Undersøkelse viser at barn som vokser opp uten fedre...

[Anonym bruker]

Er mer utsatt for:

*Møte med kriminalitet/loven

*Problemer med å få og holde på venner

*Dårligere matvaner

*Lavere utdanning

 

Det var noen av punktene jeg leste i en repotasje i Hjemmet.

 

Synspunkter?

 

Hilsen en som er sammen med barnefaren...

[Dunder]

Har jobbet med barn og ungdom i mange år, og desverre stemmer dette veldig ofte på gutter.

[Bare™]

Hva stod det om de som bare vokste opp med moren da? Hva ble det av de?

[Anonym bruker]

Ingen regel uten unntak, mange velfungerede høyt utdannede mennesker som har vokst opp hos bare mor....

 

Jeg har mer tro på at barna følger i foreldrenes fotspor, at barn av foreldre uten utdanning ikke utdanner seg, at barn av store foreldre også får dårlige matvaner og blir store som voksne, at barn av sosialklienter også blir sosialklienter osv. Hadde vært spennende å høre hva de enslige mødrene i denne undersøkelsen jobbet som, har barna bare tatt etter mors livsmønster?

[Anonym bruker]

Dette var kun en undersøkelse for de som vokste opp uten fedre,så uten mor har ikke jeg noe greie på. Klart det er unntak,men det skjer oftere hos de barna som er vokst opp uten fedre. HI

[Dunder]

Handlet undersøkelsen om barn som ikke hadde noen far i det hele tatt, eller som ikke bodde med far?

 

Min erfaringe r at det verste er når både mor og sønn (det gjelder mest gutter) har et uavklart forhold til far. Det er kanskje ikke fastsatt samvær, gutten treffer far med ujevne mellomrom, og mor er i tillegg svært sint på far.

 

 

Barn som opplever å ha en forelder som kommer og går, og som kun får se far når det passer for far, får svært dårlig selvtillit, og har dermed mindre sjanse for å lykkes på skolen, noe som igjen fører til vanskeligheter med å få jobb eller ta høyere utdanning.

[Anonym bruker]

Dette stemmer litt på meg, men jeg har blitt kjent med faren min i voksen alder og jeg tror jeg hadde endt opp enda verre hadde jeg hatt kontakt med han som barn.

[Mrs. Hodge]

forsåvidt enig med dunder. men det hadde vært interessant å se hva mødrene hadde av utdanning/jobb i disse tilfellene, da jeg vil tro at barn av meget ressurssterke mødre ville "klart seg" bedre enn barn av mødre som verken har jobb eller utdanning...

[Bare™]

interessant, Mrs.Hodge.

[Anonym bruker]

Og hvem defineres som ressurssterke? Er det utdannelse, økonomi, handlekraft(ikke penger, men personlig), eller andre ting som avgjør det? Og er det da mors eller fars "skyld" at barnet er mer utsatt?

 

Det kan jo også være at en fikk barn før en klarte å fullføre/begynne på høyere utdannelse, selv om evnene og ønsket er der. En er vel ressurssterk, da også? Det viser bare ikke på papirene.....

 

Undersøkelsen tar sikkert ikke hensyn til hva som er med de barna som er utsatt, og ei heller om vansker i barnas barndom/ungdom(handicap, og da spes ADHD), og om disse vanskene kan ha medvirkende årsak til brudd mellom foreldrene; Krangel om oppdragelse og evt behandling, vansker med å jobbe fullt/deltid = dårligere økonomi osv. Jeg vet at slike ting ofte kan føre til brudd, hvis vanskene er store nok.

 

Der finnes nemlig mange eksempel på enslige forsørgere med flere barn, hvor bare kanskje et får problemer. Da kan det ikke bare ha med de ytre ressursene(penger osv) hos omsorgsperson å gjøre, men også andre ting. Og der finnes eksempler på "vellykkede" familier med "sorte får" blant barna.

 

Og hvorfor er det at mor jobber, noe som skulle hindre barnet i å havne på skråplanet? Hjelper det på oppdragelsen å være på jobb, og være borte fra barna den tiden? Hvorfor var det også kriminalitet før i tiden, da mor som regel var hjemmeværende? Er konklusjonen (satt på spissen) at det er best at mor holder seg borte fra barnet?

[Berta_78]

Min jobb består mye i å strekke undersøkelsesmateriale for å få det til å passe inn i noens agenda, så jeg må innrømme at jeg tar slike resultater med en klype salt. Det er tusen parametre som må vektlegges. Det er som å slå fast at røykere oftere begår selvmord enn ikke-røykere. Hva kom først? Og er det kanskje ikke de samme årsakene som ligger til grunn for begge deler?

