forventninger som kanskje ikke innfris. Noen av de fine drømmene dine kan kanskje ikke innfris, men jeg kjenner ingen som er flinkere til å be om det de trenger enn du. Sånn sett er Dritgreipappan heldig for han kan gjøre som du ber om og så blir du glad. Noen andre damer kunne finne på å si "Det gjør du bare fordi jeg ba om det" og så gjelds det liksom ikke.

 

Jeg tror ikke Dritgreipappan tenker at du skal være sterk og styre flokken og lage mat og ordne opp. Ikke hele tiden og ikke nå. Det er vel derfor han elsker deg akkurat som jeg er glad i deg, fordi du er en så deilig blanding av morsom, trist, sterk, svak, full av energi og sliten. Du deler av dine styrker og da vil man støtte deg når det føles tomt også.

 

Jeg synes det er fint at du fikk være Dronning en liten stund nå i kveld. Ofte er det ikke mer enn det som skal til for at man skal føle det helt annerledes. Stor klem fra meg til deg

[Sivalur]

Sender deg en klem jeg. Håper ting går seg til.

[coscos]

Hei! Synes det er tøft av deg å dele dine innerste følelser med oss. Men, på en måte hjelper det jo å få ned tankene sine, blir litt terapi av å skrive dem ned. Kjenner meg veldig igjen i det å ha forventninger, også blir det ikke helt slik. Da det stod på som verst, trodde jeg at det bare var jeg som hadde det slik. Etterpå har jeg jo skjønt at jeg ikke var alene. Og, det er ikke du heller! Det blir heldigvis bedre :-) Og, du er så flink til å fortelle de rundt deg om hva du føler og hvordan du har det, så da er det enklere for de rundt deg å hjelpe til. Du skal se, om litt, så blir det helt supert, slik du hadde forventet, og du kan nyte solen med tvillingvogna.

 

Sender deg masse klemmer!

[Trollmora]

Hallo på deg dritgrei og jeg starter rett og slett med å sende deg en stooooor klem!

De første dagene og ukene etter en fødsel er en enorm hormonspiral og det er ikke enkelt å være nybakt mamma da. Forventninger til ektefelle og husarbeid og egen form og andre barn kolliderer ofte med virkeligheten og alt man vil er å sette seg rett ned og gråte. Jeg tror de aller fleste har vært igjennom en slik periode og de aller fleste kommer også over det. Det er tungt når det står på, men etter litt søvn, noen timer som Dronning, klem fra et stort barn som gjerne vil trøste og et fornøyd rap fra et nytt lite barn er små dråper som drar livet videre. Kos deg med hybelkaniner eller finn frem tørrmoppen slik at dritgreipappan kan leke litt med den. Få den hvilen som kroppen din klarer å få med seg innimellom amming og trøsting av store og små i familien.

Det er fint at du forteller oss om hverdagen og forventningene dine. Fint for du får det ut, vi kan gi deg tilbakemelding og alle her inne skjønner nøyaktig hva du snakker om.

Håper du får en finfin 17.mai og at du slipper å stå opp i otta for å heise flagg eller fyre av saluttene. La andre ta den jobben og sitt heller på stas og ta imot hele toget med flagg og korps og fanfarer og faner:o)

 

Stor klæm fra