Teline:)

[LizzyG]

Er du her?

[LizzyG]

dytter

[Gjest]

Heia Er her nå

[LizzyG]

Kan jeg spørre deg om noe på pm?

[Gjest]

For all del, spør i vei

[LizzyG]

Du har ikke sånn send melding på profilen din jo?

[Gjest]

Har sendt deg en pm

[LizzyG]

Har sendt deg melding nå.

[Gjest]

Nå mp du sjekke om du har fått svar. Jeg skrev en eviglang avhandling til deg, men da jeg trykket send låste explorer seg.. Hvis du ikke har fått noe får jeg bar eskrive igjen

[LizzyG]

Huff, stakkars. Har ikke fått mail.

[Gjest]

Jaja, skriver på nytt nå straks

[Gjest]

Hver gang jeg trykker sen kræsjer explorern min. Derfor skriver jeg et svar til deg her. Jeg skriver bare mine erfaringer her, så får du spørre om du vil vite mer Dette blir da veldig personlig, så er eventuelt andre lesere advart.

 

Pappaen til junior var den første jeg forelsket meg i. Da var jeg 25 år gammel. Forholdet var utrolig intenst og vi giftet oss etter å ha kjent hverandre i 8 uker. Det var en sånn kiosklitteratur-lidenskap man bare tror eksisterer på film eller i bøker, men for oss var den reell. Ekstrem lidenskap på godt og vondt. Vi irriterte folk i festlig lag fordi vi var så oppattt av hverandre, var vi vekke fra hverandre ringte vi opptil 20 ganger daglig. Tærne mine krøllet seg når han kysset meg, og nesten hver dag fant jeg små kjærlighetsdikt eller roser lagt rundt i huset, Han var en intens del av livet, og hadde vi ikke hatt sønenn vår er jeg ikke sikker på om jeg hadde overlevd tapet av han.

 

Poenget med den utleggingen er at det å date er fryktelig vanskelig for meg. Jeg føler meg utro, og føler at jeg svikter minnet om han ved å gå videre. Samtidig lurer jeg på om det er urettferdig overfor denne mannen jeg har datet å involvere meg med han når jeg definitivt ikke er ferdig med pappaen til junior. Jeg er derfor veldig ambivalent i forhold til dette, men siden det er en tiltrekning der har jeg valgt å gi det et forsøk. Så får tiden vise om det er feil

 

I sorggruppen jeg går i opererer de med en 3-årsperiode. 1. året er sjokkfasen hvor man bare kommer seg gjennom hverdagen. 2. året er året hvor man lever litt igjen, finner seg selv og et nytt dagligliv. 3. året er det året hvor livet føles bedre, og ikke dagene så ofte er preget av det tapet man har lidd. Dette er jo selvfølgelig individuelt, men ha vist sg å passe mange. Sånn sett er det tidlig for meg å date igjen da det er 16 måneder siden pappaen til junior døde. Hadde det vært 4 år siden hadde jeg nok vært på et sted hvor det føltes letter. Samtidig vil jeg påpeke at ikke alle blir klare for noe nytt noengang. Jeg tror det kommer an på sorgbearbeidelsen og hva slags forhold man hadde til avdøde.

 

Flere har spurt meg om når jeg skal begynne å date igjen. Jeg foretrekker at folk spør meg direkte fremfor å prate rundt grøten. En venninne gjorde det på en fin måte, hun startet med å spørre hvrodan jeg hadde det pg fortsatte med om jeg syntes det var godt å være alene, eller om jeg savnet en partner. Jeg tror at de aller fleste som mister en partner ganske fort tenker på om de noengang vil få en ny, uten at det dermed er sagt at de øsnker seg en ny partner fort. Derfor er det sannsynlig at ved å spørrre, spør man egentlig bare om noe personen hvertfall har vært innom selv Dessuten har dte mye å si om den som spør er et menneske som står en nær. Hvis man har et godt forhold ville jeg tatt et sånt spørsmål som et uttrykk for omsorg.

 

Fikk du svar?

[Gjest]

*dytter*

Får fortsatt ikke sendt pm, enten den består av 1 eller 1000 ord

[Gjest]

*dytt*

[Gjest]

og det dyttes..

[:::) Frøken Velferdsrett]

hei, jeg blander meg. jeg kan ikke på noen måte påstå at jeg har vært igjenom noe i nærheten av det du har vært Teline! men jeg har mistet mange jeg er glad i og jeg har mistet min "store kjærlighet" fordi han rett og slett var en drittsekk (ikke bf). og jeg må si at jeg kjenner meg på veldig mange måter igjen i beskrivelsene dine.

selv om de helt sikkert ikke kan måles med det du har opplevd altså!!

