Gressenker, blir dere "vant" med å være alene?

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg har en samboer som av og til har turer i nordsjøen i løpet av året, da er han borte 4 uker av gangen..

Jeg synes det er kjedelig at han er borte, men også godt. Var jo selvfølgelig veldig lei meg og trist når han reiste.

Blir litt redd meg selv, savner han jo, men det går igrunn greit. Så er det veldig godt å få han hjem, men synes dette er vanskelig jeg, fordi følelsene min virker så FLATE hvis dere skjønner, når han er borte.. Da tenker jeg, herregud elsker jeg han ikke lenger eller hva er det her?? Men jeg er jo så glad i den gutten som bare det. Huff dette ble klønete skrevet, men hvordan føler dere det?

 

Jeg ønsker meg veldig barn, og dette er noe han ikke er klar for, så jeg lurer litt på om det kanskje er dette som ligger og ulmer også.. jeg vet ikke...

 

fortell litt om hvordan dere har det gressenker, og hvor lenge har dere hatt mannen på sjøen?

[Anonym bruker]

Hei!

 

Min samboer er flyger, og sin tidligere jobb var han borte 2 uker av gangen (3 uker hjemme) i en rulerende turnus. Dette var i en to års periode, og vi hadde ikke barn da. Jeg må ærlig innrømme at jeg syntes det var helt greit. De ukene han var borte var jeg mye sammen med venninner, gikk på kino, jobbet litt overtid, eller koste meg hjemme i mitt eget selskap. Når han kom hjem igjen var vi alltid litt nyforelska igjen.

 

Nå har han en annen arbeidsgiver, og er kun borte et par netter i mnd. Må innrømme at det passer meg mye bedre nå som vi har barn. Men alt er en vane tror jeg, og fordelen med en mann som er borte i lengre perioder, er jo at han er hjemme i lengre perioder også..

 

Jeg tror nok at det er dette med barn som gjør at du er usikker på dine følelser for samboeren din. Kjenner meg veldig godt igjen i det. Vi var ogå litt uenige om når vi skulle få barn, og jeg var nok litt mer klar enn han. Men da vi plutselig ble gravide (var veldig uforsikte og hadde vært sammen lenge..) var han i lykkerus men jeg var livredd! Han er verdens beste pappa, og det at han har så mye fri pga turnus gjør at han kan være sammen med barnet vårt på dagtid. Han henter og leverer i bhg 70% av tiden, og det gjør at de to er veldig nær hverandre.

 

 

Snakk med samboeren din og få en konkret "avtale" på hva som skal skje framover. Hvis det er veldig viktig for deg å få barn nå, og ting ligger til rette for det praktisk, følelsesmessig og økonomisk bør han ha en rimelig forklaring på hvorfor dere skal vente. Jeg tror dette ligger mellom dere og ulmer som du sier, og gjør at du begrenser følelsene dine.

 

Lykke til!!:-)

[Anonym bruker]

skjønner følelsene dine kjempegodt!! jeg er sammen med en brannmann som jobber borte. noen ganger ei uke i gangen og noen ganger bare noen dager. nå er han i afghanistan i 3 mnd.

 

det går litt opp og ned.... noen dager er lange og noen bare fyker ivei. jeg har valgt å snu det hele på hodet. selvfølgeli savner jeg han MASSE!! men rekker aldri å bli lei av han. like deilig hver eneste gang vi legger oss sammen, spiser frokost sammen, kysser, koser, prater og bare er sammen!

 

det gjelder å glede seg til han kommer hjem og ikke grue seg til han drar. selv om det er kjempevanskelig. vi skal forresten ha en gutt i oktober og pappa er kjempestolt!!