Kvier meg for å fortelle familien...

[Anonym bruker]

Hei.

Jeg må si jeg gruer meg veldig til å fortelle familien min at jeg er gravid. Jeg har to barn fra før, 6 og 13, og ingen av gangene ble min mor glad for denne nyheten. Men jeg syns det er trist at hun ikke blir glad når jeg forteller at jeg er gravid, det er jo en hyggelig nyhet. Første gang sa hun sågar at hvis hun kunne bestemme måtte jeg ta abort. Jeg er ennå tidlig i svangerskapet, ca uke 7, og tenkte å vente til etter jeg har vært hos legen med å si det. Men jeg gruer meg veldig. Må nevne at jeg er over 37 og voksen nok til å bestemme selv hvordan jeg vil ha det. Er det noen som har opplevd liknende?

[Anonym bruker]

Hei

Jeg har opplevd det samme selv, av svigermor. Da vi skulle ha nummer en hvar det huff og huff .. Har du vurdert å ta abort.... bla bla ...som var svaret på den glade nyheten. Hun reagerte akuratt likt på nummer to. Men nå venter vi nummer tre Gleder meg til å fortelle det ,men venter litt ennå. Er 7 uker på vei slik som du. Hadde en MA i slutten av januar - det virket som hun var glad for at det skjedde. Har vært sikkelig sint på henne for dette. skulle tro det var det flotteste i verden å få barnebarn , men noen er bare litt rare. Vær stolt du og fortell nyheten med et smil og si at du gleder deg Det er jo ikke hun som skal ha ansvaret for barnet . LYKKE TIL (til både deg og meg )

[Anonym bruker]

Hei dere to

Jeg har ikke opplevd det samme, men sitter nå her å rister på hodet. Er det mulig å oppføre seg slik, frekke kjær.... Det må være sårende. Har dere spurt de hvorfor de føler det slik?. Min mor viste missnøye over at min førstefødte skulle bli en gutt. Jeg ble veldig skuffet og litt såret over hennes negative reaksjon. Til slutt turte jeg å spør om hennes reaksjon hadde noe med å gjøre at hennes førstfødte var en gutt, men som døde 6.mnd gammel, (han døde lenge før min tid og i et annet forhold ett annet sted i norge). Hmmmm det hadde hun ikke tenkt over, men hun syntes nok det kunne høres logisk ut.

 

 

[Gjest]

Hei

Eg grudde og for å seie til familien at eg er på veg med nummer fire (eg er 36), rett og slett fordi eg aldri har fått noko særleg støtte for å ville ha så mange ungar. Familien har vel heller sagt at dei ikkje vil tilrå det når ein har karriere og familie ein skal skjøtte. Derfor bestemte eg meg for å la vere å diskutere planlegginga med andre, det er jo ikkje eigentleg viktig kva andre seier. No når eg er blitt gravid passer eg på å uttrykke dette med stor entusiasme og glede, og rett og slett blåse i kva andre meiner. Ein kan ikkje forandre på foreldra sine haldningar uansett. Eg trur den positive måten eg seier det på kanskje har hjelpt. Mora mi vart svært overraska, men gratulerte da eg fortalte det i går. Berre vis sjølvtillit rundt dette du, dette er noko du vil, og det er trass i alt det viktigaste. Lykke til!

[maria isabell]

svigermora til min tante vart like sint for hver gang hu vart gravid..men ingen er så glad i barne barna som henne...bare vent til ungen kommer da ordner alt seg....min mor har blitt lei seg for hver graviditet,men når hun får tenkt seg om gleder hun seg veldig:) det ordner seg:)

[helene0: jan09+jun11]

Uff, for en kjedelig ting å måtte tenke på oppi det hele...

 

Jeg kom til å tenke på en ting: Det er jo en stor ting og det er ikke alltid bare positive tanker rundt å bli gravid. Det kan rett og slett hende at dette er en måte å reagere på som gjør at man som kommende besteforeldre ikke blottstiller seg så mye.

 

Men det blir jo helt feil spør du meg. Det er ikke en unnskyldning, men kanskje en forklaring på at noen reagerer litt merkelig

[Anonym bruker]

Takk for mange svar.

Jeg vet hvorfor min mor er så negativ til graviditetene mine, det er fordi hun vil at jeg skal satse på karriere og jobb. Hun hadde ikke mulighten selv til å ta seg utdannelse da hun var ung. Derfor vil hun at jeg skal satse på det. Jeg har tatt en lang akademisk utdanning, men vil fortsatt ha barn og det liker hun ikke.

Men det hjelper ikke å forstå henne, jeg blir såret allikevel når hun er så negativ. Hun er jo negativ om dette når hun snakker med andre også, og det syns jeg er så leit.

jeg fortalte det til henne i går, hun skulle akkurat til å si noe men holdt igjen, heldigvis. Men hun vil ikke at vi skal snakke om dette, hun ignorerer temaet...mødre altså, håper ikke jeg blir sånn noen gang.