Særlig viktig er det som de andre påpeker å finne ut hva disse foreldrene driver med fordi mønstre går i arv. Det blir lettvindt å fastslå at det å vokse opp uten far alene er nok til å legge grunnlag for nevnte problemer.

[Anonym bruker]

Jeg har selv vokst opp uten far, og må desverre si at alle punktene passer i mitt tilfelle. Nå venter jeg og min kjære vårt første barn, og jeg er livredd for at han ikke skal være like interessert i barnet som det jeg er. Jeg har absolutt ingen grunn til å tro at han ikke skal bli en fantastisk far, men det sitter dypt.

[Anonym bruker]

selvfølgelig er HI en som er sammen med barnefaren fordi hadde du sittet å ventet på ungen alene ville du aldri vært så dum å påpeke noe slikt. tror mange av vi som blir alene sliter med det, jeg personlig synes det er kjempe trist at ungen min skal vokse opp uten far, men sånn har det blitt.

Og hadde ungen min vokst opp med han ville han kanskje kommet i møte med kriminalitet (som far som sønn sies det vel)

 

tror ikke at de som vokser opp uten far har større sjanse for de tingene, jeg kjenner mange som sliter med de nevnte punktene, og 99% av dem har både mor og far. de jeg kjenner som ikke har far holder seg innenfor loven har mange venner og utdanning som folk flest.

[Anonym bruker]

Jeg har både mamma & pappa i livet mitt, men likevel har jeg vært borti kriminalitet og dop. Pult på tjukka å endt opp som alenemor har jeg blitt å.. Fydda!

Men nå eier jeg min egen leilighet, studerer og har det veldig bra!

Du skal se det blir folk ut av ungen min også!

Venninnen min, som ikke har hatt pappaen sin i livet sitt, har høy utdannelse, to jobber + studier, egen leilighet osv osv.

 

Så må si som noen over her.. Ingen regler uten unntak.

[Anonym bruker]

Som enslig mor er jeg skeptisk til slike undersøkelser, nå har mitt barn god kontakt med sin far, han er den mest populære ungen i barnehagen og vel tilpass på alle områder. Det blir for snevert å si at det å vokse opp uten far fører til disse problemene, det er mange andre faktorer som bidrar til at vi gjør vi valgene vi gjør her i livet.

 

Selv vokste jeg opp hos min far, med en mor som gav generelt blaffen, likevel har jeg aldri prøvd narkotika, aldri gjort noe kriminelt, jeg har universitetsutdannelse og en god jobb.

[Anonym bruker]

Helt klart, ingen regler uten unntak. Men det å ikke kjenne sin egen far, å føle at han har valgt meg bort, det bygger ikke selvtillit. Det gjør noe med en, som kan komme til å påvirke mange sider av livet.

[Anonym bruker]

Jeg tror dette handler vel så mye om hvem som velger å få barn med en mann de ikke har et avklart forhold til. Hvis man har ubeskyttet sex med noen som neppe vil ha noe med et evt barn å gjøre er man sannsynligvis ikke den skarpeste kniven i skuffen. Dette er sannsynligvis unge mødre, uten utdannelse og som heller ikke skaffer seg det når de har blitt gravide. De får seg en eller annen lavstatus jobb og bor på et billig sted og med lite penger blir kostholdet deretter og når ungen da heller ikke vokser opp med foreldre som viser hvor bra det er med god utdannelse så er sannsynligheten stor for at de ender på samme måten. Så jeg tror ikke det er selve barnefaren som er problemet, men den typen kvinner som får barn med tilfeldige menn eller utenfor faste forhold.

[Berta_78]

En ørliten generalisering, der altså...?

[Anonym bruker]

Hmmm.

 

Rart syns jeg.

 

Min datter har aldri bodd sammen med faren sin og heller ingen andre menn så lenge hun var liten.

 

*Møte med kriminalitet/loven........... ALDRI

*problemer med å få holde på venner.......... Har masse venner og noen fra barnehagen den dag i dag

 

*Dårlige matvaner................ Spiser kjøtt/fisk/grønnsaker/godt i normale mengder, Drikker vann, Juice7saft og brus normalt

 

Lavere utdanning................. Har svennebrevet i det yrke hun gikk på skolen for å bli

 

Om noen faller innenfor disse rammene så betyr ikke det at alle barn som ikke lever med barnefaren gjør det.

 

Blir så irritert på disse forskningene dem har i ukebladene og andre steder. mange av disse som forsker har ikke barn engang.

