Flere som har dårlig fohold til sin mor?

[Ferdig]

Sitter her oppløst i tårer. Hatt nok en konflikt med min mor. Hver gang vi snakkes ender jeg opp i tårer eller så blir jeg rasende. Hun legger seg opp i alt og skal bestemme alt. Får hun det ikke som hun vil er hun manipulerende og kontrollerende. Er så lei meg. Venter nr to nå og hun begynte å gå meg på nervene når jeg venet førstemann. Jeg får aldri mene, gjøre eller si det jeg mener. Jeg er gift, eier eget hus og har to biler. Både mann og jeg har faste godt betalte jobber, men skal hun overtale meg til å sterilisere meg når nr to er født! Hva i all verden har hun med å si noe sånt?!? Det er ikke første gangen hun sier det i dette svangerskapet! Jeg kan ikke skjønne hvor det kommer fra... Vi har ventet i mange år før vi fikk nr. én og hatt mange iv-forsøk. Hvorfor sier hun sånt? Denne gangen tok jeg til motmæle og sa at jeg må da kunne få de barna jeg ønsker meg! Jeg må da ha lov til å være sliten med et lite barn og et nytt underveis?! Er det ikke å trå langt inn over privatlivets grenser når hun (for andre gang) forsøker å overtale meg til å sterilisere meg?? Jeg er helt flau selv jeg altså.....Er det flere som har et dårlig forhold til sin mor her inne? Trenger noen trøstende ord... snufs..

[Ferdig]

... ivf-forsøk (skulle det være)

[Alenemoder1snart2er tobarnsmor]

Helt uhørt av henne å si noe sånt. Det er da din egen avgjørelse hvor mange barn du ønsker deg! Jeg hadde ikke villet ha noe kontakt med min mor hvis hun hadde sagt noe sånt.

[Alex&Lucas&Prinsesse sin mamma]

helt sjokket jeg...Stakkers deg da

skjønner ikke at hun kan si noe slikt

[Småfolk]

nesten som å lese om min egen mor til tider. Men ærlig talt! Det har da virkelig ikke hun noe med? Hvorfor i all verden skal du sterilisere deg! Du må da få lov til å få tre, fire, fem barn om du vil. Og selvsagt er det da også lov å være sliten når man er gravid. Noen mødre lever i sin egen lille verden tror jeg. Sier hun dette fordi hun ikke ønsker flere barnebarn å sitte barnevakt for kanskje?

 

Selv om min mor neppe ville komme med et slikt ønske så har hun kommet med ganske mange kommentarer som garantert er langt over grensen. Med min første skulle hun være med på å bestemme navnet på barnet! Da jeg fortalte henne at det hadde hun ikke noe med - så fikk jeg klar beskjed om at jo det hadde hun faktisk! :-0 Hun ringte meg faktisk på jobb en dag og kom med helt syke argumenter mot navnevalget som at "navnet dere har valgt får meg til å tenke på sykt barn av Edvard Munch"! Sånt sier du ikke til en høygravid kvinne sa jeg og la på, like etter brast jeg i gråt og måtte få trøst av en kollega. Senere ringte hun og sa at selvsagt ville hun være glad i babyen selv med et navn hun ikke likte... Og så var vi liksom venner igjen.

 

Så jeg vet litt hva du går gjennom, ja. Det eneste man kan gjøre med slike "tyranner" av mødre er å unngå emnet mest mulig. Nå er jeg gravid igjen og hun har spurt om vi har kommet frem til et navn. Jeg har sagt at vi fortsatt tenker på det. Hun får IKKE vite barnets navn før etter fødselen. Problemet er at min datter på fire vet navnet og kommer til å si det til mommo...Selv om jeg har fått henne til å love å ikke si noe til henne. Hun kan være veldig hjelpsom og snill, men har altså en ganske egoistisk side ved seg som er svært lite flatterende. Jeg forstår virkelig ikke hvorfor hun er sånn. Men hennes mor / min mormor var ganske kontrollerende hun også, så jeg håper virkelig ikke jeg har arvet de genene. Jeg er livredd for at jeg skal bli slik. Fysj!

