Føler meg avvist og ikke elsket

[Anonym bruker]

Har vært sammen med samboeren min nå i ca 7 år, og vi har 2 barn sammen. Til og begynne med har alt vært rosenrødt (ihvertfall for meg), jeg var kjempeforelsket i han, og han lot som han hadde like følelser for meg. Etter at vi flyttet sammen, forandret han seg litt, ble litt mindre oppmerksom på meg, men jeg tenkte at hverdagen har kommet, og man ikke kan være stormforelsket hele tiden.

Etter at vi fikk barn nr. 1, har hans interesse for meg begynt å dabbe av, og nå etter nr 2, er han ikke interessert i det hele tatt. Han tar aldri initiativ til å kysse/klemme meg på dagtid, og hvis jeg prøver meg på det, blir jeg dyttet vekk fordi han har "andre viktige ting han må gjøre". Blir også ofte avvist når jeg prøver meg på ham i sengen, og han vil helst ha sex når HAN er tent (noe som skjer altfor skjeldent, tror ikke han tenner på meg i det hele tatt, men trenger bare å få seg et nummer en gang i blant). Får hele tiden kommentarer om hvor feit og uattraktiv jeg er (er 170 høy og veier 58 kilo), at jeg går i usexy klær osv. Vi gjør aldri noe sammen, og gjorde det veeeldig skjeldent før vi fikk barn. Om kvelden er vi enten på hver vår data eller ser på hver vår TV. Hvis jeg vil gå ut med ham, er det alltid MEG som må skaffe barnevakt og planlegge alt, han viser null interesse.

Nå har jeg begynt å tro at han aldri har vært forelsket i meg, og bare flyttet sammen med meg fordi han ikke ville bo alene lenger (han har en 12 år langt forhold bak seg, og var singel i 3 år før vi traff hverandre). Føler meg sveket og bedratt, og det gjør virkelig vondt. Har ingen venninner jeg kan prate med heller, fordi jeg flyttet til en annen del av landet da vi ble sammen, og jeg har ikke lenger noen sjangs til å treffe mine gamle bekjente.

*dagens klagerunde*

[Anonym bruker]

Føler med deg:/

Høres ikke koselig ut i det hele tatt, fikk litt vondt av deg nå. Jeg skjønner ikke helt at dere har vært sammen så lenge, høres ut som om forholdet har vært kjølig ganske lenge. Fryktelig tungt når man føler man er alene i forholdet. Har egentlig ikke så mange råd til deg, men jeg ville nok ikke holdt ut å være sammen med en mann som avviste meg hele tida. Til slutt føler man seg jo så ensom.

By the way, hvis du er 1,70 og 58 kg, er du jo kjempeslank....Jeg er 1,70 og veier vanligvis ca 70 kg, og jeg er temmelig normal...

Vi har vært sammen i snart 9 år, og hverdagen har kommet forlengst. Venter barn nr 2. Han klemmer og kysser meg nesten aldri på dagtid, og det er sårende, jeg liker kroppskontakt. Trenger ikke ha sex hele tida, men jeg liker litt nærhet, hvem gjør vel ikke det. Men hvis jeg tar initiativet, blir han bare glad, og koser og klemmer tilbake:) Jeg er litt sur fordi jeg alltid er den som må ta første skritt, men det er jo tross alt bedre å ha en mann som setter pris på det, enn å ha en som din, som bare dytter deg vekk...

[Anonym bruker]

Åh, herlighet, får frysninger her! Dette kunne vært skrevet av samboeren min! Med unntak av årene og tidligere forhold, så kunne jeg vært samboeren din.

Og desverre, jeg elsker ham ikke, og lurer på om jeg noensinne har gjort det.

Var forelsket da vi var sammen, men har i ettertid lurt på om jeg bare var forelsket i å ha et forhold, var drittlei av singellivet=(