Er dette forholdet dømt til å gå dukken?

[Anonym bruker]

Jeg er alenemor for ei jente på snart 3 år, har en kjæreste som jeg har vært sammen med i snart 1 år. Vi har ikke flyttet sammen ennå fordi før jeg møtte han hadde jeg samboer og det var et stygt brudd så vil gjerne ta det rolig denne gangen.

Jeg har bodd i en liten by hele livet mitt før jeg møtte min tidligere samboer(ikke barnefar), jeg flyttet fra byen min og til han ca 12 mil unna. Dette gikk veldig fint, jeg fikk meg raskt jobb, datteren min fikk barnehagenplass, å jeg fikk meg noen gode venninner her.

I bunn og grunn ser jeg for meg å bo her i en del år fremover.

 

Jeg møtte da min kjæreste etter at min eks flyttet ut. Vi har hatt det fint sammen, men nå snakker han om å flytte fra byen, tilbake til sin gamel hjemby som da ligger 2,5 timer herfra. Jeg sier at jeg er IKKE klar for dette, men han mener at jeg bør være klar om kanskje 1 år eller noe. Fordi han vil ikke by i denne byen mer, fordi det er ganske dyrt her osv, pluss at han er litt sånn anti-oslo tror jeg. Han bor her bare fordi han jobber i Forsvaret å ble "beordret" hit ned for en periode.

 

Jeg prøver å forklare han at jeg kan ikke flytte til hjembyen hans sånn uten videre. For det første så bor pappaen til barnet mitt ca 40 min unna her å flytter jeg(som da er i motsatt retning) så blir det over 3 timer reisevei, som da betyr mindre samvær.

For det andre så har jeg søkt meg inn på skole til høsten å jeg kjenner mange på den skolen å jeg har lyst til å gå der, ikke på en skole langt oppi gokk jeg ikke kjenner noen, som jeg engang ikke har fått søkt på.

 

For det tredje så har vesla barnehageplass her å hun trives veldig godt i den. Personalet er supre å alt er bra der.

For det fjerde så har jeg brukt en del tid på å danne meg et nettverk i en by hvor jeg ikke kjente noen. Jeg har IKKE lyst til å miste alle vennene mine igjen(gjorde jo det når jeg flyttet fra hjembyen min med han andre, har fortsatt kontakt med de men ser de nesten aldri pga reiseavstand)

 

For det femte bor jeg ca 1,5 time fra mine foreldre å det gir en mulighet for en viss kontakt mellom de og barnebarnet. DVS de kan fint komme på besøk en dag uten at det må overnatting eller lang planlegging til. Å jeg kan også reise å besøke de uten at det skal måtte ta flere timer å kjøre. Jeg har IKKE noe lyst til å flytte enda lenger bort fra familien! Syns 1,5 time holder jeg da

 

Hvem skal bøye seg her mener dere? Jeg respekterer at han ikke har lyst til å bo i denne byen her, men føler at jeg må gi avkall på mye mer enn han fordi jeg har et barn som jeg også må ta hensyn til. Å i tillegg har jeg lyst til å ta hensyn til meg selv for en gang skyld. Å han mener det er dårlig gjort at han skal "straffes" fordi jeg lot mine andre ekser bestemme hvor vi skulle bo, mens nå når han kommer så har jeg plutselig bestemt meg for at nå skal jeg bestemme dette selv.

 

Jeg vil ikke flytte herfra, men jeg vil ikke miste han heller

[Anonym bruker]

Hva om dere møtes på halvveien da? flytter en plass midt i mellom?

 

Trivest han ikke der så forstår jeg jo godt han vil flytte også.

 

Ha med han flytter nå så har dere avstandsforhold, så ser dere hvordan det går. Og kanskje du da greier å skaffe deg et nettverk der han flytter når du kommer på besøk til han de helgene? Så ser du om du vil flytte dit eller ikke?

 

Mine foreldre bor 3 timer unna meg. De komer faktisk på dagsturer en gang i blandt, og jeg sender ungene mine en eller anna helga dit så det går fint.

 

Klart er jo kjipt å flytte fra barnefar, men han kan jo likevel ha jente annen hver helg. Visst dere møtes på halveien når dere skal hente og levere eller ene kjører en vei og den andre den andre veien?

 

Må innrømme da det ble slutt mellom meg og barnefar (han er bf til mine to) så var jeg i tvil om jeg skulle flytte hjem eller bo her han bor, jeg valgte det siste. Mest pga jentene og han og pga jeg har ikke bodd på hjemmeplassen på 12 år da jeg flyttet fra han. Var her jeg aller helst ville bo. pga venner osv.

 

MEn du kan jo gjøre et forsøk da med å se hvordan hjemmeplassen hans er når du besøker han.