 

Ikke mye trøstende ord kanskje, annet enn at du ikke er den eneste der ute. Og i vår tilstand er det ekstra vanskelig å takle, det vet jeg. Det beste er å snakke om det med mannen eller noen venner som ikke ser henne så ofte. Eller her inne! ;-)

 

Prøv å ikke tenke så mye på det - vet det er vanskelig, umulig noen ganger, men tving deg selv til å la være, ellers kommer det til å ete deg opp innvendig. Og noen ganger er det vel kanskje best å ta en direkte konfrontasjon?! Bør bli bedre på det selv vet jeg. Problemet er at de er så forbannet flinke til å forsvare sine meninger. Og gjennom oppveksten lærte jeg å aldri ta henne direkte til motmæle. Men da er det godt å ha en snill ektemann i ryggen. Min man har tatt mang en konfrontasjon på mine vegne. Hun ser ut til å respektere det mer enn om det kommer fra meg... :-( Kansje et tips for deg, jeg vet ikke.

[Ferdig]

Åh... takk for støtten jenter! Når jeg leser ditt innlegg Småfolk fkjenner jeg bare bare enda mere ting som veller opp. Her er mye som er likt til din historie: Da vi ventet førstemann sa vi at dersom det ble en gutt skulle han hete "Håkon" hvis det ble en gutt. Da ble min mor kjempesur og sa det ville være en hån mot min far, fordi han har en bror ved det navnet som han ikke har kontakt med. Men saken er den at min mann har Håkon som mellomnavn. Hun bestemte altså at vi ikke skulle få kalle barnet vårt Håkon fordi det ville såre min far. Pappa på sin side sa at det ikke ville gjøre ham noe!

 

Nå ble det en jente, men denne gangen venter vi en gutt. Nå er det nesten sånn at jeg vil gi ham dette navet bare for å vise at hun ikke kan få bestemme lenger. Jeg tror nærmest hun har kuet meg i alle disse årene. Alltid argumenterer hun på en måte som er umulig å overgå. Det er ikke sånn at hun skriker og formaner, men hun er slu og bruker hersketeknikk og er skikkelig utspekulert.

 

Grunnen til at hun sier at jeg bør sterilisere meg er fordi jeg har sagt jeg er sliten. Vår datter som snart er to år har hun bare hatt på overnatting/passet TO ganger (og nei, jeg overdriver ikke). Det er ikke sånn at hun er lei av å sitte barnevakt i alle fall. Men jeg har sagt til henne at jeg skulle ønske de hadde hatt mulighet til å stille opp som barnevakt litt oftere, fordi de er de eneste familie vi har her i denne byen.

 

Nå blir dette innlegget mitt veldig langt, men de som orker får lese...

 

Jeg avsluttet samtalen i dag med at jeg ikke ville klare å ha mere kontakt med henne hvis de ikke kunne gå litt i seg selv og unnskylde at hun trår inn på private grenser. Da svarte hun at hvis det var det som var det beste for meg så fikk jeg bare kutte all kontakt. Men jeg måtte tenke på at det var min datter og barnet jeg venter det kom til å gå mest ut over (!) (igjen presser hun meg - vil ikke si unnskyld for det hun har sagt men velter skyld over på meg?!).

 

Jeg synes hun har veldig vanskelige trekk å takle. Hadde det vært en ex kunne en bare kuttet all kontakt, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Er bare trist og lei....

[TrustNoOne (but Me)]

Etter flere år med en utrolig egosentrisk mor som kun brydde seg om seg selv, kom jeg til den konklusjon at det var best å kutte kontakten helt. Og det har jeg ikke angret et sekund på. Hun hadde ingenting positivt å bidra med, alt måtte dreie seg om henne ellers ble hun dødelig fornærmet, og alt måtte skje på hennes premisser. Vel, etter to år uten noen som helst kontakt må jeg ærlig si at det er en lettelse å slippe hele dama! Jeg har ihvertfall lært hvordan jeg IKKE skal være mot min datter.

[litenogtjukk]

Hei @nonym@

 

Kjenner meg igjen, men jeg har kuttet all kontakt med min mor,pga.psykopatiske trekk, har funnet ut at jeg har det mye mye bedre uten slike som overstyrer og ødelegger for egne barn og barnebarn uansett hva det gjelder, det være hårfarge,klipp,gulvteppe,mat,bil, ja det er bare å ramse opp en hel masse. Men vi har sloss også vi da,slik at jeg strengt tatt skulle vært å sydd noen kutt, hun ville ikke det grunnet at hun skjønte såpass at hun da ville få det vanskelig. Å det var godt å få det ut.