 

Skulle vært ett must at man skulle hatt barn for å få forske på barn.

[Gjest]

Det er sant det, barn uten en av foreldrene er mer i faresonen enn de som vokser opp med kun en forelder. All forskning viser at dette stemmer, men du skriver ingenting om årsakene her. Forskning viser at alenemødre er mer utsatt for sykdom (både fysisk og psykisk), fattigdom, ensomhet og sosial stigmatisering. Disse risikofaktorene gjør at familier med kun mor som omsorgsperson er mer utsatt for den type ting du skriver. Dog nevner du ikke at dette ikke er en risiko i like stor grad for de som har fedre som aktivt har samvær. Ei heller nevner du at familier med to omsorgspersoner med de samme sosiale problemene jeg nevner ovenfor også har den samme risikoen.

 

ellers lurer jeg litt på hva poenget ditt med innlegget var?

[Anonym bruker]

Jeg er barn av enslig mor, med lav utdannelse, dårlig inntekt etc etc.

 

Jeg er gift på 10. året, har to barn med mannen min, ingen særkullsbarn.

Holder på med universitetsutdannelse, har god økonomi, enebolig, er besøkshjem og lovlydig.

Jeg har mange venner, lett for å bli kjent med folk og har et sunt liv, med gode matvaner og mye bevegelse.

 

Så, er jeg unntaket som bekrefter regelen, eller er det regelen som ikke holder helt mål?

[Anonym bruker]

Det går ikke an å motbevise en trend med enkelttilfeller. Det blir som å si at røyking ikke er farlig for bestefaren min røyket og levde til han ble 100. Det vil alltid finnes enkeltmennesker som faller utenfor normen, fakta er likevel slik at av to grupper på 100 mennesker hver hvor den ene er vokst opp med begge foreldre, og den andre bare mor, så vil den andre gruppen komme dårligere ut når det gjelder utdannelse, kosthold, inntekt, kriminalitet osv. Forskning snakker alltid på gruppenivå, individnivå er noe helt annet, men du er jo barn av alenemor så kanskje det er derfor du ikke skjønner det (beklager, jeg måtte bare). ;-)

[Anonym bruker]

Men hva betyr mer utsatt da? At de som vokser opp med fedre har 40% sjanse for å ende opp under én eller flere av disse punktene, og at de som har vokst opp uten fedre har 43% på det samme?

[Anonym bruker]

Hvis barn av alenemødre faller lettere ut, så KAN det kanskje ha noe med de fordømmende holdningene til blir møtt med? "Jaja, ingen tror det blir noe av meg uansett, så da kan jeg likså godt bare gi faen da"

 

Og du, den kommentaren din var IKKE artig. Jeg har gjennom hele oppveksten min måtte "svi" fordi jeg ikke har to foreldre. Jeg ser bare ikke hva som er verst, bo alene med en mor og ha det bra, eller bo sammen med to foreldre som hele tiden krangler?

 

Du er voksen, hold deg for god til slike kommentarer. Tenk på hvilke holdninger du utrstråler. Du er ikke perfekt fordi du vokste opp med to foreldre eller fortsatt er gift. Den dagen mannen din går fra| deg er du alenemor selv og får kriminelle barn. Sug på den du!

 

Jeg blir helt matt av nivået enkelte av dere brukere er på jeg...og dette er såkalt voksne som formerer seg og sprer genene sine videre? Skummelt, rett og slett.

[Anonym bruker]

Det er heldigvis ikke slik at det enten er en alenemor som har det bra eller to foreldre som krangler. Jeg vokste opp med to foreldre som fremdeles er gift og alltid har hatt det godt. Mannen min og jeg har vært sammen lenger enn de fleste her vil jeg tro og kommer nok ikke til å gå fra hverandre med det første, barna våre har et rolig og harmonisk hjem.

Jeg synes mange tar denne forskningen litt vel personlig. Som jeg sa, forskning handler om hva som skjer på gruppenivå. Hvis man virkelig har det så bra burde man ikke ta seg nær av slikt. Jeg vet f.eks. at barn som ikke har gått i barnehage generelt sett skårer lavere på IQ-tester enn barn som har vært hjemme med mor. Jeg gikk aldri i barnehage, men skårer over gjennomsnittet likevel. Det betyr ikke at disse tallene ikke stemmer, men de kan ikke si noe om akkurat meg. På samme måte er det også sant at barn av alenemødre _generelt_ sett gjør det dårligere i samfunnet, men det betyr ikke at det gjelder akkurat deg.