Barn av uføretrygdede..

[Lektor Doppler med tillegg]

En ny undersøkelse viser at 1 av 4 barn av uføretrygdede selv går rett ut i uføretrygd. Greit at noen lidelser er arvelige, men så arvelige?

[Gjest]

Kom ikke akkurat som en bombe.

Latskap er arvelig.

[Gjest sug lut fet ballade]

Gjør døren høy og porten vid... det er jo mange utgaver av uføre.

[Gjest -<<-]

Sosial arv.

[:::) Frøken Velferdsrett]

min mor er 50% uføretrydet og drømmer nok om og bli 100 %. jeg kan godt forstå at det er smittsomt! for når man gjør lite blir alt slitsomt. og det fortelles jo høyt og tydelig i hytt og gevær. i tilleg så er det jo en grunn til at folk er uføretygdet da. slik som hun, hun er psykisk syk. det påvikrer jo de rundt henne ganske kraftig.

 

positivtet avler positivetet, negativitet avler negativitet.

 

og for alle de som har blitt uføretrydget uten og ønske det så er det jo en gangske stor påskjeing for de og ikke gjøre noe. det påviker. alt påviker. så det blir jo en blaniding av arv og miljø. ikke bare arv

 

jeg ser på det som faks at jeg greid meg så bra som jeg tross alt har.

[Gjest]

Derfor toer vi våre hender og håper på at datteren vår har arvet min sides kropp og helse..

[KaMa]

Egentlig ikke overraskende, men jeg tror ikke det er et resultat av latskap eller at det er så fryktelig forlokkende å være uføretrygdet.

[Lektor Doppler med tillegg]

Det tror ikke jeg nødvendigvis heller. Tror rett og slett at en del av de hjemmene ikke er egnet for å fostre barn som skal bli noe annet enn uføretrygdede.

[Gjest]

Det er nok både arv og miljø inn i bildet her, derfor er det så utrolig viktig at folk kommer seg tilbake til yrkeslivet i en eller annen grad i hvertfall. Greit, noen har ikke mulighet, men det tror jeg faktisk er en liten prosent av alle de som faktisk er uføretrygdede. For tida trygdet selv, rehabilitering, men er nå helt frist og venter bare på at høsten skal komme så jeg får satt i gang med studier igjen :-)

 

 

[Krøvvel]

Det der kommer nok an på hvorfor man er uføretrygdet. Min mor har vært uføretrygdet hele sitt liv pga leddgikt. Likevel har hun jobbet hjemme på gården, og tatt seg av fire barn. Ofte har hun hatt mye vondt, men det har likevel vært bedre for henne å være hjemme enn å bli tvunget inn i statiske arbeidsstillinger som ville påført henne mye belastning. Vi har alltid hatt det vi trengte og hun står fremdeles på fra morgen til kveld.. Derfor har jeg lært å se verdien av arbeid. Jeg og mine 3 søsken er alle i fullt arbeid, tre av oss driver egne bedrifter.

 

Min svigerinnes mor har vært uføretrygdet i 15 år ca, på grunn av.. jeg vet ikke helt. Hun sier stadig hun er syk og er hos legen hele tiden, og blir rasende når hun blir sendt hjem uten medisin. Kan nevne noe av det hun har hatt de 7 årene jeg har kjent henne: senebetennelse i begge armene, beinhinnebetennelse, magesår, prolaps i ryggen, virus på balansenerven.. ingen av tingene bekreftet av lege.

Svigerinna mi sykemeldte seg i 2 mnd av svangerskapet, for som hun selv sa var det jo slitsomt å være gravid, og da legen spurte om hun ville ha sykemelding takket hun selvfølgelig ja til det. Hun spurte meg om jeg skal begynne å jobbe etter min permisjon, da sa jeg at ja, jeg gledet meg til å komme i arbeid igjen. Hun sa at hun skulle prøve å bli utredet for ME (utmattelsessyndrom) for det hadde så lite symptomer. Må si jeg blir sjokka. Hun snakker hele tiden om hvor sliten hun er, har en baby og en stor gutt på skole. Alt flyter i huset, det eneste hun gjøre er å sitte på cafe med søstra si eller chatte på nettet..snakker om å ta etter mora.

 

Tror nok dette kan være så forskjellig. Men klart har du late foreldre som akker og offer seg over alt de må gjøre hele tiden så blir vel barna sånn og.

[Gjest]

Ja, sånt smitter desverre fort over på barna.

Jeg forstår virkelig ikke de som selv ikke ønsker å være i jobb hvis de virkelig ikke er syke og ute av stand til å jobbe. Jobb er jo mer enn å tjene penger, det handler om å bygge nettverk, mestring, realisere seg selv, sosialt samvær, stolthet.

De jeg kjenner som har gått hjemme på trygd i lengre periode virker alt annet enn lykkelige. Jeg holdes selv på å gå på veggene av å gå hjemme, gleder meg ENORMT til å ta fatt på utdanning igjen og virkelig "bli noe"! Det har med identiteten å gjøre.

Hvor er stoltheta? Den tror jeg er arvelig, mangelen på stolthet rett og slett.