Mitt råd til Deg er å bryte tvert, og la henne komme til deg og beklage seg for sin oppførsel, gjør hun ikke det så er det opplagt noe mer som plager din mor... Du skal IKKE ha dårlig samvittighet, hadde det en stund jeg, til jeg skjønte at hun ikke var riktig nagla..

[Gjest]

Hei hei jenter. Det er med et tungt hjerte jeg leser deres innlegg og jeg har det slik selv. Men jeg har ikke hatt kontakt med min mor på 10 år. Jeg venter nr. 2 og min elste datter blir 6 år har aldri sett mormor. Men Bestemor er liksom min stemor som er gift med min far, dette er noe jeg har bestemt meg for å forklare når hun spør. Grunnen til at vi ikke har kontakt er at hun er psykisk syk, ustabil, manipulerende osv. Hun sa til meg for 10 år siden at "hadde jeg vist at jeg skulle ha født deg som datter hadde jeg aldig født deg" Etter den komentren bestemte jeg meg for å kutte all kontat og det er jeg kjempglad for i dag. Min brors barn har gått igjennom et helvete med denne dama. Det er helt utrolig å tenke på et en mor kan gjøre slikt. Aldrig i min villeste fatasi kunne jeg tenkt meg å drive på slikt med mine barn.

 

Stå på jenter!

[Rampegutt08+Bøllefrø12]

Uff, dette hørtes ikke mye greit ut:( Selv har jeg et dårlig forhold til min far, og et kjempebra forhold til min mor. Hadde det ikke vært for henne, hadde jeg ikke klart meg. Det er hardt når en forelder skal dominere og som det verste er, ikke bry seg om ens følelser og liv. Man får kun kritikk.. Min far giftet seg på ny for noen år siden og fikk unge med på kjøpet om jeg kan si det slik. Etter han og mamma gikk fra hvernadre har vi nesten ikke hatt noen kontakt i det hele tatt.. Han ringer nesten aldri, kommer aldri på besøk. Tror han har vært her 2 ganger de 2 årene vi har bodd her. Og hver gang han og hans nye familie kommer, blir jeg dårlig. Klarer bare ikke kose meg når jeg tenker over hvor ego han har vært mot sin eneste datter! Det er vel ikke så mye å forlange å få litt oppmerksomhet i ny og ne, ha noen koslige samtler o.l?? Så nå har jeg etter alle disse årene, bestemt meg for å gi faen i hele han. Gidder han ikke ta noe mer kontakt etter at hans første barnebarn kommer til verden, så er løpet kjørt. Punktum finale.. Slike foreldre er ikke noe å ha på når de kun svikter. Stygt sagt, men no er desverre nok:( Hadde konfrontert din mor hvis jeg var deg. Under et svangerskap på sitt aller mest sårbare skal ingen komme og kritisere! Lykke til;)

[Ferdig]

Lei for du har så dårlig forhld til din far oktober-spira.

 

Det er godt og samtidig litt vondt å lese at flere har det som meg. Min mor bryr seg. Det er ikke det det skorter på. Hun bryr seg om alt. Til og med hvilken frisyre jeg skal ha. Hun er fullstendig kontroll-freak og skal bestemmer over alt og alle.

 

Jeg tror at grunnen til at jeg har gått i tottene på henne nå etter at jeg fikk barn selv, er nettopp fordi jeg reagerer så sterkt at hun legger seg opp i forholdet til min datter. Hun skal bestemme hva hun skal ha på seg og når man bør sove og hva man skal spise når etc. etc.

 

Denne tråden har virkelig vært en tankevekker for meg. Jeg har lidd i så mange år nå, ved å aldri føle at jeg er god nok. Jeg strekker aldri til og har mer enn en gang fått høre at hun angrer på at hun fikk barn.... Jeg har bare ALDRI turd å fortelle noen om hvor sterkt jeg har blitt preget av all denne kritikken opp igjennom alle år.

 

Jeg kjenner det smitter over på meg selv. Jeg er kritisk til andre, men samtidig føler jeg at jeg selv heller aldri er god nok. Hadde mamma bare hatt denne personligheten hadde jeg nok kuttet kontakten for lengst, men hun er jo så grei til tider. Da er jeg best i verden ...

