Hvorfor kommer ikke de små med bruksanvisning?

[Gjest]

Bare et lite hjertesukk her. Jeg har 3 små barn og har etterhvert lært ett og annet om barn, hva som er vanlig osv, men også til gangs lært meg at barn er ulike! Selv brødre. Så når vår eldste kom i trassalderen var det så klart tøft, men jeg visste jo at dette var sundt og en naturlig del av utviklingen og fikk mangegode råd og tips om å forklare, snakke med (etter raserianfallet var gitt seg), ta ungen på fanget, avlede, gi beskjed i god tid på forhånd osv. Og mye av det funket i grunnen. På ham.

 

Nå er det mellomste på 3,5 år som er i ilden og har vært det en god stund. Det går i bølger. Men INGENTING av generelle råd for trassige unger går med ham. I hovedsak av en enkel grunn, han nekter å snakke med oss eller på noen annen måte vise at han forstått hva vi sier til ham. Dersom han f.eks har slått ene broren og vi, etter situasjonen er roet ned, forklarer at slikt må han ikke gjøre fordi da får broren vondt, akkurat som han selv får vondt når noen slår ham, så enten bare snur han seg vekk, stirrer tomt ut i luften forbi oss, sier "vil ikke", eller i verste fall ler. Vi kan gi ham beskjed mange ganger og i god tid før vi skal noe, det hjelper ikke, vi kan gi ham valg mellom de blå og de svarte joggeskoene, han driter i det, skoene skal ikke på uansett, vi kan be ham slute å gjøre noe og forklare at det er farlige osv, men ignorer oss totalt, evt løper bort mens han ler når vi kommer etter ham. I det store og hele er han helt normalt trassig og sånt, men jeg føler vi ikke når inn til ham slik vi gjorde med broren, broren kunne vi i det minste snakk med, forklare og han viste at han forstod, fikk litt dårlig samvittighet og angret, hørte litt etter av og til. 3 åringen vår bare driter totalt i oss, nekter å si et pip og går sine egne veier. Jeg vet det er vanlig og normalt, men jeg blir bare så ufattelig frustert til tider!

 

Noen som også har slike barn som har noen tips som faktisk funker? Vi har enda ikke funnet noen... Og vi er svært konsekvente bare for å nevne det.

[Gjest sug lut fet ballade]

Kan ikke si annet enn at de blir eldre etterhvert...

[Gjest]

Takk og pris for det! ;-)

 

Eldste er 5 år nå, og selv om han kan være litt småfrekk og utfordre oss han også, så foretrekker jeg denne måten å trasse på. Men så har jeg alltid taklet større barn bedre enn småbarn da, er vel en grunn til at når jeg vil jobbe med barn så vi jeg jobbe med store barn og ungdommer og ikke i barnehagen, hehe...

 

Og når 3 åringen vår blir 5 år og kommer i den rolige fasen, så har vi en liten en til som skal inn i den deilige 3 års trassen. Heldige oss! :-)

[Gjest sug lut fet ballade]

For ikke å snakke om når de alle etterhvert blir seks, som var den definitivt verste biten å være foreldre til, da jeg vurderte å selge ungen (som høres ut som din nåværende trassetreåring) til sirkus og gå i kloster. Men nå er han stor tenåring og sterk og klar og selvstendig og med enorm integritet, og alt som var sinnsykt vanskelig å ha med å gjøre da, ser jeg igjen som positive trekk nå.

Har også ei som er lita og fornuftig og enkel og tilsnakkendes og alltid blid og alltid lyttende - hun blir vel antakelig tidenes pubertetshelvete.

[Gjest]

Jeg kjenner meg godt igjen. Jeg har en gutt på 3år som har vært helt lik tassen (eller var det trassen:) din. Min gutt var slik du beskriver da han var 2,5år. Han har forandret seg mye siden den tiden, men i perioder hvor han er trøtt eller hvor mye skjer rundt han, blir han sitt gamle.

Er jo ikke så mye å gjøre når dampen står. Du er stresset og det er også han. Du gir samme beskjed om igjen og om igjen...og han tar det bare ikke inn. Det jeg kan si er at det går over. Vi hadde selvsagt klare regler for hva som var lov og ikke lov - og vi gjentar dem hver dag. Heldigvis ser det nå ut som min sønn tar dem til seg. Men det har tatt over 6mnd.

 

Eller må jeg også si at min gutt blir ganske "fraværende" av melk.

Han blir så aktiv av for mye melk - at han ikke har tid til å sitte i ro og lære. Han slår gjerne fordi han ikke har tid til å snakke. Og ler gjerne når han løper bort til hovedveien. Vi merker stor forskjell på dager med melk til bare frokost - og dager hvor han får melk som tørstedrikk.