 

jeg liker tanken på den 3 års regelen. da har jeg 1/2 år igjen... hehe.

 

det ordner seg for snille jenter! selv om skrittene må tas sakte.

 

ville bare si det.

[LizzyG]

Tusen takk for fint svar. De var jo jo rundt 40 år når de møtte hverandre og bodde sammen i ca 10 år. Pappa døde av kreft og det gikk ca bare 14 dager fra vi ikke visste at han var syk til han var død så det ble et sjokk for oss alle. Vi har i tiden etterpå fortsatt slik livet var før i den grad det er mulig. Min lillesøster drar fremdeles inn til samboeren til pappa annenhver helg, og samboeren hans er fadderen til jenta mi. Så hele familien min (inkl min mor) har et utrolig godt forhold til hun. Men nå har det gått 4 år og hun har som sagt ikke truffet noen andre menn som jeg vet om. Hun er verdens søteste og snilleste så hun fortjener virkelig å finne kjærligheten igjen og pappa hadde ikke villet at hun skullle leve resten av livet alene. Men dette er jo noe hun må bestemme selv. Men jeg vil bare på en fin måte bare si til hun at jeg håper hun treffer en mann en gang igjen og at vi kan hilse på han.

 

Min svigermor mistet svigerfar i en trafikkulykke for 5 år siden. Han var hennes første kjæreste og de hadde jo vært gift i nesten 20 år da dette skjedde, men etter 2 år alene så traff hun en kjempekoselig mann igjennom en turforening, og de koser seg utrolig mye sammen. De bor ikke sammen siden han har en datter som trenger litt ekstra tilsyn, men de er veldig flinke til å besøke hverandre i helger og dra på ferier sammen.

[Gjest]

mortilgunnar:

 

Takk for fint innlegg. Jeg må få si igjen at et tap er et tap, og en sorg er en sorg. Personlig synes jeg sorgen over samlivsbrudd er undervurdert i vårt samfunn. For mange er det en alvorlig livskrise og det er tilsynelatende mer legitimt å sørge når noen har dødd. Klart det er tragisk når folk dør, men i et samlivsbrudd opplever man også et stort tap.

 

Du får satse på at alt ser rosenrødt ut om et halvt års tid

[:::) Frøken Velferdsrett]

i følge sjaman så møter jeg min livspartner i sommer... så det er jo lov å håpe... hehe.

 

ja et tap er et tap, men tapet av at noen er død på den måten som ditt blir jo et ekstremt sjokk. mitt tap var mer og prøve og komme seg vekk, selv om alt innien ville tilbake, jeg dro tilbake alt for mange ganger.

 

følelser kan ikke måles. men jeg er overbevist om at vi blir sterkere og bedre rustet for fremtiden. når alt kommer til alt så er nok disse erfaringene mye verd selv om de gjør vondt.

 

uten det sure, smaker ingen ting søtt ;-)

[LizzyG]

Da dytter jeg litt. Har skrivd til deg her nå.

[Gjest]

Jeg visste ikke om det du skrev i pm'en var privat, så jeg svarte her bare basert på min erfaring. Jeg ville ikke utlevere det du fortalte, men gjorde et forsøk på å gi svar likevel

 

SIden du skriver noe av det her ville jeg rådet deg til å snakke åpent om det, hvis forholdet deres er åpent på de områdene. Det du skriver tyder jo på at det er det.

 

Fryktelig trist med faren din, for dere alle sammen. Når man opplever sånne sjokk føles det nesten uvirkelig. Likevel går jo livet videre, uansett hvor mye man protesterer på det Håper dere alle har det bra nå, og det er jo supert at dere har så god kontakt. Min erfaring er at man enten blir knyttet sterkere sammen i sorgen, eller man blir skjøvet vekk fra hverandre. Det første er absolutt å anbefale.

 

Mannen min hadde en datter fra et tidligere forhold. Moren hennes og jeg har fått god kontakt etter at dette skjedde. Begge to kommer hit for å feire 17. mai, gleder meg til det

[Gjest]

Sant det du skriver Og jeg lærer stadig at gamle ordtak og klisjeer har mye sannhet i seg!

 

Jeg krysser fingrene for at din ridder i skinnende rustning kommer galoperende inn i livet ditt denne sommeren

[LizzyG]

Jo, vi har jo et åpent og godt forhold, men jeg er ikke så glad i å prate om følelser og sånn:) Men da skal jeg ta det opp med hun på tisdag for skal til hun da. Håper det går bra med deg også, og at du følger hjertet ditt. Kjempekoselig at du og moren til jenta har et fint forhold nå. Tusen takk for hjelpen:)

[Gjest]

Det var så lite Lykke til!