 

Det går mer og mer opp for meg hvor manipulerende hun egentlig er. Jeg vil ikke la hennes forhold forgifte resten av livet mitt. Dere som sier at hun må komme å si unnskyld har helt rett... Men det vil hun ALDRI gjøre, for det jo ALDRI hennes feil...

 

Tusen takk for støtten så langt. Det gjør meg godt å høre at det faktisk går an å klare seg uten en mamma...

 

Håper denne tråden kan holdes varm litt til, for jeg føler jeg trenger støtten...

[Gjest]

Hei du:)

 

Jeg ville bare si at jeg har et perspektiv på saken som kansje kan trøste litt:)

 

Min mor er nemlig helt fantastisk!! Jeg er så glad i henne og hun er min beste venn, min mormor derimot er en skikkelig bur ugle..

 

Vi har hatt kontakt med henne til jeg var 17 så jeg har fått lære henne godt og kjenne, hun satt en del barnevakt når Jeg og min bor var små og jeg ba ofte om å få være hos mormor, med dette vil jeg egentlig bare illustrere at barn får faktisk ikke nødvendigvis med seg så mye av konflikter siden de ofte blir skjermet.

Jeg var ganske stor før jeg selv reagerte på min mormor, blandt annet første gang jeg fikk lov og bruke mascara (da var jeg 13) og hun kom på besøk og sa " fysj du ser ut som et ludder!!".. Ler jo bare nå, men hvor normalt er det!!

I alle fall har hun og min mor hatt veeeldig mange lignende konflikter til det du forteller om, min mor har nå valgt og ikke ha kontakt med sin mor og jeg støtter henne 100%. Jeg forstår så inderlig godt at begeret randt over at selv om det ikke er mine konflikter velger jeg selv og ikke ha kontakt med min mormor.

Hun blir nå oldemor for første gang og blir IKKE invitert i dåpen.

 

Men dette vil jeg egentlig bare si at din mors argumet med at det er barna dette går ut over er bare for og gi deg skyld følelse og manipulere deg, jeg er i alle fall et eksempel på at barrna har det helt fint uten en slik mormor!! Jeg synes faktisk det er bedre og være uten, jeg har overhodet ikke bruk for henne og det er slett ikke noe savn..

Så jeg tror nok at også dine barn klarer seg ypperlig og når de blir eldre er det jo bare og forklare hvorfordet ble slik..

 

Håper det hjalp litt:)

 

[Småfolk]

Det er så rart å lese innleggene her og faktisk kjenne seg igjen... Innlegget fra Lykke er også noe jeg kjenner meg igjen i. Min mor og hennes mor var ofte i tottene på hverandre da jeg var liten. Mormor var svært kontrollerende hun også. Og jeg vet at moren min kranglet mye med henne for å beskytte meg mest mulig. Noe som ikke var lett for i en periode bodde vi i samme leilighet som mine besteforeldre. Men jeg som liten forsto aldri noe av dette. Jeg hadde en helt super barndom faktisk. Men det var når jeg ble større og begynte å sette spørsmålstegn ved ting og hendelser at jeg forsto at alt kansje ikke var så gullkantet likevell. Da vi flyttet for oss selv ble konfrontasjonen mellom henne og mormor flyttet over til å bli mellom henne og meg.

 

