skuffet over oslos borgere

[Anonym bruker]

Har slitt litt med lavt blodtrykk, og i dag ble jeg så uvel da jeg satt på t-banen. Kjente at jeg var i ferd med å besvime, så jeg sjanglet meg av på første stopp og la meg på en benk. Er 35 uker på vei, så det er fullt mulig å se at jeg er gravid, for å si det sånn.

 

Lå der ca et kvarter og INGEN kom bort og spurte om det gikk bra med meg. Jeg lå riktignok i andre enden av stasjonen enn der de aller fleste kommer ned til sporet, men jeg merket jo at noen var ganske nær. Kjente jeg ble ganske skuffet, faktisk. Det gikk bra med meg selv om det var ubehagelig, men jeg følte meg litt stusselig der jeg lå. Det hadde vært hyggelig om noen brydde seg!

 

Er vi så redde for hverandre at vi ikke tør? Tror at alle er narkomane eller skumle. Og narkomane kan jo også trenge hjelp!

 

Sånn vil iallfall ikke jeg ha det rundt meg.

 

[Anonym bruker]

Er ikke det typisk da, alle er så redde for å bry seg..... Jeg selv er av den typen som spør om det er noe jeg kan hjelpe til med, hvis jeg ser noen som ikke har det så bra. Kanskje fordi jeg jobber i helsevesenet og er vant til å bry meg.

Skjønner godt at du ble litt skuffet, selv om man ikke trenger hjelp er det godt å føle at noen bryr seg.

[L@boline]

Er egentlig ikke overrasket. Det er sjelden noen gidder bry seg om noe som helst i Oslo. Er jo utrolig at ikke en eneste sjel spurte deg om hvordan du hadde det. Her om dagen var det en dame som tilbød meg plass på t-banen. Var rimelig overrasket ettersom det ikke er hverdagskost. Forrige gang jeg var gravid skjedde ikke det en eneste gang, og jeg var ganske stor på slutten. Tror ikke folk er redde for å bry seg når de ser en gravid dame ligge på en benk og ikke tilbyr hjelp. Tror folk bare ikke gidder å bry seg, og har nok med sitt. Det er jo så mange mennesker her, så hvorfor skal akkurat de gidde å løfte en finger. Er ganske skuffende.

[Anonym bruker]

Overrasker meg dessverre ikke. Du kan være en ung jente som blir banket opp av to andre, uten at noen bryr seg.

 

Folk skjønner ikke at dersom NOK mennesker bryr seg, så kan man faktisk gripe inn der man vanligvis ikke tør.

 

Folk er livredde for alt når det gjelder å bry seg med fremmede. Helt idiotisk, og jeg vil ikke være en sånn ihvertfall!

[Tony Soprano]

Det er dumt at det er sånn, men skal innrømme at jeg ofte kvier meg for å spørre folk om de trenger hjelp. Sliter med sosial angst og bruker så mye energi på det når jeg er ute og går på gata, at jeg rett og slett hverken tør eller orker. Ja, jeg har dessverre ofte altfor nok med mitt.

Dette er selvfølgelig meg, sier ikke at alle har det sånn. Men det er vel bare sånn det er. Dumt iallefall!

Er vel dessuten i løpet av et liv i byen blitt vant til å se at folk gjør så mye rart. Så ofte tenker jeg at det kanskje ikke er noe galt, bare en litt merkelig person (som plutselig ville legge seg ned på en benk, gå barbent, gråte eller le høyt, sjangle mm). Og vil jo ikke legge meg for mye opp i andres saker... Og ja, ofte kan jeg være direkte redd for å spørre/si ifra!