 

jeg og bf hadde avstandsforhold i 1,5 år før vi flyttet ilag, så det kan fungere til dere ser hva dere finner ut av hvor dere skal bo osv

[Anonym bruker]

For meg virker det som om du i bunn og grunn ikke har lyst til å ha et forholdt til denne mannen,at du ikke elsker ham. Du regner opp en hel del ting som gjør at du ikke kan flytte. Jeg ser ikke argumentene dine. Barnet ditt kan få en vel så fin barnehage en annen plass. Om det blir tre timer pendling på far til barnet,er ikke det så utrolig mye,om foreldrene dine må kjøre i fire timer ser jeg heller ikke på som noe problem. Det at du heller vil ha vennenen dine enn ham,det sier meg også at du ikke elsker ham. Begynner du på skole der,så får du jo fort venner,å flytte 2.5 timer er ikke langt i gokk.

 

En annen ting,nå vet jeg ikke noe om ham,hvorofr han ikke vil bo der du bor osv,men hvis dere virkelig elsker hverandre,må det da gå ann å finne en et sted begge kan trives på.Hvis ikke elsker dere hverandre ikke nok.

[Anonym bruker]

Grunnen til at jeg føler at jeg ikke vil gi meg på dette er at da jeg møtte min eks solgte jeg huset mitt, flyttet fra venner og familie. Jeg flyttet til en by jeg ikke kjente en sjel, jeg følte meg ri.mlig ensom og alene her i det året vi bodde sammen(han lot meg ikke gå ut med venner fra jobben osv så fikk ikke dannet vennskap med de utenom i jobbsammenheng) Jeg ville egentlig flytte tilbake til hjembyen fordi jeg angret på at jeg ga opp "alt" da jeg flyttet.

Da det ble slutt hadde jeg mulighet til å danne meg et nettverk å det har jeg gjort. Jeg har på følelsen av å måtte gå igjennom det sammen en gang til, noe jeg ikke har så veldig lyst til

Jeg er lei av å alltid følge den mannen jeg er sammen med, aldri få bestemme noe selv. Gi alt for kjærligheten liksom.

Jeg vil for første gang i mitt liv bestemme hvor JEG vil bo, ikke la mennene i mitt liv bestemme dette

 

Han vil ikke bo i denne byen fordi han mener at Oslo er en dårlig plass å la barn vokse opp i. Men det jeg har sagt er at jeg har ikke tenkt til å bo her resten av livet, jeg vil bare bo her noen år til. Gå ferdig skole osv, roe meg litt ned på en plass for å si det sånn. Vet ikke om jeg orker å gå igjennom en ny tilpassning allerede nå. Føler at jeg akkurat har fått slått meg til ro her, føler ikke for å begynne på en ny plass igjen, ikke akkurat nå da kanskje om noen år.

 

H.I

[KaMa]

Jeg tror ikke det er godt for noe forhold der den ene føler h*n er nødt til å ofre seg for den andre, når det kommer til flytting.

Jeg syns du har gode grunner for ikke å flytte, og jeg syns så absolutt du bør holde på dem. Du er vel først og fremst en mor, og bør (noe som det virker som du gjør) vurdere hva som er best for ungen din. Å flytte lenger bort fra barnefaren og øvrig famile ville vel definitivt ikke jeg ha gjort.

Det finnes andre fisker i havet, og om du virkelig ønsker deg en ny mann, så dukker det garantert opp en som ser at en kvinne med barn ikke bare kan handle ut fra hva som som skal til for å få et forhold til å fungere.

Og du har jo gode grunner til å bli boende i forhold til din egen trivsel og utdanning.

 

Har du tre (?) brudd bak deg, så vet du at det er vanskelig å få forhold til å funke, så jeg syns du bør handle i forhold til hva som er bra for deg og ungen din.

 

[Anonym bruker]

For å være ærlig så synes jeg det virker litt som om han er villig til å satse på dere om dere passer inn i hans planer og følger hans ønsker, og det er ikke det beste utgangspunktet for et likeverdig og langt forhold. Et godt forhold innbærer ofte kompromisser, og for meg virker det litt som om han ikke er så villig til å inngå noen. Nå er det selvsagt du som har fortalt om situasjonen fra din synsvinkel, og ikke hans, men jeg mener likevel at den beste måten du kan sikre at du og datteren din får en tilværelse dere er fornøyde med blir å fortsette slik du har det er stund til.

 

Jeg synes at du virker som en klok kvinne og en fin mor, og jeg håper du forstår at det vil komme flere sjanser enn denne om du velger å bryte forholdet. Om du tar de riktige valgene for dere to så vil etterhvert alle brikkene falle på plass, tror jeg. For meg har det ihvertfall fungert sånn.