Når jeg hadde venner på besøk var hun aldri fornøyd med hvordan disse var oppdratt og tok dermed over den rollen. Bordskikk var et hett tema her. Utrolig pinlig! Farget jeg håret eller brukte neglelakk fikk jeg beskjed om at jeg så ut som en hore. Det ble ramaskrik om jeg heller ville ta på komfortable sko istedenfor hennes foretrukne skovalg når vi skulle en tur til byen, osv. Hun la alltid frem klærne mine kvelden før til jeg var langt opp i tennårene. Jeg fikk ikke bruke tampong, kunn bind. Mine venner leste bladet Romantikk og andre lignende blader, det fikk jeg strengt forbud mot. Fikk ikke leke med Barbiedukker - kun Cindy - for Barbie hadde klær som ikke falt i smak hos henne, osv. osv... Ganske slitsomt å vokse opp slik faktisk. Jeg gruet meg alltid for å ha venner på besøk. Man visste aldri hva humøret hennes kom til å være. Hun kunne være blid det ene øyeblikket, men gjorde man en liten etikette feil så var det sure miner resten av kvelden. Hadde ingenting å si om det var bursdagsfesten min eller ikke. Julaften var et mareritt. Kom mine besteforeldre en time for tidlig ble de sendt hjem igjen! (De bodde bare to min. unna, men likevell). Så kunne jeg gå å hente dem når det passet henne. Nå er julaften flyttet til mitt hjem, av den enkle årsak at jeg lettere kan trumfe gjennom mine regler i mitt eget hjem. Men jeg må fortsatt trå varsomt for hun er svært, svært opptatt av etikette. Selv på hverdagslige små middagsvisitter så blander hun seg inn. Jeg er sliten og kutter ganske mange etikette-hjørner: Gryte på bordet, papirservietter istedenfor stoff, vanlig bestikk istedenfor sølv, tyttebærglasset rett på bordet istedenfor å ta syltetøyet over i en egen skål, sitter vi ute glemmer jeg ofte duken osv.... Alt dette MÅ frem de gangene hun spiser hos oss. Viss ikke sitter hun og furter. Når min man er tilstede gir han fullstendig beng og gjør som vi vanligvis gjør (han er sliten han også). Hun prøver å furte, men det er som nevnt tidligere, vanskeligere for henne å sette seg fullstendig på bakbena når han er tilstede. Han har nemlig satt henne ganske kraftig på plass et par ganger (når jeg ikke var tilstede), og det har hjulpet. Noen ganger tror jeg han irriterer henne med vilje bare for å vise at i hans hjem bestemmer han og ikke hun ;-)

 

Hun prøver selvsagt å blande seg inn i enkelte ting med min datter også. Hva hun skal ha på seg, frisyre, hvilke leker hun skal ha osv. Min svoger kjøper alltid hauger av flotte klær til min datter. Denne gangen hadde han kjøpt et par sorte kjoler. Datteren min elsker dem, jeg synes det er søte til tross for fargen. Men hennes kommentar var at de måtte jo byttes for sort var jo en sørgefarge! Hun ble ganske snurt når jeg lot som om jeg ikke hørte henne. Hun liker ikke at min datter har flere barbiedukker, og selvsagt ikke klærne deres. Det er alt for mye rosa, og alle disse prinsessegreiene, nei takk! Og hvorfor i alle dager skulle hun ha på seg bursdagskronen fra barnehagen på bursdagsfesten sin. Og man tar da virkelige ikke vare på disse kronene i flere år fremover! Hvorfor i alle dager ikke, sier nå jeg. Hun var jo så stolt der hun satt til bords med jentene fra barnehagen i ført bursdagskrone, med prinsesseduk, prinsessetallerkner, prinsessekopper, ballonger i taket og i det hele tatt DET prinsessedekorerte rommet. Hvorfor skulle hun ikke få det til sine store dag om det gjør henne glad?

 

@nonym@ nevnte også at hennes mor bare har hatt barnebarnet til overnatting to ganger. Min datter er fire år og hun har bare sovet over tre ganger... Etter at jeg ble gravid har moren min hjulpet litt mer til. Hun hentet datteren min fast i barnehagen flere ganger i uken. Men dette har jo sluttet etter at jeg ble 100% sykmeldt da. Men om jeg ber henne så stiller hun jo opp, så lenge det kun er snakk om noen timer av gangen. Men hun krever i alle fall ikke betaling - har jo hørt om mødre eller svigermødre som gjør det!

 

Men til tross for stadige konfrontasjoner vil jeg nok ikke kutte kontakten med min mor helt. Jeg vet hvorfor hun oppfører seg som hun gjør. Hun har jo også vokst opp med en tyrannisk mor (som var verdens beste mormor for meg, merkelig nok). Hun har dermed utrolig lav selvtillit, og har nok noen psykiske problemer også. Mye fordi hun ofte fikk beskjed om at hun ikke kunne ta utdannelse hun som var ordblind og greier. Hun har kun meg og noen venner å støtte seg til. Hva skjer da med henne om jeg kutter henne helt ut! Men når det blir for hett, så har jeg ingen skrupler med å ta avstand i en uke eller to hvor jeg ikke gidder å ta telefonen osv.

 

Dette innlegget ble mye lengre enn jeg hadde tenkt. Ooops! Men merker at det er ganske terapautisk å få lov til å beklage seg til noen som faktisk har vært eller er i samme båt. Jeg gjør mitt beste for å ikke bli som min mor. På de fleste punktene tror jeg at jeg har klart det, men merker noen leie tendenser innimellom, som jeg desperat prøver å få gjort noe med. Jeg håper virkelig at jeg klarer det og at jeg og min datter og nurket i min mage vil få et godt forhold også fremover.