Kanskje dere kan være litt obs på kostholdet hans - og se om han forandrer seg litt etter menyen.

[Gjest]

Ja, det er ikke lett.

 

Er nok en prøve/feile periode med enkelte barn for å finne en metode som er effektiv.

 

Jeg driver å jobber litt med det der på en10åring, funnet et konsekvens/belønningssystem som faktisk virker lovende. Han har goder han kan opparbeide seg, og goder som kan bli fratatt ham...men spørs om deres er for liten enda til det.

 

Jeg har prøvd alt annet uten suksess med sønnen min, alltiv vært konsekvent og det var reine stillingskrigen i heimen. Jeg var utslitt, ungen var utslitt og søstrene plukka opp den negative stemninga. Nå har det gått greit siste uka, og det ser lovende ut foreløpig i hvertfall. Tonen i huset har blitt hyggeligere og jeg er i bedre humør enn jeg har vært på måneder :-)

 

[Gjest]

Hehe... Takk sug lut, det hjalp faktisk å høre :-) Da slipper jeg kanskjej verste tenåringstrassen på ham da. Lov å håpe i hvertfall ;-) Merker litt 6 åring tedenser hos eldste innimellom, men ikke så ille enda, regner med det blir værre når han begynner på skolen til høsten...

[Gjest]

Oi, det hørtes vanskelig ut å forholde seg til...

 

Min eldste er også 3,5 år, men er mer lik din eldste (igjen...) Han trasser og er umulig, men det går an å snakke med han om det etterpå.

 

Ingen råd dessverre, men lykke til :-)

[Gjest irismor]

Hvis du skulle finne en bruksanvisning på barn så send den hit er du snill. Og har du en på menn i samme slengen så send gjerne med den også.

 

Belønner deg godt ;-)

 

Kan ikke si annet enn lykke til med trassigproppen din. Det går nok over men er veldig slitsomt når det står på.

[Fire småtroll]

Må si jeg skjønner frustrasjonen din, en tror at all den erfaringen en fikk med førstemann kan hjelpe en gjennom brasene med nummer to, men så er de så forskjellige at det må helt andre metoder til.... Mine to eldste er også veldig forskjellig, skulle nesten ikke tro de var søsken så forskjellig er de. Nå nærmer tredjemann seg året og ligner i gemytt ikke på noen av brødrene sine, helt utrolig at man kan se tre ytterpunkter i samme søskenflokk!

 

Har desverre ingen råd til deg da, vi må vel bare fortsette å føle oss frem til vi finner måten å ta akkurat den ungen på. Jeg ser ihvertfall tydelig at min mellomste, som trasser som en besatt om dagen, ikke kan tas på samme måte som storebror. Han er en hard nøtt mellomste, eldste var så sår og tok lett til tårene hvis jeg ble sint, men mellomste får munn som en hard rett strek og du ser sinne og trass i øynene hans. Han er ikke villig til å gi seg så lett nei... Langsint er han også, og egentlig ganske søt, når han HAAAATER Å VASKE HENDENE!

 

Det går over heldigvis.

[Gjest]

Takk :-)

 

Ja, det går nok over, og det går heldigvis i bølger, han har perioder med mindre trass (dette begynte for litt over 1 år siden) hvor han snakker med oss og later til å forstå, før han begynner igjen slik som jeg beskrev.

 

Jeg har i grunnen ikke tenkt på om maten skal ha noe å si, han har tidligere hatt laktoseintoleranse, men tåler melk helt fint nå. Ellers er han ganske finspist av seg i motsetning til brødrene, spiser lite og er begynt å bli litt småkresen.

 

Er egentlig mest det at han ikke vil snakke med oss som er mest frusterende. Som f.eks for noen dager siden så lekte jeg med ham. Løftet han opp etter hendene og snurret ham rundt og så lo både han og jeg og vi hadde en god stund sammen. Gjorde det flere ganger og han synes tydelig det var morsomt og ba om mer flere ganger. Så etter å ha satt ham ned en gang tok jeg en ny runde, men da ble han helt taus. Når jeg satt ham ned, bokset han til meg i magen og slo rundt seg. Jeg prøvde å ta tak i ham og spurte hva det var, om han fikk vondt, men han skrek bare "vil ikke" og vred seg vekk, løp inn, kastet skoene etter meg og forsvant. Min mann gikk etter ham og klarte til slutt å lirke ut av ham at han synes det var nok da jeg løftet ham opp siste gangen, men det sa han jo ikke til meg. For han gir jo aldri beskjed omtrent, bare tror vi leser tankene hans. Og vi prøver og prøver å fortelle ham at vi ikke kan se hva han tenker, men tror ikke det sklir inn.... Tror kanskje litt av trassen hans ligger her også, at han blir sint på oss og reagerer fysisk på det, fordi vi ikke har skjønt hva han tenker...