 

 

 

[Makko med to små gutter]

Uff det hørest nesten ut som min mor. dvs jeg venter mitt første barn, så sterilisering har hun aldri ytret seg om. MEN hun hadde klare meninger om når det var på tide å få barn, ja, -og vi er sånn ca 6-7år for seint ute etter hennes mening.

 

-Hun mener det jo bare godt, hun vil bare hjelpe. men hun må si sin mening om ALT. Tror faktisk ikke hun tenker over at alle disse smådryppene faktisk kan virke sårende! Klærne mine er nesten aldri bra nok, hun vil helst at jeg skal gå i noe som etter min mening ligner telt, fordi jeg ikke er veldig slank. Håret er for kjedelig, jeg er for lite fiks, jeg bruker for mye tid ute med bikkjene (etter hennes mening er det VELDIG synd på mannen min som jeg forsømmer på det groveste), jeg bryr meg for lite om hvordan det ser ut i huset (dvs jeg steller ikke hagen, og har fine bilder på veggene, men det er stort sett reint her da!) etc etc. det fortsetter i det uendelige.

 

Hun har faktisk blitt verre etter at jeg ble gravid, hun ringer konsekvent minst 2 ganger i uka, "bare for å prate". -Men hun har jo ingenting å si selv, og finnes ikke intr. i å høre om hva jeg har gjort så lenge det ikke innebærer babyting. Svarer jeg ikke på en mail, ringer hun minst 3 ganger samme kveld(jeg glemmer ofte telefonen i jakka på lydløs), legger igjen meldinger på svarer'n min og er SÅ urolig hvis jeg hun ikke får tak i meg.

 

-Tror det hele kommer av som "småfolk" sier av at hun i bunn og grunn har et lavt selvbilde selv. At jeg er fornøyd med at jeg f.eks. ikke bryr meg så hardt om hva andre synes om meg (om klær, sminke, hår, hus og hage) tror jeg faktisk ikke hun kan forstå, fordi det betyr veldig mye for henne. Hvis søsteren hennes kommer med en snurt kommentar hvis vi kommer 10min for seint i et selskap er faktisk en ting som går inn på henne, mens jeg bare ville smilt av det, og glemt det....Men det kan bli i meste laget for enhver. Dette er nok noe av grunnen til at jeg ikke kommer til å bo i umiddelbar nærhet av mine foreldre.....8timers kjøring er helt fint, selvom jeg må takle noen flere dager sammenhengene besøk av gangen....

[Bare™]

Jeg har kuttet kontakten med både moren og faren min. Det er faktisk uproblematisk nå, men jeg har gått mange runder med meg selv i tenkeboksen. Det som ei nevnte her, med årsak til at moren er sånn og slik har gjort at jeg lettere har akseptert at det er som det er. Vi har egentlig aldri likt hverandre, tror jeg. Jeg var ikke planlagt, og har fått høre 1000 vis av ganger at jeg er årsaken til at de måtte gifte seg. Å fortelle en 5 åring det, er liksom ikke helt pedagogisk riktig... Hun har kritisert navnene på to av barna mine, hvorpå jeg sistgang sa at dette har du ingenting med- og det faktisk ikke er noen selvfølge at hun engang blir invitert i dåpen. Det ble hun ikke heller. Hun hang seg opp i gjestelista vår i bryllupet, og uten engang å spørre hvem som skulle betale gildet, så begynte hun å lage sin egen liste og invitere venninnene sine muntlig... Er det mulig, liksom.. Etter mye stygge krangler, hun er nemlig uvenner med endel, så velger vi likevel å invitere de i bryllupet. Da hadde vi ikke hatt kontakt med de på 6 måneder. De kom ikke. De svarte faktisk ikke på innbydelsen engang.

 

Min mor (jeg har vondt for å kalle henne "mamma"), har alltid vært veldig opptatt av at alle på død og liv skal be om unnskyldning? Og gjør de ikke det, så legger hun de for hat. Til og med sin egen mor.. De har ikke hatt kontakt på 10 år snart. Hun har jo hatt rimelig høy turnover i vennegjengen da.

 

Virker som det er en gjenganger at alle som har dårlig forhold til sine mødre, også har en mormor involvert i bunn og grunn?